Lilly har et stort ønske om å bli anerkjent forfatter. Men så langt har hun bare fått publisert et par dikt i Klassekampen; manus hun sender til forlag blir hele tiden refusert. Graden av tilbakemelding varierer i svarene fra forlagene. Noen virker smått oppmuntrende, men så å si ingen vil gå videre med prosjektet med tanke på utgivelse. Med jobb og familie som tar mye tid, er det vanskelig å få rom til å skrive, men Lilly gir seg ikke. Stadig arbeider hun med et poesi-prosjekt som handler om Gunnar og Anna.
Alle skrivende som strever med å få innpass hos forlagene, vil kjenne seg igjen i dette. Alle som interesserer seg for skriving og litteratur generelt kan også finne denne romanen interessant.
Lilly leser mye og forteller her om forfattere og verk, det er slikt som inspirerer leseren til å finne fram de som nevnes og lese selv. Bøker som inspirerer til videre lesning; det liker jeg!
Sitat siden 54-55: «Det kommer frem at Salinger skriver fordi han blir sint av mange ting. «Men når jeg skriver, føles det som om jeg gjør noe med det. Som om jeg endelig får si min mening.» Wow! tenker Lilly. Akkurat sånn er det, Lilly kan skrive glødende setninger om hvordan det er å være fulltidsarbeidende kvinne med andre ambisjoner enn bare jobb og barn. Om hvordan det er å bli møtt med taler om pensjonspoeng når hun sier hun ønsker å jobbe litt mindre mens barna er små. Om hvordan det er å ikke leve det livet man egentlig ønsker seg i dag, fordi man skal tenke på det livet man skal leve etter fylte sytti.»
