«Den usannsynlige seriemorderen : Arnfinn Nesset og hans 31 tilståelser» av Simen Sætre

Cappelen Damm 2025

En av dagene mens jeg satt og leste denne boka, kom det på nyhetene at Arnfinn Nesset er død, 89 år gammel. I 1983 ble han dømt for 22 drap på pasienter på Orkdal sjuke- og aldersheim, der han var bestyrer. I avhør hadde han tilstått noen flere drap enn de 22 han ble dømt for, men i rettssaken trakk han alle tilståelser. Juryen fant likevel at han var skyldig.
Middelet Nesset skal ha brukt for å ta livet av pasientene, var curacit. Det var funn av denne giften i medisinbeholdningen på sjukeheimen som i sin tid utløste alarm. En pleier fant middelet, og mente at giften ikke hadde noe der å gjøre. Og måten det var kommet dit, som tilføyd på ledige linjer og sneket med på en bestilling til apoteket, var mistenkelig.

Sætre får fram at Nesset i avhørene ble hardt presset, og han var påvirket av medikamenter som - når de tas sammen - kan gi bivirkninger som kan ha påvirket Nesset til å gi etter og bare tilstå for å få fred. Han hadde også et personlighetstrekk som var utpreget; han ville gjerne gjøre andre til lags, så tilståelsene kan også ha vært et uttrykk for at han ville gi etterforskerne det "de trengte" og sterkt etterspurte, nemlig tilståelser.
Politimennene som avhørte, "truet" med å grave opp likene for å undersøke om det kunne være spor av curacit i levningene. Som sterkt religiøs syntes Nesset dette var så uhyrlig, at han bare for å unngå dette, ville tilstå.

Selv eldre og syke mennesker kan dø på en måte som føles brått og uventet. Men sammen med tilstedeværelse av curacit i medisinbeholdningen, og ved observasjoner som pleiere og pårørende gjorde av en bestyrer som ofte var der eller dukket opp i forbindelse med dødsfall, så forstår man at det opplevdes som mistenkelig.
Hva skulle så Nessets motiv ha vært, for å ta liv? Det kan ha vært at han syntes det var vondt å se de syke lide, at han ville "hjelpe dem over". Det var også mange som "maste" på Nesset om plass til sine syke og eldre, så kanskje forsøkte han å rydde plass til andre som kan ha trengt det mer?

Boka er en perfekt true crime-historie, siden saken føles så usikker. Om Nesset var skyldig eller ikke, kan man forsøke å finne ut etter som man får bedre kjennskap til saken gjennom boka. Uansett om Nesset var skyldig eller ikke, kan man også tenke litt over om dommen kan ha vært feil; for var det ikke litt vel mye tvil til stede?

«Seriemordene i Tistedal : familiefarens mørke hemmelighet» av Øystein Milli

Kagge forlag 2025

Tistedal, ei lita bygd i nærheten av Halden, ble på tidlig 1990-tallet åsted for fire brutale drap. Dette var en sak som var vanskelig å finne ut av - politiet kan i ettertid framstå som noe ubehjelpelige. Blant annet ble det ene offeret ikke funnet før det var gått lang tid, og han lå gjemt i egen hage under noe kompost. Det ble også siktet personer som siden viste seg å være uskyldige.
Men så begynte politiet å se at drapene hadde en sammenheng, også med et bankran i april 1992. Til slutt fant de familiefaren som sto bak, og som også tilsto. Tilståelsen skulle han senere trekke tilbake, men det er rimelig sikkert at det var rett person som til slutt ble dømt til 21 års fengsel og 5 års sikring.

Fortsatt er det noen ubesvarte spørsmål - blant annet ble et eldre ektepar funnet drept i Sverige, som man en stund mistenkte at familiefaren kunne stå bak, men det fantes ingen bevis eller holdepunkter på at det kunne stemme. Det er også noe usikkerhet knyttet til at det muligens kan ha vært en til som samarbeidet med familiefaren, siden noen vitner er sikker på sine observasjoner knyttet til det ene drapet; nemlig at de ikke kjente igjen han som siden ble dømt.

Det er ingenting som slår true crime i grusomhet og skrekk. At det gjenstår noen uklarheter og spørsmål gjør hele historien desto mer spennende.

«Løgnen : politiets jakt på Norges farligste kvinne» av Kenneth Fossheim og Magnus Braathen

Cappelen Damm 2025

I 2014 blir en mann funnet død på et hotellrom i Kristiansand. Pillene som også blir funnet i rommet, gjør at politiet konkluderer med selvmord. Men i tiden som følger tilkommer urovekkende opplysninger om mannens ekskjæreste - Elisabeth, mor til to barn de har felles. Politiet starter jakten på sannheten om hva som skjedde med mannen, og kommer over et annet dødsfall som er mistenkelig - faren til Elisabeth ble funnet død i badekaret sitt i 2002. Han hadde mye penger, eller: firmaet han var deleier i hadde mye penger, og her aner politiet at Elisabeth kan ha hatt et motiv. Hun fikk "bare" 1 million i arv, men alle visste at hun var svært skuffet og følte seg sveket for dette.
Hele livet har hun hatt en rotete økonomi; så fort hun fikk penger ble det handlet i øst og vest, men det meste av tiden var hun blakk.

Boka var interessant og gruoppvekkende; det var også spennende å få innblikk i hvordan politiet arbeidet med en undercover-agent, "Anna" som ble venninne med Elisabeth og forsøkte å få henne til å fortelle om misgjerningene hun var antatt å stå bak.
Mot slutten synes jeg framstillingen raknet. Hvilke bevis var det politiet framla som gjorde at hun ble funnet skyldig og dømt? Det kommer ikke så godt fram.

«Museum for mordere og redningsmenn» av Simon Stranger

Aschehoug 2023

Det jødiske ekteparet Rakel og Jacob Feldmann fikk i oktober 1942 vite at sønnen Herman var arrestert etter en skyteepisode på et tog. De fryktet for sine egne liv og var kommet i kontakt med grenseloser som skulle hjelpe dem å flykte. Men ekteparet kom aldri i sikkerhet over grensen til Sverige. 
I 1943 ble ekteparet funnet døde i Skriktjern, der de var blitt dumpet av sine drapsmenn.

Først etter krigen ble saken oppklart; det var grenselosene som skulle følge paret over grensen, som hadde tatt livet av dem. Under rettssaken påberopte de seg nødverge; de var redd for at fluktruten deres skulle bli avslørt, eller de selv skulle bli avslørt som grenseloser.
Ekteparet hadde en del kontanter og verdier med seg som grenselosene stjal; dette ble de dømt for, men for drapene ble de frikjent.

Forfatteren har en familiær kobling til saken, da hans kone er barnebarn av en kvinne som ble reddet over til Sverige av en av disse grenselosene som - skulle det vise seg - også var drapsmann.
Han forestiller seg i romanen hvordan det foregikk da ekteparet endte opp som offer for menn som skulle ha vært deres redningsmenn.

Romanen har form som et museum, der vi går fra sal til sal hvor vi ser gjenstander og hører historiene som er knyttet til deres plassering i museet.

Dette er interessant, engasjerende og uhyggelig lesning.

Ble du fengslet av denne historien fra virkeligheten, så les gjerne Sigurd Senjes roman fra 1982 - "Ekko fra Skriktjenn", og se Bente Erichsens film "Over grensen" fra 1987, som baserte seg på Senjes dokumentarroman. Etter å ha lest Strangers roman fikk jeg lyst til å lese om igjen Senjes roman, og se om igjen Bente Erichsens film.

«Terroristen fra Bærum : radikaliseringen av Philip Manshaus» av Anders Hammer

Stenersens forlag 2022

Lørdag 10. august 2019 gikk Philip Manshaus inn på søsterens rom og skjøt henne. Hun døde momentant. Deretter dro han til den lokale moskeen, med våpen og kamera, for han vil filme det som skulle skje. Planen var å drepe flest mulig muslimer. I moskeen var det heldigvis få til stede, og to-tre menn lyktes i å overmanne Philip og holde ham fast til politiet kom. Han drepte ingen der, men skapte frykt.

Hvordan kunne dette forferdelige skje? Philip og søsteren Johanne hadde vokst opp sammen og hatt en fin barndom, til og med delt rom en periode. Hvordan kunne Philip få det for seg at Johanne, som var adoptert fra Kina, var en fiende som måtte ryddes av veien?

I denne boka leser vi om Philips oppvekst og ungdomstid. Da var han tydelig søkende etter tilhørighet; hvem var han, hvor passet han inn? Flere har forsøkt å snakke med ham, få ham til å endre mening. Mange orket ikke å høre på det blindet hatet hans, slik ble det at han skjøv folk fra seg. Noen forsøkte å lytte, lot ham snakke uten å motsi ham først, for så å stille ham spørsmål som skulle få ham til å tenke seg om. Ingenting nyttet. Han var overbevist om at verden står foran en uunngåelig rasekrig, og at han måtte handle.
I boka får vi forståelsen av at flere var urolige, og noen hadde varslet politiet, da de mente Philip var farlig. Johanne hadde også ytret at hun var redd. Hun kjente ikke igjen Philip, han sa stygge, onde ting til henne.

Dette er vond lesning, men jeg mener boka er viktig som et bidrag til å forstå hvorfor og hvordan mennesker kan bli rekruttert til terror, ekstreme holdninger og handlinger. Kanskje kan noe av svaret ligge i hvordan enkelte mennesker som føler seg utenfor, søker fellesskap, blir fanget opp av ekstreme miljøer som nettopp leter opp slike søkende individer. 

«Orderud : avhørene, løgnene, de nye sporene» av Øystein Milli og Olav Næss

Utgitt av Kagge forlag 2020

Forfatterne av denne boka er journalister, og de kjenner Orderud-saken godt etter å ha laget tv-serien Gåten Orderud (2018). Siden serien ble laget har det dukket opp noe ny informasjon, blant annet kan det se ut for at man endelig har sirklet inn hvem som ringte til opplysningen og  pratet om mordene som skulle skje på Orderud gård.
Drapene på Orderud gård i mai 1999 var en sak som rystet og sjokkerte, og mange fulgte med i nyhetene på dekningen av etterforskningen og - siden - rettssaken. Den dag i dag er det ikke fastslått med sikkerhet hva som faktisk skjedde eller hvem som spilte de ulike rollene; hvem planla, var det noen som bestilte drapene? Og hvem var det som sto for den praktiske gjennomføringen?
Per og Veronica Orderud har begjært straffesaken gjenopptatt; ifølge boka vil man være godt ute i 2021 før man får vite om det blir en ny straffesak.

Det er noe fascinerende med uoppklarte kriminalsaker. Liker du kriminalhistorier fra virkeligheten og er nysgjerrig på detaljene i Orderud-saken, er dette bok for deg.

«Knutby» av Jonas Bonnier

Oversatt av Lene Stokseth
Utgitt av Aschehoug 2020

Dette er en roman basert på virkelige hendelser. Hovedpersonenes navn er ikke de samme som i den opprinnelige Knutby-saken, enkelte steder og hendelser er også endret, og dette gjøres det rede for i forordet, men man kjenner igjen miljøet, manipuleringen og maktspillet, mordene og mordforsøkene.

Liker du kriminalhistorier fra virkeligheten, så kan denne romanen interessere. Det virker utrolig og usannsynlig at slikt som skjedde i Knutby faktisk kan skje, men jeg synes forfatteren lykkes i å gi oss innblikk i hvordan sterke personligheter kan få skikkelig tak på andre mennesker, som kanskje er litt enklere og mer ettergivende, og som på grunn av sitt behov for anerkjennelse og kjærlighet utfører de mest motbydelige handlinger for å bli anerkjent, sett og godtatt. Rett og slett en historie å bli skremt av.