«I Sigrid Undsets hage : velkommen til Bjerkebæk» av Kristin Brandtsegg Johansen og Marit Brandtsegg

Cappelen Damm 2026

Denne boka gir deg et kjennskap til og innblikk i hagen på Bjerkebæk - Sigrid Undsets hjem. Her får vi historien om hvorfor og hvordan hagen ble til, med beskrivelser av anlegget og de ulike plantene som er der. Hagen er gjenskapt og restaurert for å framstå slik den gjorde på Sigrid Undsets tid.

Bjerkebæk på Lillehammer kan man besøke in persona også, noe jeg absolutt vil anbefale. Er du interessert i Sigrid Undset eller i hager, så ta deg en tur dit. Å lese denne boka kan være et fint supplement for å få vite mer.

«Dyrlegen : tett på mennesker, dyr og naturens grenseløse skjønnhet» av Hanna Marie Fosse Nes

Kagge 2026

Forfatteren forteller fra utdannelse og praksis som veterinær. I starten er det ganske koselig lesing; jeg får assosiasjoner til Herriots hyggelige historier om folk og dyr i Yorkshire - det er vakker natur, fine folk, spennende dyrehistorier.
Men så blir det mørkere utover i boka. Enkelte opplevelser er så tunge at Nes mister lysten til å jobbe som veterinær - hun ser dyr som ikke har det godt; system som gjør at profitten går foran dyrevelferd. Avlivinger som oppleves veldig tungt følelsesmessig å gjennomføre. Hun opplever dyreeiere som skjeller henne ut fordi de føler seg lurt og synes regningen er altfor høy.

Du har sikkert også hørt at veterinær er et veldig tøft yrke, og når du leser denne boka får du innsyn i hvordan det kan kjennes. Det er ikke rart om veterinærer velger å forlate yrket og starte med noe helt annet, eller kan bli dypt deprimerte. 

«Den usannsynlige seriemorderen : Arnfinn Nesset og hans 31 tilståelser» av Simen Sætre

Cappelen Damm 2025

En av dagene mens jeg satt og leste denne boka, kom det på nyhetene at Arnfinn Nesset er død, 89 år gammel. I 1983 ble han dømt for 22 drap på pasienter på Orkdal sjuke- og aldersheim, der han var bestyrer. I avhør hadde han tilstått noen flere drap enn de 22 han ble dømt for, men i rettssaken trakk han alle tilståelser. Juryen fant likevel at han var skyldig.
Middelet Nesset skal ha brukt for å ta livet av pasientene, var curacit. Det var funn av denne giften i medisinbeholdningen på sjukeheimen som i sin tid utløste alarm. En pleier fant middelet, og mente at giften ikke hadde noe der å gjøre. Og måten det var kommet dit, som tilføyd på ledige linjer og sneket med på en bestilling til apoteket, var mistenkelig.

Sætre får fram at Nesset i avhørene ble hardt presset, og han var påvirket av medikamenter som - når de tas sammen - kan gi bivirkninger som kan ha påvirket Nesset til å gi etter og bare tilstå for å få fred. Han hadde også et personlighetstrekk som var utpreget; han ville gjerne gjøre andre til lags, så tilståelsene kan også ha vært et uttrykk for at han ville gi etterforskerne det "de trengte" og sterkt etterspurte, nemlig tilståelser.
Politimennene som avhørte, "truet" med å grave opp likene for å undersøke om det kunne være spor av curacit i levningene. Som sterkt religiøs syntes Nesset dette var så uhyrlig, at han bare for å unngå dette, ville tilstå.

Selv eldre og syke mennesker kan dø på en måte som føles brått og uventet. Men sammen med tilstedeværelse av curacit i medisinbeholdningen, og ved observasjoner som pleiere og pårørende gjorde av en bestyrer som ofte var der eller dukket opp i forbindelse med dødsfall, så forstår man at det opplevdes som mistenkelig.
Hva skulle så Nessets motiv ha vært, for å ta liv? Det kan ha vært at han syntes det var vondt å se de syke lide, at han ville "hjelpe dem over". Det var også mange som "maste" på Nesset om plass til sine syke og eldre, så kanskje forsøkte han å rydde plass til andre som kan ha trengt det mer?

Boka er en perfekt true crime-historie, siden saken føles så usikker. Om Nesset var skyldig eller ikke, kan man forsøke å finne ut etter som man får bedre kjennskap til saken gjennom boka. Uansett om Nesset var skyldig eller ikke, kan man også tenke litt over om dommen kan ha vært feil; for var det ikke litt vel mye tvil til stede?

