Jeg kastet meg over fortsettelsen om Oda, like etter å ha avsluttet «Hei, det er meg!». Den forrige boka sluttet nemlig slik at jeg ble veldig spent på å få høre mer om Oda og vennene hennes. Oda går i sjuende klasse, så til neste år skal hun begynne på ungdomsskolen. Når man er blitt ungdom, da er det kanskje ikke så bra fortsatt å være helt ukyssa? Oda er veldig forelska i broren til bestevenninna Helle, men det tør hun ikke si noe om til Helle, for Helle er jo ett år yngre og synes gutter er bare blæ. Det blir fort ugreit når man holder tilbake viktig informasjon for dem som betyr mest i livet ens, så du kan vel tenke deg at Oda roter det til for seg selv…
Denne boka er bygd opp på samme måte som den forrige, med noe tekst som likner håndskrift, linjerte ark, tegninger og kruseduller både her og
der. Nytt i denne boka er fotnotene, noe Oda kanskje nettopp har lært på skolen
og blitt litt opphengt i. Fotnotene er kanskje en morsom gimmick, men de letter
ikke lesbarheten og ødelegger noe av den gode flyten, synes jeg.
Men dette er også en veldig fin bok. Særlig liker jeg måten
forfatteren beskriver og forteller om de vanskelige følelsene Oda får å jobbe
med i bokas gang, alt fra å føle seg ensom og utenfor, til å fortvile over ikke
å kjenne seg på bølgelengde med bestevennen sin, fra å være ulykkelig forelska,
til å ha dårlig samvittighet og kjenne seg slem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar