Utgitt av Gyldendal, 2012
Romanen innledes med at Regine – som har vært sammen med gift mann – får bekreftet
hos lege at hun er gravid, ca ti uker på vei. Om hun skal ta abort, må hun
bestemme seg raskt.
Karl Henrik besøker daglig sin dødssyke mor på sykehuset. For
hver dag som går trekkes hun nærmere døden, mens Karl Henrik tar stadige små
skritt – som å fjerne møbler fra leiligheten han inntil nå har bodd i sammen
med moren – for å frigjøre seg den dominerende morens makt over ham.
Regine og Karl Henrik møtes tilfeldigvis på sykehuset da hun
kommer fra legen, og han er på vei for å besøke moren. Dette møtet viser seg å
være starten på noe...
Da jeg først hadde kommet i gang med boka, leste jeg den
fort; jeg fant den både lettlest og engasjerende.
Forfatteren har tidligere utgitt underholdningsserien «Sofia
på Måkøya» på Schibsted forlag. At hun er (tidligere) serieforfatter er aldeles
ikke noe jeg har tenkt å bruke mot henne; det gjør det bare klart for meg at
hun kan håndverket. Det som er en liten pussig ting er at Gyldendal tydeligvis
ikke synes det er verdt å nevne forfatterens fortid som serieforfatter? På Gyldendals
hjemmeside står det nemlig at Henningsen debuterer med denne romanen. Ja, hun ”romandebuterer”,
men hun kan ikke sies å være et helt ubeskrevet blad som forfatter.
Jeg synes denne romanen er helt grei lesning, men jeg sitter
igjen med noen tanker etter å ha lest den. Jeg burde kanskje ikke være så
opptatt av sjangermerkelapper, men det er en grei måte å sortere på. Og forlag
er (etter hva jeg skjønner) også glad i sjangermerkelapper, fordi bøkene da er
lettere å markedsføre. Jeg skrev en kommentar til Knirks omtale, der jeg spurte
om dette er en roman bare ment som underholdning, eller om det er en såkalt ”seriøs
roman”.
Dette spørsmålet henger fortsatt litt i løse luften, for
denne romanen er litt begge deler, synes jeg. Den har en del trekk som peker
mot underholdningssjangeren (kjærlighetsroman/chick-lit), samtidig som den også
har trekk som peker mot at forfatteren vil mer enn ”bare” å underholde. Romanens
omslag peker mot at de anser boka som ”seriøs”; forlaget har heller ikke satt
noen sjangerbetegnelse på boka.
Boka er som sagt lettlest; språket er enkelt og flyter lett,
slik jeg liker det. Her og der kunne jeg ønsket meg noe større variasjon, og av
og til merker man at forfatteren kanskje har vært litt for rask og har slurvet.
Eksempel:
S 9: «Så fikk hun øye på bildet på skrivebordet. Det var tre
jenter, en liten jente i midten av to store, og alle hadde det lange, lyse
håret til moren.»
Jeg skjønner selvfølgelig hva som er ment, men jeg tror det
ville vært bedre å skrive for eksempel ”… og alle hadde langt, lyst hår,
akkurat som moren.”
Eller s 20: «Han hadde sort hår, blek hud, store lepper og
alvorlige, litt sørgelige øyne med mørke skygger under.»
I stedet for ”sørgelige øyne” ville jeg brukt ”sørgmodige”.
S 36: «Så gikk han ut i gangen og smalt døren igjen etter
seg…»
Riktig her er: ”… og smelte døren igjen etter seg…”
Samme feil s 137: «Hun smalt håndflaten i nattbordet.»
Riktig skulle vært: ”Hun smelte håndflaten i nattbordet.”
Mye av handling og dialog virker kunstig og konstruert. Kanskje
kan det passe, siden Karl Henrik skriver dialogene til såpeserien «Skjærgårdsliv»?
For meg blir det slik at selv om romanen fenget meg,
stimulerte meg til hele tiden å lese videre, greide jeg likevel ikke å leve meg
skikkelig inn i hovedpersonene, virkelig føle med dem eller tro på dem. Det er
noe nærmest overdramatisk slik både Regine og Karl Henrik framstår, samt
mødrene deres og flere andre personer i romanen. Det er også noe overdramatisk
og lite troverdig ved enkelte scener som utspiller seg.
Jeg sier absolutt ja-takk til en roman som er spennende uten
å trekke inn krimelementer, og denne romanen er absolutt verdt å lese. Likevel kunne
jeg ønske at forfatteren tonet ned dramatikken (det teatralske), forsøkte å finne det store i det
lille (som hun også gjør enkelte steder i denne romanen) – kanskje tenkte i noen
tilfeller at ”less is more”. Litt mer bakkekontakt, litt mer sans for hva som
er sannsynlig at kan skje, og – ikke minst – hvordan det er sannsynlig at
replikker og dialoger lyder.