«Amundsens pass : polarheltens siste reiser» av Anders Bache

Gyldendal 2024

Roald Amundsen er det skrevet mye om, men det er fortsatt mye igjen ved hans liv og virke man kan utforske, undres over, og skrive om.
Anders Bache - arkeolog og fagkonsulent som har ledet forsknings- og forvaltningsarbeidet ved Roald Amundsens hjem (Uranienborg) på Svartskog - har i denne boka valgt en interessant innfallsvinkel til Amundsens siste år og reiser, nemlig passet hans.
På slutten av sin levetid var Amundsen kommet på kant med mange, både blant familie og samarbeidspartnere. Det som skulle bli den siste reisen hans var en redningsekspedisjon for å finne Umberto Nobile, italieneren han fløy over Nordpolen med i 1926. Etter ekspedisjonen i 1926 var de sterkt uenige om hverandres rolle og betydning før, under og etter ekspedisjonen. De var vel egentlig blitt ganske bitre uvenner etter dette felles prosjektet.
I 1928 ledet Nobile en italiensk ekspedisjon til Nordpolen. De nådde polen, men på returen gikk det galt. Amundsen reiste altså nordover for å finne ham, forsvant dessverre i forsøket, mens Nobile ble reddet av noen andre.

Det er interessant å tenke gjennom hva drivkraften kunne vært for Amundsen, til å dra ut for å redde Nobile. Var det for å vise - en gang for alle - at han var mer kompetent i polare strøk enn det Nobile var? Ville han ydmyke Nobile ved å komme som hans redningsmann? Eller følte han seg fanget av det han en gang sa: "Jeg vil altid staa parat, om folk i nord eller syd skulde trænge undsætning."
Eller kan han rett og slett ha følt lengsel etter å få ende livet sitt i isødet; han begynte å bli en eldre mann, og et vanlig hverdagsliv passet ham antakelig ikke noe særlig. En død helt får gjerne det beste ettermælet?
Og hvordan passer historien om det mulige ekteskapet med Bess Magid inn i det hele? Mente han virkelig å gifte seg med henne, eller hadde han fått kalde føtter?

«Ønsk meg heller god tur : samtaler med Ingvar Ambjørnsen» av Alf van der Hagen

Forlaget Oktober 2023

I denne samtalebiografien får vi en kronologisk gjennomgang av Ingvar Ambjørnsens liv og verk. Ambjørnsen er åpen om diagnosen KOLS som hemmer ham mye i livsutfoldelsen nå, og mest sannsynlig kommer til å bli årsaken til at han dør.
Boka har behagelige stemmer og rolig puls; det kjennes virkelig fint å sitte sammen med de to og lytte til samtalen.

Ambjørnsen har opplevd mye, og han har skrevet mye. Og mange har lest bøkene hans med stor interesse og engasjement, både barn, ungdom og voksne.
Etter å ha lest Ønsk meg heller god tur, får jeg lyst til å ta en nærmere titt på flere av bøkene hans. Jeg kjenner godt bøkene hans om Elling, samt Pelle og Proffen-bøkene og noen til, men har fortsatt en del ulest.

«Den frivillige : motstandshelten som infiltrerte Auschwitz» av Jack Fairweather

Oversatt av Eve-Marie Lund
Press forlag 2021

Witold Pilecki var med i den polske motstandsbevegelsen fra 1939, da Polen ble invadert av Tyskland. Han lot seg arrestere med vilje og havnet i Auschwitz som politisk fange. Der skulle han infiltrere. Han greide å organisere en liten motstandsgruppe i fangeleiren, og informasjon ble smuglet ut. Likevel opplevde han at ingen utenfor gjorde noe for å stoppe myrderiene og utrenskningene som foregikk. 
Witold greide, sammen med to andre, å rømme fra Auschwitz. Da hadde Witold vært i leiren i nærmere tre år.
Etter 1945 fortsatte Witold motstandskampen, men nå mot kommunistene og det sovjetiske styret. Han ble dømt for landsforræderi, kommunistene hevdet han var spion, for dette dømt til døden, og ble henrettet i mai 1948.
Pilecki ble rehabilitert i 1990, da dommen mot ham ble kjent ugyldig.

Denne boka framstiller en dyster historie. Witold var gift og hadde barn; at han ville risikere livet sitt for saken gikk også ut over dem. Men heltemodig, selvfølgelig. Det var ille at han mistet livet på den måten han gjorde, etter først å ha - mirakuløst nok - overlevd fangenskapet i Auschwitz.
Men det viktige vitnesbyrdet hans lever - hans øyenvitneskildring av det som hendte i leiren.

«Å sette sammen bitene : min historie om vold, skam og reparasjon» av Martin Eia-Revheim

Cappelen Damm 2022

I denne selvbiografien forteller forfatteren om sin vonde barndom. Faren var prest, men voldelig og uberegnelig, enten han var full eller edru. Barndommen har preget forfatteren, og han forteller her om en tung og langvarig kamp, som nok pågår enda, om å klare å hele seg og få et godt liv videre.

Dette er sterk og rystende lesning. Det virker nesten for vondt til å være sant; tenk på alt den søte, livlige gutten på forsiden av boka måtte gjennom. Men det finnes faktisk så fæle folk, og det kan være nyttig for alle å vite. Kanskje vi da kan være på vakt, vite hva vi kan se etter, og være med å passe på at ingen lider slik som Martin og mora led.