«Kvinnestemmer fra Ravensbrück : norske kvinner i dødsleiren» av Stig H. Christensen

Solum Bokvennen 2025

Boka forteller historien til noen av de norske motstandskvinnene som havnet i tyske konsentrasjonsleire. Ravensbrück var kjent som kvinneleiren - selv om det ikke kun var kvinner der - og de fleste norske kvinnelige politiske fangene havnet der. Av 104 fanger, var det åtte som aldri kom tilbake. Selv om de fleste overlevde, var det mange som fikk livet ødelagt av oppholdet, noe boka også kommer inn på.

Jeg har ikke lest noe spesifikt om Ravensbrück tidligere, men har lest en del om andre konsentrasjonsleirer. Håpløsheten og grusomhetene er de samme, men her er det også kvinnelige fangevoktere. Noen gikk i en spesiell kappe, og ble kalt "flaggermus" på grunn av den. Leiren hadde også et eget orkester, noe som kunne bety overlevelse for de som ikke var så fysisk sterke, om de var musikalske.

«Blodet» av Torgrim Eggen

Cappelen Damm 2025

Brødrene Oddmund og Sigurd vokser opp i Ringebu i Gudbrandsdalen, Oddmund er eldst; et par år eldre enn Sigurd. På 1930-tallet er de guttunger, da krigen kommer er de helt unge menn. Brødrene velger å la seg verve til tyske tropper på østfronten, for å bidra til nedkjempelse av bolsjevikene. De er bare 17 år da de kjemper ved henholdsvis Leningrad (Oddmund) og Nord-Finland (Sigurd). De overlever, men krigshandlingene de har tatt del i, endrer livene deres for alltid. De fysiske og psykiske merkene av krigen er der, i tillegg blir de dømt for landssvik.

Romanen åpner med humøroverskudd og skildringer som kan minne om Kjell Aukrust, ikke minst siden guttene synes godt utstyrt med både temperament og kløkt.
Sitat side 11: «Lille Sigurd er beitil, som de sier på dovremål, en som aldri gir seg. Alle i familien er redde for raserianfallene hans. Man veit aldri helt når de kommer. Men når Sigurd blir vred, blir han sprutrød i ansiktet, tårene spretter, han uler og hyler og den lille kroppen liksom eser ut. Som å se et lemen like før det sprekker. Kommer man for nær ham da, sitter plutselig de små, skarpe melketennene i fingeren eller armen. Men får han være i fred noen minutter, blir han normal igjen.»

Da romanen tar oss med til krigen, endrer fortellingen karakter, naturlig nok. Det er få lyspunkter ved fronten, fiender, lemlestelse og død truer overalt.

Forfatteren har brukt levende rollemodeller, onklene sine - brødrene til mora. Det er tankevekkende og engasjerende lesestoff. Det var nok ikke bare enkelt å velge "riktig side" for den som ønsket å bidra, eller var eventyrlysten og hadde virke- og utferdstrang. I en stor krig blir enkeltmennesker uansett små brikker i det store spillet, men valgene man tar, må man - hvis man overlever - leve med i ettertid. 

«Auschwitz og ettertiden I : ingen av oss skal vende tilbake» av Charlotte Delbo

Oversatt av Gøril Eldøen
Dreyers forlag 2025

Charlotte Delbo deltok i den franske motstandsbevegelsen, ble tatt og sendt til Auschwitz sammen med 229 andre kvinner. Kvinnene holdt sammen i leiren og forsøkte å hjelpe hverandre, sette mot i hverandre. Charlotte var blant de få som overlevde.

I denne boka tar hun leseren med til scener fra tvangsarbeidet og oppholdet i leiren, og hun beskriver det ubeskrivelige: slitet, pinslene, dødsangsten og dødslengselen slik at det virkelig river.

«Det er morgenappell. I øst får himmelen langsomt farge. Der brer det seg et knippe flammer, isflammer, og mørket som drukner skyggene våre, løser seg gradvis opp, og ut av disse skyggene formes ansikter. Alle ansiktene er fiolette og blygrå, og de blir tydeligere fiolette og blygrå etter som lyset på himmelen blir klarere, og nå kan vi skjelne hvem døden har rørt ved i natt, hvem den kommer til å hente i kveld. For døden avtegner seg i ansiktet, legger seg ubønnhørlig over det, og vi trenger ikke veksle blikk, for når vi ser på Suzanne Rose, forstår vi alle sammen at hun skal dø, når vi ser på Mounette, forstår vi at hun skal dø. Døden er preget inn i huden som strammer over kinnbeina, huden som strammer over øyehulene, huden som strammer over kjevene. Og vi vet at det ville være nytteløst å minne dem om hjemmet deres eller sønnen eller moren deres nå. Det er for sent. Vi kan ikke gjøre noe mer for dem.»

«De sto oppstilt på en jordvoll like ved porten.
Hun som dirigerte, hadde vært berømt i Wien. Alle kvinnene var dyktige musikere. De hadde gjennomgått en opptaksprøve, og blitt plukket ut blant mange andre. Takket være musikken hadde de fått en utsettelse.
For med den lyse årstiden trengtes et orkester. Det kan også ha hatt noe med den nye kommandanten å gjøre. Han var glad i musikk. Når han beordret musikerne til å spille for ham, sørget han for at de fikk utdelt et halvt brød ekstra. Og når de nyankomne kløv ned fra godsvognene og gikk i rekker til gasskammeret, likte han at det skjedde til rytmen av en munter marsj.»

«Rinnans rival : dobbelagenten Karl Adding» av Marte Hellem

Pax forlag, 2024

Karl Adding (født 1913) var halvt jødisk. Han vokste opp i Trondheim under fattige kår, og barne- og ungdomstida var preget av mye sykdom. Tross en vanskelig start, slår han seg fram. Som voksen skifter han etternavn fra det utenlandsk-klingende Isaevitch, og driver eget firma.
Under krigen bidrar han aktivt i motstandsbevegelsen med distribusjon av illegale aviser og som grenselos.
Etter hvert får imidlertid flere mistanke om at han kanskje ikke er til å stole på; at han løper tyskernes ærend og har infiltrert motstandsbevegelsen kun for å viderebringe informasjon til nazistene.

Biografien skiller seg litt fra mengden, ved at forfatteren blir kjent med Addings barnebarn. Han har vært helt uvitende om morfarens rolle under krigen. Nå får han vite mye fra forfatteren, i tillegg til at de sammen leter fram informasjon og pusler historien sammen.

«Fehmers liste : dobbeltspillet som reddet dødsdømte nordmenn» av Alexander Wisting og Jan Helge Østlund

Bonnier norsk forlag 2024

Anne Marie Breien var fra Breien gård på Ringerike. Faren, Roal Breien, var aktiv motstandsmann under krigen. Da han ble fengslet i 1942 gjorde familien hva de kunne for å få ham fri. Anne Marie valgte å oppsøke sjefen for Oslokontoret av Gestapo, Siegfried Fehmer. Disse to må antakelig umiddelbart ha fått god kontakt. Fehmer sørget for at Anne Maries far slapp ut, og hun påvirket Fehmer i tiden framover til å frigi flere; antallet 80-90 er nevnt, blant dem Sigurd Evensmo. Hun medvirket også til at de norske fangene fikk bedre vilkår mens de satt fengslet.

Da krigen var over, ble det vanskelig for Anne Marie. Mange mente hun var "tyskertøs" og hadde løpt tyskernes ærend som informant for Fehmer. Som dobbeltagent risikerte man mye mens krigen pågikk, mens det etter krigen kunne være vanskelig på en annen måte; nemlig å bevise hvilken side man sto på. Tiltalen mot Breien ble frafalt, men ryktene og sladderen holdt fram.

I 1947 vitnet Anne Marie Breien i rettssaken mot Siegfried Fehmer. Selv om han hadde reddet mange fra dødsstraff og konsentrasjonsleir, var det også bevis på at han benyttet grov tortur under avhør og dermed bidrog til angiverier, skader og død. Fehmer ble dømt til døden og henrettet 16. mars 1948.

Anne Marie Breien flyttet til slutt til California; i Norge virket det ikke som hun noen gang ble anerkjent for motstandsarbeidet hun hadde gjort, men heller ble kalt tyskertøs og mistenkt for landssvik.

Denne boka ga meg innblikk i noe som var nytt for meg - jeg kjente ikke til historien om Anne Marie Breien eller Siegfried Fehmer, og leste med stor interesse. Det gode med slike bøker er at nysgjerrigheten vekkes; her får jeg lyst til å lese mer. Og jeg vil se dokumentaren Steinar Hybertsen har laget: Anne Marie Breien i hemmelig tjeneste som ligger på tv.nrk.no.

Jeg fant noen trykkfeil i boka - Hollia på side 16 skal vel være Holleia? Og Roal Breien skrev fornavnet sitt uten 'd' mens det i boka skrives innimellom med 'd'. Andersen/Andresen blandes også.
Det kan ses på som utidig pirk, samtidig er det viktig med detaljene for å gi leseren trygghet for at alt i boka er pålitelig og gjennomarbeidet.

«Museum for mordere og redningsmenn» av Simon Stranger

Aschehoug 2023

Det jødiske ekteparet Rakel og Jacob Feldmann fikk i oktober 1942 vite at sønnen Herman var arrestert etter en skyteepisode på et tog. De fryktet for sine egne liv og var kommet i kontakt med grenseloser som skulle hjelpe dem å flykte. Men ekteparet kom aldri i sikkerhet over grensen til Sverige. 
I 1943 ble ekteparet funnet døde i Skriktjern, der de var blitt dumpet av sine drapsmenn.

Først etter krigen ble saken oppklart; det var grenselosene som skulle følge paret over grensen, som hadde tatt livet av dem. Under rettssaken påberopte de seg nødverge; de var redd for at fluktruten deres skulle bli avslørt, eller de selv skulle bli avslørt som grenseloser.
Ekteparet hadde en del kontanter og verdier med seg som grenselosene stjal; dette ble de dømt for, men for drapene ble de frikjent.

Forfatteren har en familiær kobling til saken, da hans kone er barnebarn av en kvinne som ble reddet over til Sverige av en av disse grenselosene som - skulle det vise seg - også var drapsmann.
Han forestiller seg i romanen hvordan det foregikk da ekteparet endte opp som offer for menn som skulle ha vært deres redningsmenn.

Romanen har form som et museum, der vi går fra sal til sal hvor vi ser gjenstander og hører historiene som er knyttet til deres plassering i museet.

Dette er interessant, engasjerende og uhyggelig lesning.

Ble du fengslet av denne historien fra virkeligheten, så les gjerne Sigurd Senjes roman fra 1982 - "Ekko fra Skriktjenn", og se Bente Erichsens film "Over grensen" fra 1987, som baserte seg på Senjes dokumentarroman. Etter å ha lest Strangers roman fikk jeg lyst til å lese om igjen Senjes roman, og se om igjen Bente Erichsens film.

«Skråpånatta» av Lars Mytting

Gyldendal 2023

Året er 1936. I Butangen møter vi igjen presten Kai Schweigaard som vi kjenner fra Søsterklokkene (2018) og Hekneveven (2020). Presten er blitt en gammel mann, han vet han nærmer seg slutten av sin prestegjerning og sitt liv. 
Astrid Hekne, datter til Jehans og barnebarn til Astrid Hekne som døde i barsel i 1881, sniker seg til å gå i støpulen for å se den gjenværende av de to søsterklokkene; den andre ble sendt til Dresden sammen med stavkirka. Kai innser at det er på tide hun får overta ansvaret for å passe på Hekneveven, som ifølge bygdesagnet spår framtida, deriblant Skråpånatta, eller Dommedagsnatta.
Årene som kommer blir preget av dyrtid og uroligheter nedover i Europa. Til slutt kommer også krigen til Norge og Butangen. Og bygdefolket settes på harde prøver. Hvem tar parti med tyskerne, hvem kjemper imot? Hvem kan man stole på? Og når freden kommer, og krigens brutale flammer har sloknet, hva har man mistet, og hva har overlevd av mennesker, bygninger og gjenstander?

Dette er, som de to andre bøkene i trilogien, en mektig historisk roman fra bygdemiljø. Historie og myter veves sammen til et fargerikt og mangslungent bilde. Til slutt har Mytting samlet og festet trådene, historien avsluttes og avrundes. Disse bøkene byr på en rik leseopplevelse.

«Krig» av Ragnhild Kolden

Samlaget 2023

Handlinga tek til våren 1940. Me er i Innerdalen der okkupasjonen berører alle, og det er vanskeleg, for ikkje å seie umogleg å vite kven ein kan stole på. Kven er gode nordmenn, og kven held med nazistane?
Me følgjer vekselsvis Gabriel og Margot, søsken frå garden Bratt, og deira - og fleire andre - sine opplevingar under krigen.

Ragnhild Kolden har også tidlegare skrive romanar med handling frå andre verdskrigen. Dette er engasjerande lesnad, skrive med driv og nerve.

