«Jeg vil! : en forfatters portrett av Sigrid Undset» av Ida Jessen

Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Bonnier norsk forlag 2026

Den danske forfatteren Ida Jessen har her laget et portrett av mennesket og forfatteren Sigrid Undset. Det er et troverdig og forståelsesfullt portrett; det er beundring her, men ikke av den nesegruse typen, så vi blir kjent med Undsets svake sider i tillegg til de sterke. 
Jeg har lest en del om Undset tidligere, men tenker at Jessen likevel tilfører noe nytt. Siden hun selv er forfatter har hun kanskje større forutsetning til å forstå hva drivkraften i Undsets skriving var.

Og siden hun er dansk, er hun ikke redd for å tråkke på noens tær - her får både Anders C. Svarstad og Sigrid Undset utlevert dårlige sider, som i alle fall ikke denne leseren har sett uttrykt så eksplisitt tidligere. Svarstads formuleringer i brev til den første kona, Ragna, da hun - mens Svarstad var på reise - fødte deres første barn, og det viste seg å være "bare ei jente", er vel noe av det drøyeste jeg har hørt. Vel var han et barn av sin tid og selvopptatt så det holdt, men likevel.

Også som første "innføring" i Sigrid Undsets liv og verk, kan denne boka fungere fint. Anbefales!

«Min havn og min storm» av Arundathi Roy

Oversatt av Kirsti Vogt
Pax forlag 2025

Den kjente og prisvinnende forfatteren Arundathi Roy forteller her om oppveksten med ei sterk mor, en bror og en fraværende far. Broren er eldst og siden han kan huske litt av livet med faren, som forsvant ut av livene deres et sted på veien, så det er kanskje verst for ham å kjenne på savnet av far?
Den sterke mora lyktes ikke bare i å finne utkomme for seg og ungene, men også i å opprette en skole, der hennes egne barn vokste opp som en del av en stor flokk med elever. Men av alle elever, var det Arundathi og broren som ble tynt mest av Mrs Roy. Til tross for moras harde form for kjærlighet, bevarer Arundathi respekt og kjærlighet for henne, selv om det i mange år føles nødvendig å holde henne på avstand.

Dette er velskrevet og interessant om en oppvekst og et liv som for mange virker eksotisk. Hun forteller også om hvordan hun fant sin fortellerstemme og ble forfatter, og også om sitt politiske engasjement som har resultert i debattinnlegg i aviser og tidsskrift.

Sitat side 290; om å lytte: «John Berger kunne ha skrevet en bok som het Lytte til ord. Han lyttet med hele kroppen. Som om ordene mine var regn og han var jorden. Han sugde til seg alt, samlet opp hver dråpe, gikk ikke glipp av noe som helst. De lyttende øynene hans var innsjøer i de høye fjellene. Det var kjærlighet, det finnes ikke noe annet ord for det. Jeg tror ikke urørligheten, den formen for oppmerksomhet, engang er mulig hos folk i den digitale tidsalderen, mennesker som patter på mobiltelefonen fra det øyeblikk de blir født. Det er en generasjonsgreie. Tapt for bestandig, tror jeg.»

«Mitt livs Story» av Lucy Score

Oversatt av Kjersti Velsand
Gursli Berg forlag 2025

Forfatteren Hazel Hart har gjort det stort med sine kjærlighetsromaner, men da samlivet med Jim tar slutt, blir livet mørkt og vanskelig. Nå har hun skrivesperre og er langt nede. Forlaget krever at hun leverer manus til en ny roman innen deadline, ellers mister hun kontrakten med dem. Hazel blir nødt til å selge leiligheten i New York, men heldigvis er salget innbringende, så hun får mye hus for pengene når hun slår til på et kjøp i fraflytningstruede Story Lake i Pennsylvania. Hun har penger til overs og hyrer håndverkeren Cam Bishop til å stå for renovering og oppussing. Han er konstant gretten, men veldig kjekk, og utgjør betydelig inspirasjon for Hazel når hun endelig kommer i gang med sin neste roman...

Dette er en sjarmerende humoristisk kjærlighetsroman, i lett og variert språk. I filmverdenen ville denne blitt plassert som romantisk komedie. Det er bare å nyte!

PS: Noen av sexscenene i boka er temmelig utbroderte, så er du advart.

«Et skriveliv» av Helen Daae Frøyseth

Kapabel forlag 2024

Lilly har et stort ønske om å bli anerkjent forfatter. Men så langt har hun bare fått publisert et par dikt i Klassekampen; manus hun sender til forlag blir hele tiden refusert. Graden av tilbakemelding varierer i svarene fra forlagene. Noen virker smått oppmuntrende, men så å si ingen vil gå videre med prosjektet med tanke på utgivelse. Med jobb og familie som tar mye tid, er det vanskelig å få rom til å skrive, men Lilly gir seg ikke. Stadig arbeider hun med et poesi-prosjekt som handler om Gunnar og Anna.

Alle skrivende som strever med å få innpass hos forlagene, vil kjenne seg igjen i dette. Alle som interesserer seg for skriving og litteratur generelt kan også finne denne romanen interessant.
Lilly leser mye og forteller her om forfattere og verk, det er slikt som inspirerer leseren til å finne fram de som nevnes og lese selv. Bøker som inspirerer til videre lesning; det liker jeg!

Sitat siden 54-55: «Det kommer frem at Salinger skriver fordi han blir sint av mange ting. «Men når jeg skriver, føles det som om jeg gjør noe med det. Som om jeg endelig får si min mening.» Wow! tenker Lilly. Akkurat sånn er det, Lilly kan skrive glødende setninger om hvordan det er å være fulltidsarbeidende kvinne med andre ambisjoner enn bare jobb og barn. Om hvordan det er å bli møtt med taler om pensjonspoeng når hun sier hun ønsker å jobbe litt mindre mens barna er små. Om hvordan det er å ikke leve det livet man egentlig ønsker seg i dag, fordi man skal tenke på det livet man skal leve etter fylte sytti.»

«Reiret (arbeidstittel)» av Ingvild Holvik

Samlaget 2024

Gry arbeider i kantine, men ho drøymer om å bli forfattar. Ho skal søke plass på forfattarstudiet i Tromsø, om ho no berre kan få til å skrive den obligatoriske teksten som skal følgje søknaden! Det er ikkje så lett å finne tid og rom til det, når sambuar Trond vil leve av kunsten, og dei har ungar som krev sitt.
Ved sidan av arbeidet med skjønnlitterære tekstar, skriv ho dagbok. Og det kjem og ein del minne på henne frå barndommen, etter at ho har vore i gravferda til farmor. Ho kjem frå ein kristen familie, og sambuar Trond er kristen, men sjølv har ho snudd seg vekk frå trua. Gjennom tilbakeblikka til oppveksten kan me forstå kvifor ho no kjenner motvilje med alt som har med kristendom å gjere. At Trond bed kveldsbønn med ungane er til dømes, er noko ho misliker sterkt.

Forfattararbeid er eit tema som interesserer meg, difor valde eg å lese denne boka.
Romanen er ei blanding av dagboknotat, dei skjønnlitterære tekstane Gry jobbar fram, og minner frå oppveksten. Det er fascinerande å erfare at også ei slik samling av bitar kan puslast saman til ein leseverdig roman.

«Hanna Butenschøn : forfatterinne og sosietetsfrue» av Jorunn Hareide

Solum Bokvennen 2023

Hanna Butenschøn (1851-1928) skrev en rekke romaner og drama under pseudonymet "En Qvinderøst" eller Helene Dickmar. I disse bøkene tok hun for seg det såkalte "Kvindespørgsmaalet". I vår tid er det nok ikke mange som har hørt om Butenschøn/Dickmar, og romanene og skuespillene hun skrev, huskes nok heller ikke.
Jorunn Hareide nevner i innledningen at selv om verkene hennes ikke huskes i dag eller er viet særlig stor plass i litteraturhistorien, så betyr ikke det at verkene var betydningsløse den tiden de kom, eller at Butenschøn var usynlig som forfatter eller kulturarbeider mens hun levde. I denne boken får vi en grundig presentasjon av mennesket Hanna Butenschøn og bøkene hun skrev.

Butenschøn tilhørte den privilegerte overklassen og hadde stort nettverk. Dette benyttet hun seg av for å gjøre bøkene sine kjent. Bøkene ble gjerne anmeldt av venner og bekjente. Men ikke bare, og noen ganger ble bøkene kritisert av personer hun ikke ønsket skulle anmelde dem. Butenschøn var temmelig hårsår og om hun følte kritikken var urettferdig, ble hun såret og sint.

Jeg valgte å lese boka fordi jeg synes tidsepoken da Butenschøn var virksom (tiårene rundt 1900) er interessant. Det skjedde mye og viktig utvikling på flere felt, for eksempel knyttet til kvinnesak, litteratur og annen kunst.

«Ønsk meg heller god tur : samtaler med Ingvar Ambjørnsen» av Alf van der Hagen

Forlaget Oktober 2023

I denne samtalebiografien får vi en kronologisk gjennomgang av Ingvar Ambjørnsens liv og verk. Ambjørnsen er åpen om diagnosen KOLS som hemmer ham mye i livsutfoldelsen nå, og mest sannsynlig kommer til å bli årsaken til at han dør.
Boka har behagelige stemmer og rolig puls; det kjennes virkelig fint å sitte sammen med de to og lytte til samtalen.

Ambjørnsen har opplevd mye, og han har skrevet mye. Og mange har lest bøkene hans med stor interesse og engasjement, både barn, ungdom og voksne.
Etter å ha lest Ønsk meg heller god tur, får jeg lyst til å ta en nærmere titt på flere av bøkene hans. Jeg kjenner godt bøkene hans om Elling, samt Pelle og Proffen-bøkene og noen til, men har fortsatt en del ulest.

«I skyggen av Ibsen : dikterens unge kvinner : en historie om kunst, makt og begjær» av Astrid Sæther

Gyldendal 2022

På slutten av 1800-tallet, nærmere bestemt mellom 1889 og 1899 møtte Henrik Ibsen - nokså i tur og orden - fire unge kvinner han la sin elsk på, og som ble betatt av ham. Det startet med fysiske møter, som siden ble videreutviklet - eller i alle fall holdt i live en periode - gjennom brevveksling.

Var det Ibsens ønske om å forstå kvinnesinnet, en form for research, som gjorde at han innledet disse - i og for seg - uskyldige forholdene? Eller var han det vi kanskje i vår moderne tid ville tenkt på som en "gammel gris"?
Og hva gjorde at de unge kvinnene kunne finne det interessant med samvær og samtaler med en så betydelig mye eldre mann, og tillegg gift?
Ibsen hadde nok et sterk tilstedeværelse, et intenst blikk, som SÅ dem. Og er ikke det noe vi alle drømmer om, å bli sett?
Og forholdene var vel i høyeste grad platoniske og uskyldige?

Sæther forteller om disse unge kvinnene, møtene deres med Ibsen, og beskriver forholdene mellom Ibsen og dem så godt det lar seg gjøre med de kilder som finnes. Spennende tema, synes jeg, og det gjør ingenting at det kanskje er flere spørsmål enn svar man sitter igjen med når boka er ferdiglest. Boka inspirerer både til egne tanker og til videre lesning.

«Analfabeten» av Agota Kristof

Cappelen Damm 2021

Denne boka består av 11 korte kapitler, der Agota Kristof forteller om livet sitt. Hun var et begavet barn og kunne lese fra hun var fire år. Men som 20-åring flyktet hun fra Ungarn til Sveits, og måtte lære seg et nytt språk. Til tross for at hun måtte begynne på nytt med et fremmed språk, lyktes hun i å bli forfatter.

Dette var en interessant, liten bok.

Jeg siterer fra kapittelet "Hvordan blir man forfatter?":
"Først og fremst må man skrive, selvfølgelig. Så må man fortsette å skrive. Selv når det ikke interesserer noen. Selv når man føler at det aldri kommer til å interessere noen. Selv når manuskriptene hoper seg opp i skuffene og man glemmer dem, alt mens man skriver flere."

«Du visste om et land : om min far André Bjerke» av Vilde Bjerke

Utgitt av Aschehoug 2002

Vilde Bjerke skriver i denne boka om faren sin, André Bjerke. Det er en lettlest, engasjerende og rørende bok, personlig, ærlig og nært er det også.
Forfatterdatteren legger ikke skjul på at faren hadde svake sider, men hun skriver om det på en måte som ikke er dømmende, men forståelsesfull. At hun og faren hadde et spesielt og godt forhold er det ingen tvil om. Det er dette som er så rørende godt å lese.

«Som hennes dager var : et portrett av Anne Karin Elstad» av Hilde Hagerup

Utgitt av Aschehoug 2018

I denne biografien blir vi kjent med mennesket og forfatteren Anne Karin Elstad, som debuterte med romanen Folket på Innhaug i 1976. Da var Anne Karin 38 år, bodde i Levanger med mann og tre barn, og arbeidet som lærer. Hun hadde greid seg bra i livet, etter vonde opplevelser i ungdommen. Å bli morløs i ung alder utfordret; det å fullføre en utdanning var ikke helt selvsagt, men hun greide det.
Bøkene hennes ble etter hvert en stor salgssuksess, og livet ble etter hvert ganske annerledes enn det hadde vært.

Dette var en biografi jeg bare måtte lese. Jeg har lest det aller meste av det Anne Karin Elstad skrev, spesielt godt har jeg likt de fire romanene om Folket på Innhaug; de har jeg faktisk lest flere ganger. Elstads utrykksform er lett og ujålete. En del av kritikerne hennes mente kanskje det var for enkelt, man mente at romanene var "bare underholdning" og nærmest for "husmorporno" å regne. Men hvem som helst kan jo bare forsøke å sette seg ned og skrive enkelt, mange kan bli overrasket over hvor vanskelig det faktisk er. Jeg tror nettopp Elstads enkle språk var en av nøklene til suksessen - det er lett å komme nær personer og handling i Elstads bøker, for du trenger ikke streve for å forstå.
At man mente Elstads bøker var av lav litterær kvalitet, kan også ha noe med målgruppen å gjøre, hovedsaklig var det kvinner som leste bøkene hennes, noe Hagerup også kommer inn på.

Hagerup tegner et nyansert og troverdig bilde av mennesket og forfatteren Elstad i denne biografien. Jeg savner kanskje en litt større entusiasme og begeistring, eller skal jeg si kjærlighet til Elstads skaperverk. Selv om man ønsker å lage et nøytralt og mest mulig sant portrett, kan man få fram en sterkere anbefaling om å lese Elstads romaner, enn jeg synes at denne biografien formidler.

Boka har noen småfeil som jeg synes skjemmer litt. En nøyere sistekorrektur, forlaget?
S. 25 er "tømmeret" trukket sammen til "tømret". Fristende, men det blir ikke riktig i denne sammenhengen.
S 100 listes det opp en del sanger lærerkollegene pleide å synge når de var samlet, deriblant "Og jeg har ingen bondegård med hest og hus og dreng" - riktig skal være "hund og dreng".
s 101 står det "... valgt å slo rot" - riktig skal være "slå rot".
S 107 er det gjengitt et vers fra diktet Vårsorg av Tor Jonsson; "kvart natt" er ikke riktig - det skal være "kvar natt".
S 146 er det gjengitt noen linjer fra innledningen av Peer Gynt (Ibsen). Her står det "Nå, så bann på at det er sant". Det riktige skal være "Nå, så bann på det er sant" - det lille at-et er ikke med.
S 120 dukker hun opp første gang; Gunnel Malmström, oversetter og forlagskonsulent i Aschehoug. Konsekvent i denne biografien er etternavnet skrevet slik: Malmstrõm. Er det feiltasting? Var det slik hun faktisk skrev etternavnet sitt? Når jeg leter finner jeg bare denne skrivemåten: Malmström.

Hagerups uttrykk er av og til ganske muntlig, repeterende, er det et forsøk på å herme Elstads stil, kanskje?
S 167 et eksempel: "... og nå er det ikke mer å tenke på, for nå går det i døren, nå kommer det noen. Først de åpenbare, lærerne og damene fra Saniteten, og så, jammen, jaggu, forfatterne og forlagsfolkene. Her er de.
Og bibliotekarene tar dem i hånden og ønsker dem velkommen, og vi håper de har tatt vare på dere på hotellet, og fikk dere torsk til middag, den er god, og vi vet jo ikke hvor mange som dukker opp, men vi håper det kommer en del, og jeg må bare få sagt til deg, Elstad, at vi har allerede venteliste på høstens bok, tenk det.
Tenk det. Og Elstad smiler og forteller at torsken var nydelig, og at den minnet henne om mat fra hjembygda, Valsøyfjord på Nordmøre, og det er jo en bygd som minner om denne på alle mulige måter, slik den ene kystbygda minner om den neste, og det er litt godt, det er nesten som et geografisk slektskap, er det ikke sånn da, for historien er jo så lik, vi har de sammen røttene ved du, sier Elstad kanskje, og smiler og er så varm og likandes, dette elskelige mennesket fra Nordmøre, og ser seg rundt i biblioteklokalet, og ser plakaten på veggen, sitt eget ansikt og Aschehougs uglelogo, og radene med stoler satt opp rundt den provisoriske scenen, og merkene i linoleumen der reolene med lokalhistorisk litteratur pleier å stå."
Sitatet viser også hvordan forfatteren sklir fra en synsvinkel til en annen uten å være helt tydelig på hvem som ser, hvem som tenker, hvem som sier. Og kanskje blir det litt utydelig om dette er en tenkt scene, eller skjedde det helt sikkert slik?

Det er ikke lett å skrive en biografi som gir et helt og sant bilde av den som portretteres. Jeg kjente jo ikke Elstad, men synes vel at jeg kjenner henne litt ved at jeg har dannet meg et inntrykk av hvem hun var, ut fra bøkene jeg har lest. Den jeg har forestilt meg kjenner jeg absolutt igjen i Hagerups framstilling; slik sett tenker jeg at Hagerup har gjort godt arbeid.
Jeg kan anbefale denne biografien til de som ønsker å bli kjent med Anne Karin Elstad og litteraturen hun skapte. Og jeg vil helt klart alltid fortsette å anbefale Anne Karin Elstads romaner til de som enda ikke har oppdaget dem!

«Biografien om Sigrid Undset : Ogsaa en ung Pige» av Anne B. Ragde

Utgitt av Gyldendal Tiden 2001

Denne biografien er beregnet for barn/ungdom, språket er derfor godt flytende og enkelt, og tematisk pløyer den ikke veldig dypt. Men den gir en veldig fin første oversikt over Sigrid Undsets liv og virke, og den er skrevet slik at Undset blir levende for meg; Ragde er en dyktig skribent og formidler, og her har hun flettet Undsets liv og forfatterskap sammen, slik at man kan se hva som har påvirket henne i valg av tema for bøkene sine. Etter å ha lest denne biografien får jeg virkelig lyst til å gi meg i kast med romaner og noveller av Undset jeg har til gode å lese, og jeg får lyst til å lese om igjen romanene jeg har lest.

Jeg håper ungdom velger å lese denne biografien om de er nysgjerrige på hvem Sigrid Undset var, og at de blir inspirert til å ta en nærmere titt på forfatterskapet hennes også.

«Sigrid Undset : dikterdronningen» av Sigrun Slapgard

Utgitt av Gyldendal 2007

Etter å ha lest romanen Maleren av samme forfatter, fikk jeg lyst til å lese biografien hun skrev om Sigrid Undset. Maleren handler om Anders Castus Svarstad, som Undset giftet seg med og fikk tre barn med, men som hun siden løsrev seg fra ved å få ekteskapet erklært ugyldig. Undset konverterte til katolismen, og der godtar man ikke skilsmisse; Svarstad var gift og var allerede far da han og Undset møttes, men skilte seg fra sin første kone.

Jeg har lest biografier om Undset tidligere, og mye stoff nikket jeg gjenkjennende til etter hvert som jeg leste. Men kjærlighetshistorien til Undset hadde jeg ikke reflektert så mye over før, og det var særlig den jeg var litt nysgjerrig på å få vite mer om. Man får ikke vite spesielt mye eller noe så detaljert at man sitter igjen med en god forståelse av hvorfor forholdet mellom Svarstad og Undset ikke fungerte. Antakelig var det en stormende forelskelse, som - da den la seg - ikke grodde til noe som var like sterkt. Snarere var det kanskje hverdagen som meldte seg, med alt som kom i veien for å kunne arbeide og skape; leve ut det de hver for seg hadde i seg av talent og skapertrang. Og forholdet mellom Undset og Svarstad var sikkert preget av dårlig samvittighet for det de hadde ødelagt for å kunne få hverandre.

