«Et skriveliv» av Helen Daae Frøyseth

Kapabel forlag 2024

Lilly har et stort ønske om å bli anerkjent forfatter. Men så langt har hun bare fått publisert et par dikt i Klassekampen; manus hun sender til forlag blir hele tiden refusert. Graden av tilbakemelding varierer i svarene fra forlagene. Noen virker smått oppmuntrende, men så å si ingen vil gå videre med prosjektet med tanke på utgivelse. Med jobb og familie som tar mye tid, er det vanskelig å få rom til å skrive, men Lilly gir seg ikke. Stadig arbeider hun med et poesi-prosjekt som handler om Gunnar og Anna.

Alle skrivende som strever med å få innpass hos forlagene, vil kjenne seg igjen i dette. Alle som interesserer seg for skriving og litteratur generelt kan også finne denne romanen interessant.
Lilly leser mye og forteller her om forfattere og verk, det er slikt som inspirerer leseren til å finne fram de som nevnes og lese selv. Bøker som inspirerer til videre lesning; det liker jeg!

Sitat siden 54-55: «Det kommer frem at Salinger skriver fordi han blir sint av mange ting. «Men når jeg skriver, føles det som om jeg gjør noe med det. Som om jeg endelig får si min mening.» Wow! tenker Lilly. Akkurat sånn er det, Lilly kan skrive glødende setninger om hvordan det er å være fulltidsarbeidende kvinne med andre ambisjoner enn bare jobb og barn. Om hvordan det er å bli møtt med taler om pensjonspoeng når hun sier hun ønsker å jobbe litt mindre mens barna er små. Om hvordan det er å ikke leve det livet man egentlig ønsker seg i dag, fordi man skal tenke på det livet man skal leve etter fylte sytti.»

TEMA 3: Bloggen har rundet 100.000 treff!

Søndag så jeg at jeg begynte å nærme meg 100.000 treff på bloggen min. Jeg lurte litt på når jeg ville passere dette runde tallet, tenkte det ville ta en dag eller to.
Men så: Allerede i dag var jeg plutselig langt over! Jeg åpnet statistikken og kikket litt på detaljene, og det ser ut til at det har rent på en hel del treff i natt, fra Russland (!). Så at denne 100.000-milepælen kom akkurat nå er vel ikke noe man skal henge seg så inderlig opp i, men at bloggen min blir lest, kan jeg være sikker på. Gjennomsnittlig har jeg ca 80 treff per døgn, og da ser det ut til at det stort sett er brukere i Norge som er innom, altså reelle besøk. (Det er når tallene blir mystisk høye at jeg mistenker at det ikke er reelle besøk, men noe «maskinelt» som ligger bak).
Av statistikken ser jeg at det ikke bare er nye blogginnlegg som leses, det er like gjerne eldre innlegg som noen antakelig har funnet ved å søke etter omtaler av spesielle titler, og som følgelig legger seg i lista over topp fem siste måned.
For å ta ett eksempel, så har jeg en roman jeg blogget om i 2012 som fortsatt gir mange treff, nemlig «Gyldig fravær» av Harald Rosenløw Eeg.
Kanskje får bloggen en del treff fra skoleungdom som ser etter anmeldelser av ungdoms- og andre romaner, kanskje er det bibliotekarer eller andre ihuga bokelskere som ønsker lesetips, eller de har lest selv og gjort seg opp en mening om en roman, og deretter ønsker å se hva andre har syntes. Det er gjerne det siste jeg bruker andres bokblogger til – å se hva andre har syntes om bøker jeg har lest. Det er blant annet dette med å diskutere eller sammenlikne leseopplevelsen som gjør lesing til en sosial ting.

Etter å ha fulgt en del bokblogger ser jeg at enkelte velger å gi seg etter noen år; da er de lei, vil slippe stress og press, og heller lese bare for å kose seg. Jeg forstår den. Jeg har også i perioder vært lei peset det er å skulle lese nøye med tanke på å skrive blogginnlegg hver gang man er ferdig med ei bok. Men jeg synes fortsatt - etter seks og et halvt år - at bloggingen gir meg nok til at jeg vil fortsette, og har funnet et nivå på innleggene akkurat for øyeblikket, som kanskje er lovlig enkelt, men som fungerer bra i perioder med liten tid til rådighet; da gjelder det å blogge tett og lurt. Å blogge ganske snart etter at boka er ferdiglest, er første bud, for ellers glemmer man både handling og navn på hovedpersoner og det blir en enda større jobb å få klort sammen et innlegg. Og så handler det om å forsøke å fange bokas karakter med få linjer, så får man heller se mellom fingrene på at det blir temmelig generelle vendinger som kommer.(I denne perioden med liten tid, merker jeg at jeg heller ikke orker å lese veldig lange blogginnlegg, så korte innlegg er rett og slett overlevelsesgreia akkurat nå.)

Nå som jeg jobber som bibliotekar igjen, har jeg mye nytte av bloggen i jobbhverdagen. «Plutselig» vil en ungdomsskoleklasse komme på besøk, og da kan jeg ganske enkelt og raskt finne fram en bunke med nye bøker jeg kan prate om. Eller om vi skal ha et arrangement for voksne; da er også bloggen god å støtte seg på. Et oppslag på bloggen gir meg rask oversikt over hvilke bøker jeg har lest i det siste, og jeg kan greit bestemme meg for hvilke jeg finner mest verdt å anbefale, og jeg har dessuten et utgangspunkt for hva jeg vil si om den enkelte boka.

Leseåret 2015 er på hell, og jeg benytter anledningen til å takke alle som følger bloggen min, eller om du bare er av dem som dumper innom litt tilfeldig. Det er en fin ting for meg om jeg kan være til nytte og hygge for noen. Noen har jeg også ergret, det vet jeg, men jeg håper vi alle kan være enige i at vi leser og opplever ulikt, og det må vi ha lov til. Det er jo slikt det kan bli spennende og interessante diskusjoner av!

GODT NYTT LESEÅR!