«Vårt livs mange mørke dager : en amerikansk kvinne i hjertet av den tyske motstandskampen mot Hitler» av Rebecca Donner

Oversatt av Christian Rugstad
Forlaget Press 2023

Amerikanske Mildred Harnack, gift med tyske Arvid, var bosatt i Berlin da nazistene vant fram og med uærlige metoder etter hvert fikk regjeringsmakten i Tyskland. Adolf Hitler bedyret lenge at de bare ønsket fred, de skulle aldeles ikke gå til krig. Men så var det akkurat det de gjorde.
Mildred og Arvid engasjerte seg i motstandsarbeidet. Mildred rekrutterte flere, og en periode hadde hun blant annet hjelp av en gutt, Donald Read Heath, eller Don, som han ble kalt. Uten at han forsto så mye av det, fungerte han som budbringer.

Forfatteren pusler sammen et bilde av hvem Mildred var. Vi får også bli kjent med flere i samme motstandsgruppe, og andre Mildred satt fengslet sammen med. Vi får også en grei innføring (for mange er det kanskje repetisjon) av hvordan det foregikk da Adolf Hitler kom til makten, og hvordan han styrte landet med terror og inhumane metoder, svek sine egne allierte, bestemte seg for at jødene var roten til alt vondt og gjorde hva han kunne for å utrydde dem.
Mildred og Arvid ble arrestert i 1942. Arvid ble dømt til døden, mens Mildred ble dømt til seks år i fangeleir. Mildreds dom falt ikke i smak hos Hitler, og han fikk den omgjort til dødsdom. 16. februar 1943 ble hun giljotinert.

Boka er lærerik. Den er godt komponert og velskrevet; jeg ble oppslukt og engasjert, rørt og veldig trist. Jeg må beundre Mildred og hennes likesinnede for motet de framviste. De kjempet alt de kunne, med livet som innsats.

«Rigel : urettens ekko» av Ida Larmo

Strand 2022

27. november 1944 ble godsskipene MS Rigel og DS Korsnes bombet av britiske bombefly mens de befant seg i sundet mellom Rosøy og Tjøtta sør for Sandnessjøen. Om bord i båten var det hovedsakelig russiske krigsfanger, på vei sørover fra jernbanearbeid i nord. Britene har antakelig trodd det var tyske soldater i skipene de bombet. Over 2500 mennesker omkom, bare 267 overlevde.

Larmo forteller historien gjennom opplevelsene til to av de overlevende, russeren Julian Oresjkin og nordmannen Asbjørn Schultz.

Dette er god historieformidling. Enkeltskjebner berører, man forstår og kjenner hvilke umenneskelige lidelser krig medfører.
Man undres, sammen med forfatteren, over at denne historien ikke har vært mer kjent. Det er skrevet om hendelsen før, og boka har litteraturliste; her er det bare å lese videre for å tilegne seg større kunnskap.

Boka er lansert som ungdomsbok, men voksne kan og bør også lese denne.

«Den frivillige : motstandshelten som infiltrerte Auschwitz» av Jack Fairweather

Oversatt av Eve-Marie Lund
Press forlag 2021

Witold Pilecki var med i den polske motstandsbevegelsen fra 1939, da Polen ble invadert av Tyskland. Han lot seg arrestere med vilje og havnet i Auschwitz som politisk fange. Der skulle han infiltrere. Han greide å organisere en liten motstandsgruppe i fangeleiren, og informasjon ble smuglet ut. Likevel opplevde han at ingen utenfor gjorde noe for å stoppe myrderiene og utrenskningene som foregikk. 
Witold greide, sammen med to andre, å rømme fra Auschwitz. Da hadde Witold vært i leiren i nærmere tre år.
Etter 1945 fortsatte Witold motstandskampen, men nå mot kommunistene og det sovjetiske styret. Han ble dømt for landsforræderi, kommunistene hevdet han var spion, for dette dømt til døden, og ble henrettet i mai 1948.
Pilecki ble rehabilitert i 1990, da dommen mot ham ble kjent ugyldig.

Denne boka framstiller en dyster historie. Witold var gift og hadde barn; at han ville risikere livet sitt for saken gikk også ut over dem. Men heltemodig, selvfølgelig. Det var ille at han mistet livet på den måten han gjorde, etter først å ha - mirakuløst nok - overlevd fangenskapet i Auschwitz.
Men det viktige vitnesbyrdet hans lever - hans øyenvitneskildring av det som hendte i leiren.