Forfatteren kunne sikkert gjort noen grep for å gjøre stoffet mer levende. Kanskje kunne man behandlet barndoms- og ungdomstid litt mer med harelabb, og brukt mer plass på andre og viktigere epoker av Undsets liv? Som forfatter av en biografi vil man antakelig forsøke å tegne et mest mulig helhetlig og sannferdig bilde, så det kan være det er vanskelig å velge noe bort, av frykt for at bildet av personen kan framstå som "manipulert".

Til slutt et sitat fra boka, s. 519, det er Undset som sier følgende til Hvorfor jeg skrev:
«Hvis jeg ikke hadde skrevet noe, så måtte jeg jo ha vært et helt annet menneske enn jeg er, - jeg kan ikke vite hvem. Skjønt, å være dikter er vel nettopp å være slik at en kan leve liv som ikke er ens egne [...]»

«Farvel til romanen : 24 timer i grenseland» av Ingvar Ambjørnsen

Illustrert av Espen Friberg
Utgitt av Flamme forlag 2014

Natt til 17. juni 2010. Ambjørnsen er godt i gang med en ny roman, da det plutselig kommer for ham at han har sluttet å skrive romaner. Han kjenner at nå har han mistet interessen for denne typen skriverier, han tror ikke på det han har skrevet, det er løgn og oppspinn, og det kjennes likegyldig.
Han føler sorg, tomhet. Samtidig en slags lettelse, en eufori.

Gjennom et døgn følger vi Ambjørnsens tanker og følelser rundt skrivingen, eller rettere: tanker og følelser vissheten om at han nå skal la være å skrive romaner, fyller ham med. Vi får tilbakeblikk på noen av verkene han har skapt, hvordan ideene kom, hvordan romanene formet seg til. Han ser det med en distanse, som i et etterpåklokskapens lys. Nå er jo romanskrivingen et tilbakelagt kapittel.
Men: Etter at dette døgnet er over, er Ambjørnsen tilbake. Med en ny romanidé går han tilbake til skriverommet, bretter opp ermene og setter i gang.

Har du lest Ambjørnsens romaner? Har du interesse av å vite noe om hvordan forfattere kan få sine ideer og jobbe dem fram til ferdige tekster? Da vil du ha interesse av denne boka.

For en som selv trenger å skrive var dette meget interessant. Jeg synes det er spennende å drodle litt rundt fenomenet forfatter: Er forfatter et yrke eller er det en diagnose? Kan man velge å slutte å skrive? Kan man leve et godt liv uten å skrive, når man først har denne hangen til å koke sammen skrøner for å dele med komplett ukjente mennesker?
De fleste forfattere er selvlærte i stor grad, de har alt annet enn ordnede arbeidsforhold, og fortjenesten er som regel sterkt varierende og uforutsigbar. Så: Hvem velger et slikt yrke? Er det faktisk slik at det ikke er et bevisst, fornuftig valg man tar, heller hangen til eskapisme, trangen til å dykke ned i egne fantasier, få være alene, men sammen med sine fantasivenner, som gjør at man blir forfatter?

Jeg liker bøker som setter tankene i sving, og det gjorde virkelig denne boka.

«Dikterjenter : Lucy Maud Montgomery og jeg» av Lise Männikkö

Utgitt av Omnipax 2013

Lise Männikkö forteller om livet og diktningen til Lucy Maud Montgomery, forfatteren bak blant annet klassikerne om Anne fra Bjørkely. Männikö føler seg beslektet med Montgomery – de har de samme initialene (LMM) og bar på drømmen om å bli forfatter helt fra de var små. I boka veksler Männikö mellom å fortelle litt om seg selv og egne forfatterdrømmer, og presentasjonen av Montgomerys biografi.

Det er fint at Männikkö får fram at man kan føle seg beslektet med et menneske som levde i en helt annen tid og på et helt annet sted – som om tid og rom ikke betyr noe når man føler at man har noe spesielt felles; man er beslektede sjeler, eller ”kindred spirits”.
Men jeg ville nok foretrukket om forfatteren hadde samlet alt om seg selv og sin interesse for Montgomery i forordet (det kunne gjerne vært langt!) - eller i en egen avdeling av boka, og nøyd seg med det. De korte kapitlene om Männikkö som dukker opp nå og da gjennom hele boka, blir for meg uvelkomne brudd, og tilfører vel egentlig ikke noe spesielt til det jeg oppfatter er den bærende historien i boka, nemlig fortellingen om Lucy Maud Montgomery.
Männikkö velger i Dikterjenter å ha Lise med noen begrensede år, (fra hun er 11 til 14?), mens Lucy vokser og eldes; blir voksen før fortellingen slutter. Dette valget synes jeg er litt rart.

Slutten av boka er også litt vanskelig; Lise fantaserer om at hun møter Lucy ved havet, og de snakker sammen. Egentlig synes jeg dette møtet er fint; det viser hvordan en forfatter kan arbeide (jeg kjenner meg igjen!); bruke fabuleringsevnen til nærmest å mane fram personer som de så kan føre en samtale med. Men for barn som kanskje skal bruke Dikterjenter til å skrive oppgave om Montgomery, vil muligens en slik scene være litt forvirrende.

«Om å skrive» av Hans Olav Brenner

Utgitt av Kurér forlag, 2011

Hans Olav Brenner har i denne boka gjengitt samtaler med ulike forfattere og én spesielt kvalifisert leser. Forfatterne er blitt stilt ulike spørsmål, som hvordan får og forholder de seg til ideer, hvilke arbeidsrutiner har de, hvordan går man i gang med en ny tekst, og hvordan holder man seg gående og kommer seg forbi skrivesperrer. Følgende forfattere er med: Lars S. Christensen, Irene Engelstad, Jon Fosse, Karin Fossum, Vigdis Hjorth, Jan Kjærstad, Karl Ove Knausgård, Erlend Loe, Trude Marstein, Jo Nesbø, Per Petterson, Ingvild H. Rishøi, Dag Solstad og Herbjørg Wassmo. Irene Engelstad er faglitterær forfatter, men også hovedkonsulent hos Gyldendal forlag.

For meg som skriver selv, var dette en meget interessant bok; jeg kjenner meg igjen i mye av det forfatterne forteller om, jeg jobber delvis på samme måte som noen av dem. Så var det også en del nye tanker og innfallsvinkler her, som jeg synes det var fint å komme på sporet av. Blant annet dette med en romans åpning; den store betydningen enkelte tillegger de aller første setningene i en roman. Vi er ulike som lesere, og jeg pleier ikke å være så opptatt av åpningen i romaner, på samme måte som jeg ikke bryr meg så fryktelig mye om omslaget på boka, bortsett fra at jeg kan reagere hvis det er veldig glorete eller grått/intetsigende/kjedelig. Men altså: romanens åpning, romanens anslag. Det kjennes nyttig å vite at mange legger stor vekt på denne. Da tenker jeg at jeg i fortsettelsen bør legge ekstra arbeid i denne biten.

En annen interessant ting er dette med forfatterens autoritet. Man må vise med stemmen at det har er en historie verdt å lytte til, forfatteren må opprette tillit. «Kom, skal jeg fortelle deg!» Ikke for brysk, hard eller militært streng, heller ikke vimsete og uforberedt, men selvsikker, trygg, innbydende og motiverende. Slik at leseren føler seg bekvem og interessen blir fenget. Jeg tenker at dette har med forfatterens lederegenskaper å gjøre. Jeg er i teksten min, trives der, jeg våger å ta plass, jeg må tro på historien min (ellers gjør ingen andre det) og jeg må kunne formidle.

Interessant også at Marstein bruker betegnelsen ”overarbeidet” om tekst. Jeg skjønner umiddelbart hva hun mener: Om man har jobbet veldig mye med en tekst, så kan den bli utslitt, utmast. Jeg får assosiasjoner til et strikketøy man har rekt opp og begynt om igjen på veldig mange ganger; til slutt blir garnet flokete og slitt, og resultatet blir aldri bra med de utslitte materialene, uansett hvor fint man strikker. Man må heller begynne på nytt, med nytt garn.

Konklusjon: Ei interessant bok for den som skriver, men også for alle som er interessert i litteratur, forfattere og forfattergjerningen.