Isak Hammar har ikke vært i hjembygda på 19 år, men nå er mor død, og han må komme for å delta i begravelsen, og for å ordne opp med arven - et hotell med stort vedlikeholdsbehov og ditto gjeld. Med seg har han Mehren, en hund av rasen malle (malinois), som han har et nært forhold til.
Isaks plan var å reise tilbake til Rena og forsvaret så fort han har fått ordnet opp med hotellet, men så skjer det ting som gjør at han må bli litt til og bidra med å løse en vanskelig sak politiet er i gang med. Ikke at politiet vil ha hjelp, men. Isak føler han bare må blande seg i det, da saken blant annet omfatter bortføring av Isaks kollega Karin, som var i bygda for å delta i begravelsen til Isaks mor.
Det kan faktisk virke om det går et monster løs i bygda - et monster som legger igjen den sjeldne blomsten skogfrue som et slags spor eller signatur etter seg.
Romanen er godt skrevet, variert språk, gode beskrivelser/bilder og et interessant persongalleri; jeg lot meg underholde, selv om jeg synes plottet er både innfløkt og usannsynlig. Noen av scenene som utspiller seg, er det egentlig ikke mulig å se for seg; det er for vilt. Men om man ser bort fra det, så er dette i alle fall en lovende romandebut av Bjørgum, som tidligere har gitt ut to diktsamlinger.
Eksempel på gode bilder, sitat side 61, Karin er i svigerforeldrenes hytte for å ta imot håndverker etter vannlekkasje:
«Den unge rørleggeren satte en fot inn på gulvet og vadet overdrevet over vannet.
«Nei, blir ikke billig dette.»
Han sa det på en måte som tilsa at det ikke var første gang han brukte den setningen.
«Tenkte meg det», sa Karin og la merke til at den ene tøffelen til svigerfar hadde satt seil og krysset stuegulvet før den hadde lagt til kai inntil bokhylla til svigermor.»
Eller side 222: «Blikket hans flakket rundt i rommet som en skadeskutt fugl på desperat jakt etter en grein å lande på.»
Side 19 er det noen ørkenstøvler som marsjerer "taktfullt" - det er vel et tilsiktet ordspill.
Men når det kjennes eim av våte "sanitetsbind" på sykehjemmet side 92, så kunne det kanskje passet bedre å skrive "bleier"? Side 245 omtales "karamelliserte løkringer" - det er ikke så lett å bevare ringene når man karamelliserer, tror jeg? Side 306 nevnes "dampveivals" - jeg må på vegne av en venn si at det er veldig lenge siden veivalsene ble drevet med damp.
Nå var jeg veldig pirkete, men når en forfatter som Bjørgum gjør så mye bra, så kunne utrensking av slikt småtteri gjort boka enda litt bedre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar