En av dagene mens jeg satt og leste denne boka, kom det på nyhetene at Arnfinn Nesset er død, 89 år gammel. I 1983 ble han dømt for 22 drap på pasienter på Orkdal sjuke- og aldersheim, der han var bestyrer. I avhør hadde han tilstått noen flere drap enn de 22 han ble dømt for, men i rettssaken trakk han alle tilståelser. Juryen fant likevel at han var skyldig.
Middelet Nesset skal ha brukt for å ta livet av pasientene, var curacit. Det var funn av denne giften i medisinbeholdningen på sjukeheimen som i sin tid utløste alarm. En pleier fant middelet, og mente at giften ikke hadde noe der å gjøre. Og måten det var kommet dit, som tilføyd på ledige linjer og sneket med på en bestilling til apoteket, var mistenkelig.
Sætre får fram at Nesset i avhørene ble hardt presset, og han var påvirket av medikamenter som - når de tas sammen - kan gi bivirkninger som kan ha påvirket Nesset til å gi etter og bare tilstå for å få fred. Han hadde også et personlighetstrekk som var utpreget; han ville gjerne gjøre andre til lags, så tilståelsene kan også ha vært et uttrykk for at han ville gi etterforskerne det "de trengte" og sterkt etterspurte, nemlig tilståelser.
Politimennene som avhørte, "truet" med å grave opp likene for å undersøke om det kunne være spor av curacit i levningene. Som sterkt religiøs syntes Nesset dette var så uhyrlig, at han bare for å unngå dette, ville tilstå.
Selv eldre og syke mennesker kan dø på en måte som føles brått og uventet. Men sammen med tilstedeværelse av curacit i medisinbeholdningen, og ved observasjoner som pleiere og pårørende gjorde av en bestyrer som ofte var der eller dukket opp i forbindelse med dødsfall, så forstår man at det opplevdes som mistenkelig.
Hva skulle så Nessets motiv ha vært, for å ta liv? Det kan ha vært at han syntes det var vondt å se de syke lide, at han ville "hjelpe dem over". Det var også mange som "maste" på Nesset om plass til sine syke og eldre, så kanskje forsøkte han å rydde plass til andre som kan ha trengt det mer?
Boka er en perfekt true crime-historie, siden saken føles så usikker. Om Nesset var skyldig eller ikke, kan man forsøke å finne ut etter som man får bedre kjennskap til saken gjennom boka. Uansett om Nesset var skyldig eller ikke, kan man også tenke litt over om dommen kan ha vært feil; for var det ikke litt vel mye tvil til stede?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar