«Niagara» av Joyce Carol Oates

Oversatt av Tone Formo

Utgitt av Pax forlag, 2006

Året er 1950. Ariah og Gilbert er akkurat blitt gift og er på bryllupsreise til Niagara falls. Tidlig om morgenen etter bryllupsnatta våkner Ariah og oppdager at hun er alene på hotellrommet. Det viser seg at Gilbert har hoppet i fossen og tatt livet av seg.

I sju dager og sju netter er Ariah ved fossen og følger søket etter ektemannen. Advokaten Dirk Burnaby er også der, og han blir veldig fascinert og betatt av Ariah. Like etter Gilberts begravelse oppsøker Dirk Ariah og frir til henne. Dette blir starten på et lykkelig og godt samliv, men etter noen år tar en livet nok en gang en ny og dramatisk vending...

Dette er en velskrevet og fascinerende roman, om den spesielle skjebnen til Ariah og barna hennes. I starten av romanen syntes jeg det var flott at jeg aldri visste helt hva som kom til å skje videre, eller hvordan det hele skulle ende. Men i siste halvdel av romanen følte jeg at dette ikke lenger var like positivt; stadig mer fikk jeg i stedet følelsen av at forfatteren ikke hadde noen plan med fortellingen, at ting bare skjedde, at den derfor ble springende og uklar. Jeg synes også at forfatteren enkelte steder dveler, tværer og gnir på detaljer som gjør at framdriften lider.

Jeg vil likevel konkludere med at romanen er god og kan anbefales, fordi den i hovedsak er godt fortalt, og på grunn av de interessante personene og hendelsene den forteller om.

En tanke som kom mens jeg leste: Det er synd at det ikke lar seg gjøre å finne en tittel på norsk med like finurlig, dobbelt betydning, slik som den engelske tittelen - «The falls».