TEMA 3: Bloggen har rundet 100.000 treff!

Søndag så jeg at jeg begynte å nærme meg 100.000 treff på bloggen min. Jeg lurte litt på når jeg ville passere dette runde tallet, tenkte det ville ta en dag eller to.
Men så: Allerede i dag var jeg plutselig langt over! Jeg åpnet statistikken og kikket litt på detaljene, og det ser ut til at det har rent på en hel del treff i natt, fra Russland (!). Så at denne 100.000-milepælen kom akkurat nå er vel ikke noe man skal henge seg så inderlig opp i, men at bloggen min blir lest, kan jeg være sikker på. Gjennomsnittlig har jeg ca 80 treff per døgn, og da ser det ut til at det stort sett er brukere i Norge som er innom, altså reelle besøk. (Det er når tallene blir mystisk høye at jeg mistenker at det ikke er reelle besøk, men noe «maskinelt» som ligger bak).
Av statistikken ser jeg at det ikke bare er nye blogginnlegg som leses, det er like gjerne eldre innlegg som noen antakelig har funnet ved å søke etter omtaler av spesielle titler, og som følgelig legger seg i lista over topp fem siste måned.
For å ta ett eksempel, så har jeg en roman jeg blogget om i 2012 som fortsatt gir mange treff, nemlig «Gyldig fravær» av Harald Rosenløw Eeg.
Kanskje får bloggen en del treff fra skoleungdom som ser etter anmeldelser av ungdoms- og andre romaner, kanskje er det bibliotekarer eller andre ihuga bokelskere som ønsker lesetips, eller de har lest selv og gjort seg opp en mening om en roman, og deretter ønsker å se hva andre har syntes. Det er gjerne det siste jeg bruker andres bokblogger til – å se hva andre har syntes om bøker jeg har lest. Det er blant annet dette med å diskutere eller sammenlikne leseopplevelsen som gjør lesing til en sosial ting.

Etter å ha fulgt en del bokblogger ser jeg at enkelte velger å gi seg etter noen år; da er de lei, vil slippe stress og press, og heller lese bare for å kose seg. Jeg forstår den. Jeg har også i perioder vært lei peset det er å skulle lese nøye med tanke på å skrive blogginnlegg hver gang man er ferdig med ei bok. Men jeg synes fortsatt - etter seks og et halvt år - at bloggingen gir meg nok til at jeg vil fortsette, og har funnet et nivå på innleggene akkurat for øyeblikket, som kanskje er lovlig enkelt, men som fungerer bra i perioder med liten tid til rådighet; da gjelder det å blogge tett og lurt. Å blogge ganske snart etter at boka er ferdiglest, er første bud, for ellers glemmer man både handling og navn på hovedpersoner og det blir en enda større jobb å få klort sammen et innlegg. Og så handler det om å forsøke å fange bokas karakter med få linjer, så får man heller se mellom fingrene på at det blir temmelig generelle vendinger som kommer.(I denne perioden med liten tid, merker jeg at jeg heller ikke orker å lese veldig lange blogginnlegg, så korte innlegg er rett og slett overlevelsesgreia akkurat nå.)

Nå som jeg jobber som bibliotekar igjen, har jeg mye nytte av bloggen i jobbhverdagen. «Plutselig» vil en ungdomsskoleklasse komme på besøk, og da kan jeg ganske enkelt og raskt finne fram en bunke med nye bøker jeg kan prate om. Eller om vi skal ha et arrangement for voksne; da er også bloggen god å støtte seg på. Et oppslag på bloggen gir meg rask oversikt over hvilke bøker jeg har lest i det siste, og jeg kan greit bestemme meg for hvilke jeg finner mest verdt å anbefale, og jeg har dessuten et utgangspunkt for hva jeg vil si om den enkelte boka.

Leseåret 2015 er på hell, og jeg benytter anledningen til å takke alle som følger bloggen min, eller om du bare er av dem som dumper innom litt tilfeldig. Det er en fin ting for meg om jeg kan være til nytte og hygge for noen. Noen har jeg også ergret, det vet jeg, men jeg håper vi alle kan være enige i at vi leser og opplever ulikt, og det må vi ha lov til. Det er jo slikt det kan bli spennende og interessante diskusjoner av!

GODT NYTT LESEÅR!

Pervoluto fyller fem år

I dag er det fem år siden jeg startet lesebloggen min. Jeg startet som blogger med Interscribo, skrivebloggen min, som jeg håpet skulle bidra til å gjøre meg synlig på nettet samtidig som jeg ønsket å dele erfaringer vedrørende skriving med andre forfatterspirer. Men så hadde jeg også lyst til å ha en oversikt over alt jeg leser, og da var det naturlig å opprette en leseblogg.

Når jeg ser tilbake på hva jeg har lest og hvordan jeg har blogget om bøkene, ser jeg at bloggingen har vært en del av læreprosessen rundt det å skrive. Jeg har lest nøye og nærsynt, for det er lærerikt å se hva andre forfattere gjør, hvilke tema de skriver om, hvordan de bygger opp spenning, beskriver personer og miljø, hvordan de uttrykker seg, hvilken ”stemme” de har.

Av de to bloggene mine, har jeg vært klart mest aktiv på Pervoluto. Det blir til at jeg leser en del bøker hvert år, og jeg blogger om nesten alt jeg leser. Pervoluto er også den av bloggene mine som er mest besøkt.

Henvendelser jeg får på e-post om Pervoluto, kommer som regel fra forlag som ønsker at jeg skal lese og blogge om bøkene deres. Jeg har takket ja til noen leseeksemplarer, men som jeg skriver i headingen til bloggen, låner jeg på biblioteket det aller meste av det jeg leser.
Jeg har også fått noen korrektur- og språkvaskoppdrag etter at forlag har lest bloggen min. De ser at jeg er en pirkete og kritisk leser, så det er klart jeg egner meg til den typen oppdrag! Av og til har jeg tenkt at jeg kanskje burde skiftet navn på bloggen min til Korrekturleseren…
Å være kritisk leser kan av og til føles som en yrkesskade. Dårlig språk kan ødelegge en leseopplevelse for sånne som meg. Ideen i boka kan være god, men med en dårlig utførelse detter de kritiske leserne av lasset.

Å blogge tar tid, og jeg for min del synes jeg må være mer skjerpet når jeg leser, om jeg har som mål at jeg skal skrive noe fornuftig om boka etterpå. Dersom jeg går veldig grundig inn på ting i boka jeg skriver om, kan det ta noen timer å lage blogginnlegget, mens de mer overflatiske innleggene gjøres i løpet av en halvtimes tid.
Jeg ser at det hender bokbloggere har valgt å legge opp etter noen år. De kommer kanskje fram til at det går for mye tid til bloggingen, og lesingen kan bli et ork når man hele tiden skal ta stilling til det man leser, mene og formulere noe om det.
Jeg har også følt det sånn innimellom – at lesingen kombinert med bloggingen blir et ork. At man nesten gruer seg til ei bok er slutt, for da bør man skrive noe ganske snart, ellers blir det bare enda vanskeligere å formulere noe.
Jeg fikk en gang en temmelig besk kommentar på Pervoluto. Da vurderte jeg å slette hele bloggen, jeg følte meg misforstått og brutalt behandlet. Men hallo!? Én kommentar!? Såpass må man jo tåle! Jeg ser jo hva enkelte andre opplever at usaklige, anonyme angrep, så det jeg opplevde var bare en bitteliten blåbær i forhold.

En annen ting er at jeg har forsøkt å etablere meg som forfatter, og det kan godt være at bloggingen min ikke er bare smart i forhold til det. Mange forfattere og forlag er blitt kritisert på bloggen min, og det kan jo være at noen har blitt såret og tar helt avstand fra meg etter det, selv om gjennomslagskraften min neppe er særlig stor med tanke på at jeg ikke har spesielt mange lesere.
Jeg mener at etablerte forfattere og forlag må tåle kritikk. Litteratur er jobben deres, og enkelte tjener ganske bra på det de holder på med. Som profesjonelle bør de ta imot kritikken på en konstruktiv måte.

Jeg kommer nok til å fortsette å blogge en stund til. Selv om det av og til kan være et ork, så er det også fint at man skjerper seg som leser, gjør seg opp en mening og formulerer noe rundt det. Det er til hjelp i jobben min som bibliotekar, og særlig fordi jeg husker bøkene bedre når jeg har blogget om dem. Om ikke annet, kan jeg slå opp på bloggen min og ta en liten repetisjon av hva jeg skrev den gangen jeg leste boka.