«Sonderbehandlung : mine år i krematoriene og gasskamrene i Auschwitz» av Filip Müller

Etterord og vedlegg av Andreas Kilian
Oversatt av Per Qvale
Dreyers forlag 2022

Müller (1922-2013) var en av svært få overlevende fra gruppen Sonderbehandlung i Auschwitz. Auschwitz var en utryddelsesleir. De aller fleste fangene som kom dit ble sendt rett i gasskamrene, siden kremert. Müller var en av de som betjente krematoriene, som ryddet vekk klær og gjenstander etter at fangene hadde kledd av seg før de gikk i gasskammeret, som var med og bar likene til ovnene - etter først å ha trukket gulltenner ut av munnen på dem, og klippet håret av kvinnene. De passet ilden og sørget for at alle likene ble totalt forbrent, ble til aske, og grov til slutt ned asken.
Det som i utgangspunktet var en redning - at man behøvdes til arbeidsoppgaver - utgjorde senere en fare. Mennene i Sonderbehandlung visste for mye. I flere runder unngikk Müller å bli utrensket, da gruppen Sonderbehandlung skulle krympes; det kom stadig færre fanger til leiren og aktiviteten gikk ned. Som overlevende forsto han viktigheten av å fortelle verden hva som hadde foregått i utryddelsesleirene, og han vitnet i flere rettssaker. Flere av drapsmennene fikk dødsstraff, mens andre fikk mildere straff eller unnslapp helt.

Det er vanskelig å ta inn over seg hvilket enormt ondskapens apparat jødeutryddingen var. Müller og sikkert flere av de som observerte alt som foregikk, må ha grublet over om det var NOE som helst de kunne gjøre for å hindre at dette skjedde. Men ett menneske kunne ikke stå imot; man ville blitt brutalt myrdet på stedet om man protesterte. De la fluktplaner, sørget for at de som skulle stikke av hadde med dokumentasjon, blant annet etiketten tilhørende en av boksene med gass som ble benyttet i gasskamrene. Et par stykker lyktes i å flykte fra leiren; de fortalte hva som gikk for seg der. Men myrderiene pågikk like fullt.

Man blir uvel av å lese dette. Likevel er det viktig at vi aldri glemmer. Og fortsetter å være på vakt mot onde menneskers forsøk på å sette "oss" og "dem" opp mot hverandre. Vi er alle mennesker. Vi har alle fortjent livet.

«Gjennom Leicas linser» av William Hakvaag

Utgitt av Aurora Borealis Multimedia AS

Denne boka inneholder fotografier tatt av i hovedsak tyske offiserer før og under 2. verdenskrig. Fotografier kan gi mye informasjon som en tekst ikke får formidlet, i tillegg til at man kan få en fornemmelse av tilstedeværelse ved store begivenheter fra den gang da, eller i alle fall få tatt en liten kikk på hvordan det kan ha artet seg. Man kan også kjenne stemningen fra øyeblikk som forlengst er passert, så ja: Fotografier fra 2. verdenskrig er absolutt noe som interesserer.
Det er mange interessante bilder her, mange av god kvalitet.
Men: Dessverre er det så mange slurvefeil og skrivefeil i teksten, at det ødelegger for tilliten til at jeg står overfor et gjennomarbeidet, seriøst og skikkelig verk.

Bildeteksten lyder: "Tyske soldater har
en stopp i fremrykningen. Det er
selvfølgelig slitsom å skulle erobre land
etter land. En matpause må til.
Vimpelen forteller at det er en
stabsbil og tilhører offiserer som leder
fremrykningen."
(Det skulle stått slitsomt, men dette
er en av slurvefeilene som florerer
i teksten.)

Bildeteksten lyder: "Et butikkvindu kan også bli et godt
motiv. Herrekvipering fra 1939."
Bildet viser jo en kvinnelig utstillingsdokke i kjole,
og "Herbst" betyr høst.
Så da er det vel nærmere å anta at
bildet viser en høstkolleksjon for damer,
og at da er det like gjerne en
Dameekvipering vi står overfor?
(Nok en skrivefeil; Herreekvipering skulle vært
skrevet med to e-er.)

Jeg kan forstå at man hadde hastverk med å få boka ut, da det i vår er 80-årsjubileum for krigsutbruddet i Norge. Likevel hadde man tjent mye på å bruke tid på grundig språkvask og korrektur. Så kunne man luket ut stavefeil - her er Himmler stadig vekk skrevet med én m, orddelingsfeil - som "lyn krig" - og flåsete/hånlige bildekommentarer som for eksempel den på side 174.