tirsdag 20. april 2021

«Rasende binne» av Ingebjørg Berg Holm

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2021

Njål og Nina er foreldre til lille Lotta. Forholdet har tatt slutt, de har flyttet fra hverandre, og Njål deler foreldreansvaret med Nina. Men  egentlig ønsker han aleneansvar for dattera. Det kan være mange ting ved Nina som han kan bruke mot henne og argumentere for hvorfor hun er uskikket til å ha foreldreansvaret, men dessverre for Njål så har hun noe på ham også, som gjør det vanskelig å spille ut alle kortene han har på hånda.
Da Njål innledet forholdet til Nina, var det mens han enda var gift med Sol. Sol kunne dessverre ikke få barn, og siden barn var noe Njål ønsket seg mer enn mye annet, lå det kanskje i kortene at ekteskapet måtte ryke. Det virker ganske tydelig at Sol ikke har glemt eller tilgitt at Njål forlot henne...

I denne trekanten er det mange spenninger, og tre er som kjent én for mye. Som det står på omtalen bak på boka: «To kvinner og én mann - hvem skal ut?»

Boka lanseres som en psykologisk spenningsroman, og her formelig ulmer det i onde hensikter hos hver og en av de tre hovedpersonene. I mesteparten av boka veksler fortellerstemma mellom Sol, Nina og Njål, men i bokas siste kapitler er det bare Nina som forteller.

For meg var boka veldig interessant og spennende omtrent til der Nina overtar ordet alene. Mye av interessen min ble holdt oppe ved den stadige vekslingen av synsvinkel. Tilbakeblikkene til hva som har skjedd før bokas tid, sammen med de ulike måtene å se forholdene og tingene på, er fascinerende.

torsdag 15. april 2021

«Klara og solen» av Kazuo Ishiguro

Oversatt av Bjørn Alex Herrman
Utgitt av Cappelen Damm 2021

Klara er en KV – kunstig venn. Idet vi blir kjent med henne befinner hun seg i butikken som selger sånne som henne. Hun venter på å bli solgt for å bli med et barn eller ungdom hjem. Mens hun venter observerer hun, for hun er en svært observant KV. Hun følger med på hva som skjer inne i butikken, og hva som skjer utenfor. Og hele tiden er hun bevisst hvor solen er, og hvor solstrålene skinner.
Så blir hun solgt, hun skal være KV for Josie, ei jente i tenårene. Josie er syk, viser det seg. Foreldrene hennes er skilt, så hun bor med moren. Det er også en hushjelp der, og det er en nabogutt, Rick, som Josie har "lagt planer med". Josies søster døde, så alle rundt Josie frykter at det samme kan skje med henne. Klara vil gjøre alt hun kan for å bidra til at Josie skal bli frisk.

Det er Klara selv som forteller. Hun observerer mye og har et rikt ordforråd, men det er ikke alt hun har «under huden», for å si det slik. Når hun beskriver hva hun ser utenfor butikken, beskriver hun for eksempel en gruppe mennesker, som "mennesker som blir styrt av hunder". Og Solen, som hun har et forhold til omtrent som var det en guddom, har hun også noen forestillinger om, basert på observasjoner hun gjør. Derfor tror hun (i alle fall en stund) at Solen legger seg i låven til Mr McBain om natten, fordi det er bak den hun ser den forsvinne om kvelden. Utfra observasjoner av mennesker som tilsynelatende har blitt helbredet av solens stråler, gjør hun seg forestillinger om hvordan hun skal kunne redde Josie.

Siden jeg erfarer at Klara ikke fullt ut forstår menneskene rundt seg og ting som skjer, kjenner jeg at jeg er litt nervøs for hva hun kan komme til å gjøre. Dette utgjør en spenning og driver meg videre i lesingen.

Boka er tankevekkende, og hvis du liker science fiction kan du ha glede av denne. Handlingen føles litt stillestående til tider, men Klaras univers og opplevelser er jo også sterkt begrenset, siden hun stort sett oppholder seg innendørs og er veldig lite alene eller får handle noe særlig på selvstendig basis. Derfor virker det riktig at boka ikke er så handlingsdrevet, men består av en rekke observasjoner, beskrivelser, samt refleksjoner.

fredag 9. april 2021

«Jomsviking» av Bjørn Andreas Bull-Hansen

Utgitt av Nidhogg forlag, 2017

Romanen starter i år 993. Torstein er tolv år gammel da han opplever å stå maktesløs og se faren bli drept på bestialsk vis. Selv blir han tatt til trell og ført bort. Som trell får han lære båtbygging og enkelt smedarbeid, og senere trenes han til kriger og leiesoldat.

Dette er en historisk roman, med handling lagt til en periode i historien som mange finner fascinerende, så også jeg. Noen av kampscenene og vold som utøves i romanen, er levende beskrevet - det er formelig så blod og kroppsdeler spruter, så er du advart. Men du verden så spennende.

Jeg er imponert over forfatterens evne til innlevelse og beskrivelser, og til å holde koken hele romanen gjennom, for det er litt av en murstein med sine 574 sider.

Det er kommet flere bøker om Jomsviking, og disse er utgitt av Gyldendal: Vinland (2018), Danehæren (2019) og i år kommer Danelovs land, det vil si det kom vel ut i går.
Jeg skal lese fortsettelsen, men siden bøkene er tykke og det tar sin tid å lese, tenker jeg det passer fint å spare dem til sommerferien.

onsdag 31. mars 2021

«Bare på besøk» av Beth O'Leary

Oversatt av Veronica Garten
Utgitt av Gyldendal 2021

Leena og mormora bestemmer seg for å bytte bosted, eller «bytte liv» i åtte uker; den perioden Leena er pålagt å ta ut ferie etter et lite sammenbrudd på jobben. Det å jobbe hardt og mye har vært hennes måte å takle sorgen på, etter at søsteren Carla døde av kreft. Nå tar mormor vare på mobilen og PCen hennes, så hun ikke skal bli fristet til å drive med jobbting hele tiden, men får til gjengjeld låne huset hennes i en landsby i Yorkshire, og en gammel klumpete mobiltelefon til å holde kontakten med. Hun får vikariere i alle mormoras roller i ulike komiteer og som venn og støtte for folk i nabolaget. Joda, her skal hun nok få tankene over på helt andre ting!
Mormor på sin side, flytter inn med de to andre som Leena bor med i en leilighet i London. Snart er hun i gang med nettdating og starter et prosjekt i blokka, nemlig å pusse opp fellesområdet i blokka til å bli et sted der eldre og ensomme kan møtes.

Det er også ei mor med i bildet; Leena og mora har ikke vært på spesielt god talefot siden Carla døde.
Persongalleriet teller mange mennesker både i landsbyen og i London, men det går ganske greit å holde styr på det.

Jeg har før lest I samme seng av samme forfatter, og årets roman er enda en fin leseopplevelse. Dette er fortalt i en humoristisk, lett tone, her er romantikk og vennskap, mye handling og følelser av mange slag.

«Min mor var besatt : da jeg møtte depresjonens demon» av Peter Øvig Knudsen

Oversatt av John Erik Frydenlund
Utgitt av Press 2021

Da forfatterens mor døde, bestemte han seg for å skrive en bok om henne og hvordan det hadde vært for ham å vokse opp med en mor som var psykisk syk. Mens han holdt på med boka opplevde han selv en kraftig depresjon, som gjorde alt mørkt og håpløst. Det virket ikke som om boka skulle kunne fullføres; kanskje kom han aldri til å skrive noe annet heller.

Boka engasjerte og satte tankene i sving. På samme måte som forfatteren nok har kjent mørket trenge på mens han holdt på med boka, kjenner jeg det når jeg leser. Så kanskje skal du være litt opplagt og pigg for å orke å lese dette.
I utgangspunktet virker det som forfatteren - i stedet for å holde tale i begravelsen til moren (noe han ikke greide) - ville fortelle om hennes sanne jeg, særlig om alle hennes feil og mangler, ved å skrive denne boka. Men så har han etter hvert kommet til å forstå henne likevel, i alle fall et godt stykke på vei. Og kanskje til og med se at hun faktisk også hadde gode dager og gode sider. Sykdommen var en del av henne som verken hun eller noen av hennes nærmeste ønsket var der. Hun gikk i terapi, hun fikk elektrosjokk, hun tok medisiner, men ingenting greide å eliminere sykdommen. Det er forferdelig trist; mange liv fikk dårligere kvalitet som følge av dette. Men hva kunne vært gjort annerledes?

torsdag 25. mars 2021

«Drapene i Baneheia : to historier, en sannhet» av Bjørn Olav Jahr

Utgitt av Pitch 2017

19. mai 2000 forsvant to jenter, 8 og 10 år gamle, etter en badetur til 3. Stampe i Baneheia utenfor Kristiansand. To dager senere ble de funnet gjemt et annet sted i Baneheia, voldtatt og drept. Hele nasjonen var i sjokk, og jakten på den eller de som hadde gjort det, startet umiddelbart. Alles øyne var rettet mot det politiet arbeidet med, og forventningene om en snarlig løsning var høye. De skyldige skulle tas.
Etter hvert fattet man mistanke til et vennepar som pleide å henge sammen, og som ofte var i Baneheia; Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen. 13. september samme år ble de arrestert. Det var funnet DNA som fastslo av Andersen var på åstedet. DNA-funn som festet Kristiansen til åstedet, fantes ikke, men DNA-sporene kunne heller ikke utelukke at han kunne ha vært der.
Andersen tilsto og forklarte seg. Han tok Kristiansen med seg i tilståelsen, pekte ut Kristiansen som den som hadde ledet an; Andersen ble - slik han forklarte seg - presset til å være med, også til å forgripe seg på og drepe den ene jenta. Kristiansen selv har nektet hele tiden; han var ikke der, sier han.

Tvil skal komme tiltalte til gode, man skal anses som uskyldig inntil det motsatte er bevist. Dette ser ikke ut til å ha blitt fulgt i denne saken. Kristiansen var kjent som en vanskelig fyr, en bråkmaker. Han var hissig, kunne true folk med kniv, han spionerte på kvinner, var rå og slibrig i kjeften, han hadde ved flere anledninger forgrepet seg på ei og samme jente. Med denne forhistorien var det nok lett å tenke at Kristiansen var i stand til å utføre de mest bestialske handlinger. Andersen på sin side, hadde ikke like dårlig rykte. Det virket ikke som han var spesielt godt likt, men var en som ikke gjorde seg så bemerket som Kristiansen, mer en som diltet etter, ikke hadde noen egen agenda, men bare ble med på ting.
Så fikk også Andersen, i innledningen til at han skulle forklare seg, servert en gyllen mulighet; en politimann sa til ham at Andersen var vel egentlig et offer i saken selv, han. Og Andersens forklaring bygde opp rundt at han på en måte var et offer, for han hadde blitt tvunget med; ansvaret, skylden for at to jenter ble drept, var i hovedsak Kristiansens.

Jahr uttrykker tydelig i boka at han mener Kristiansen er uskyldig dømt. Jeg tenker at han i alle fall må være feilaktig dømt. Det er ingen tekniske bevis for at han var med på voldtektene eller drapene. Tekniske spor knyttet til Kristiansens mobilbruk den kvelden gir ham jo i stedet alibi.
Det er noe vanskelig å forstå at han kunne bli dømt, og det er også vanskelig å forstå at hans begjæring om gjenopptak av saken har blitt avslått så mange ganger.

Kunne en person alene ha gjennomført voldtektene og drapene? Svaret på det synes å være ja. 
Tidlig i saken mente man det var én person som hadde gjort det, både ut fra gjerningsmannsprofil og tekniske spor.

Dette er fryktelig ubehagelig lesning. Det føles nært i tid, selv om år 2000 jo er noen år siden nå. Og det er forferdelig at to uskyldige små jenter er ofrene. 
Selvfølgelig forstår man at de pårørende til jentene og til de dømte ikke ønsker påkjenningen med å rippe opp i saken og gå gjennom det hele på nytt. Men urett gjøres ikke godt igjen med ny urett.
I år vant Kristiansen igjennom med sin begjæring om gjenopptak.

mandag 22. mars 2021

«Jeg er Leona» av Line Baugstø

Utgitt av Aschehoug 2020

Vi møter igjen Leona fra Vi skulle vært løver (2018). Leonas store hemmelighet ble kjent for alle i klassen mens de gikk i 7. Nå står 8. klasse for tur, det er bare et fåtall med fra den gamle klassen og over til den nye. Leona vil at alle i den nye klassen hennes blir informert om at hun er ei jente født i guttekropp; åpenhet er best.
På denne tiden er hun til vurdering for om hun skal begynne med pubertetsblokkere; de vil gjøre at kroppens utviklingen mot å bli mann, blir stoppet. Leona føler at det haster; hun vil for all del ikke at testiklene skal vokse, at stemmen skal bli dyp, eller at hun skal få skjeggvekst!
Det er ikke alle på skolen som er like greie og forståelsesfulle, skal det vise seg. Og da Leona får tilsendt et ekkelt bilde der hennes hode er plassert på en naken mannskropp, begynner det å bli i overkant mye å takle.
Det er også vanskelig at hun liker Emil så godt. For bestevenninna Malin er forelska i ham, og Leona tenker om seg selv at hun er et monster, et misfoster; det vil da aldri i verden være noen som kan finne på å bli forelska i henne...

Dette er virkelig en fin og engasjerende bok. Det er Leona selv som forteller, lett og greit med en nøktern og alvorlig stemme som kler historien godt.

Om vennskap, forelskelse, og om det å skille seg ut på en måte som oppleves vanskelig og negativ. Boka burde interessere både gutter og jenter, fra 10-12-årsalderen og oppover.

lørdag 20. mars 2021

«Mayday» av Grethe Bøe

Utgitt av Cappelen Damm 2021

Ylva Nordahl er jagerpilot og jobber for NATO. Idet romanen starter er NATO plassert i Finnmark for en av de største militærøvelser noensinne. Ylva får den erfarne John Evans som co-pilot da de sendes ut på oppdrag; de skal eskortere et helikopter som skal hjem etter å ha vært på oljeplattformen HOOP-Viking like ved den russiske grensa. Det er her det skjer; en russisk jager kommer og ypper seg, og det ender katastrofalt med at jagerflyet Ylva og Evans flyr, havarerer. Havariet skjer et stykke innenfor den russiske grensa. Ylva og Evans klarer å skyte seg ut fra flyet før det havarerer, men hvordan skal de makte å kare seg tilbake til og over den norske grensa? Det er kaldt, de mangler utstyr, og på toppen av alt er John Evans skadd i det ene beinet etter landingen.

Dette er en spenningsroman med storpolitisk spill som bakteppe til det dramaet på liv og død som Ylva og John befinner seg i, der de kjemper seg tilbake til sikkerheten innenfor norskegrensa. Det er en kompleks historie, med stort persongalleri, handling satt til ulike miljøer både i Norge og Russland; det er ingen enkel oppgave forfatteren har gitt seg selv, men hun kommer seg noenlunde velberget igjennom. Dette er forfatterens debut, og slik sett synes jeg det er imponerende arbeid.

Etter min smak er språket overkrydret med fremmedord og akademiske vendinger. Et mer folkelig språk tror jeg kunne gitt romanen et større nedslagsfelt.
Eksempel side 118: «... hans overordnede lot til å ha kontroll på narrativet alt før han hadde fått sagt sitt.» Hvorfor ikke skrive kontroll over fortellingen/framstillingen?
Og side 304: «Ylva skjønte ikke hvorfor ørnen ikke fullførte angrepet. Predatorer som denne hadde...»
Rovdyr er vel et greit ord?
Som fysikklæreren min pleide å si: Hvorfor bruke fremmedord, når det finnes adekvate synonymer på norsk?

Forlaget kunne vært grundigere i språkvask og korrektur. Side 114 står det konsekvent Sasturgi; det riktige må jo være sastrugi, flertallsformen av sastruga.
Ukonsentrerte formuleringer kunne man rettet opp i, som side 169: «... og han ble invitert tilbake igjen og igjen.»
Og side 197: «Som et vardøger ravet han etter henne.»
Et vardøger er noe man sjelden ser, men oftere hører. Et vardøger er en varslende ånd; noe som kommer til deg før personen vardøgeret varsler om, selv dukker opp. Et eksempel kan være at jeg hører noen åpne døra, og fottrinn i gangen, men kikker jeg etter, så er det ingen der. En stund senere hører jeg nøyaktig de samme lydene nok en gang, og da er det mannen min som kommer. Vardøgeret varsler meg om en som skal komme.
Så at et vardøger skal rave etter noen? Nei, det hadde passet bedre med en dauing eller et skrømt.

Deler av romanen - de politiske intrigene - er ikke de mest spennende. Men kapitlene med Ylva og John, først på toktet, deretter i isen og snøen; disse kapitlene synes jeg er spennende. Jeg savner likevel nærmere beskrivelser av hvordan de er kledd og utstyrt. Kampen for å overleve må ha vært beintøff; hva har man med seg når man skytes ut av et fly? Sikkert veldig lite.
Side 182 forstår jeg at de har hjelmene på mens de karrer seg fram; det var litt overraskende. Men de har nok ikke luer eller hetter, så det gir jo mening at dette er måten å holde hodet varmt på. Men jeg savner altså troverdige beskrivelser/forklaringer her, som gjør at jeg kan se det hele for meg.

torsdag 18. mars 2021

«Alt som rimer på Gro» av Elin Hansson

Utgitt av Aschehoug 2020

Gro går i 7. klasse, elsker å skrive dikt på rim, og har ei bestevenninne som heter Mina. Mina forelsker seg hele tiden; snart har hun vært forelska i alle guttene i klassen, i tur og orden. Gro har aldri vært forelska, og lurer litt på hvordan det kjennes. Kommer hun til å forstå at hun er forelska, når/hvis hun blir det?
Så begynner det en ny gutt i klassen, Josh. Plutselig vet Gro hvordan det kjennes å være forelska! Det fryktelige er at Mina også er forelska i Josh, og hun påstår at hun har førsteretten, for hun sa det først!
Er det rettferdig? Hun kommer jo snart til å finne en annen å være forelska i? Skal Gro finne seg i hva som helst, bare for å holde på Mina som venn? Dette blir vanskelig...

Jeg har før lest Blyanthjerte av samme forfatter. Tematisk er Alt som rimer på Gro ganske lik. Det handler om vennskap og forelskelse, og om å våge å stå opp for seg selv og det man innerst inne vil.
Det er Gro selv som forteller, og stemmen hennes er kvikk og morsom. Likevel kjenner man at det river i de mørke strengene når det drar seg til mellom Mina og Gro, og når forelskelsen kjennes vanskelig.

Dette er nok mest for jentene, fra ca 9-12 år.

«Mjøsa rundt med mor : ei livsreise» av Bjørn Hatterud

Gjeven ut av Samlaget 2020

Bjørn Hatterud er ein homofil, funksjonshemma mann som vaks opp i bygda Veldre, nord for Brumunddal. Han vart mobba og kjende seg utanfor, så i ungdommen lengta han berre ut. Då han var 21 år gamal flytta han til Oslo, og der har han budd sidan.
Men Hatterud erkjenner at oppveksten alltid vil vera ein del av han, slik sett ikkje noko ein kan flykte ifrå. No kan det jamvel gjere godt å reisa heim iblant og kjenne tilhøyre, fellesskap og ei slags forsoning med plassen og tida han vaks opp i.
I denne boka minnest han litt av kvart frå heimplassen, frå den tida han budde der. Veldre var annleis då.
Tittelen på boka refererer til at han og mora har planlagt ei reise rundt Mjøsa i bil, og eit stykke ut i boka kjem dei seg av garde; han køyrer og ho sit på.

Dette var ei fin leseoppleving; eg vart rett og slett sjarmert. Hatterud verkar som ein fin fyr, og raust deler han historia om seg sjølv. Har ein sjølv vakse opp i ei lita bygd, så er det mykje å kjenne seg att i. Hatterud hadde nok særskilde grunnar til å kjenne seg annleis og utanfor, med funksjonshemming og homofil legning. Men eg trur mange har kjent seg annleis på bygda, utan at dei har hatt slike særtrekk som Hatterud, og på grunn av denne annleiskjensla har dei lengta vekk. Men som vaksen ser ein gjerne annleis på oppveksten; ser kanskje at ikkje alt var negativt. 

Eg gjev eit døme av humoren i boka, frå side 85. Forfattaren skriv om prisutviklinga på hyttemarknaden på Sjusjøen:
«Eit tannlegepar fekk kjøpt den siste ledige tomta i området. Der har dei bygd ein overdådig, modernistisk villa, med mange vindauge og ei straumrekning som berre eit kraftselskap kan elske.»

fredag 12. mars 2021

«Osebol» av Marit Kapla

Oversatt av Bjørn Alex Herrman
Utgitt av Aschehoug 2020

Marit Kapla kommer fra den lille bygda Osebol i Värmland. I boka Osebol presenterer hun intervjuer hun har gjort med så å si alle som bor der nå. Jeg ser at betegnelsen "poetisk dokumentar" er brukt om boka, og det synes jeg passer bra. Man kan nok si at boka er sjangerovergripende, og jeg synes ikke det er rendyrket poesi selv om teksten er satt opp som vers, men dette er helt klart poetisk.

Uansett sjanger er dette en interessant leseopplevelse. Boka er heldigvis lettlest, for med sine 800 sider er det litt av en murstein! Boka kunne sikkert vært kortet noe ned, men hvis du leser litt nå og da, så tror jeg du vil synes alt er av interesse.
Selv om det handler spesifikt om Osebol, så kan man trekke paralleller til utviklingen flere små bygder har gjennomgått som følge av sentraliseringen i moderne tid; fraflytting, nedleggelse av skoler, butikker og offentlige kontorer.

Jeg gir en liten smakebit fra side 109, der Armgard Zu Putlitz f. 1937 har ordet:

Mange kvinner beundret Hitler.

Når man gikk på kino
gikk det sånne filmer.

Goebbels som var propagandaminister
kunne sine ting.

Mamma hadde
to yngre søstre.

De bare
Hitler, Hitler
hele tiden.

Pappa så det komme.

En gang da jentene var femten-seksten
og fikk sitte til bords med de voksne
det fikk ikke vi
i spisestuen.

Da drev de på om Hitler.

Da sa han
hvis jeg hører det ordet en gang til
får dere gå ut og luke ugress i hagen.

søndag 7. mars 2021

«Den store kjærligheten» av Eli Åhman Owetz

Oversatt av Mona Berge
Utgitt av HarperCollins 2021

Malin (49) har tilsynelatende alt som skal til for å leve et godt liv. Men ting er sjelden helt som det kan se ut på utsiden, og det gjelder også her. Ektemannen Anders - som går for å være en av bygdas kjekkeste menn - er ikke lenger interessert i fysisk nærhet og sex. Malin har forsøkt å få ham med, men blir hver gang bryskt avvist. Nå har hun gitt opp; hun må nok slå seg til ro med at hun skal leve resten av livet i det hun tenker på som «et hvitt ekteskap». Hun og Anders er bundet sammen for alltid av plikten til gården, slik at den kan gå videre til neste generasjon. Som en form for terapi setter hun seg en dag ned og skriver i direkte ordelag hva det er som plager henne; det hun ellers aldri kunne få seg til å fortelle til en levende sjel. Mens hun sitter oppslukt og skriver, kommer ektemannen plutselig inn. Hastig skjuler hun papiret i en bok hun har liggende, og slik skjer det famøse: Ordene som ikke var ment for noen andre, blir med låneboka tilbake til bokbussen, og havner så hos Erik når han noen dager senere låner samme bok som Malin.

Erik (57) er nylig skilt fra kona. De skiltes i enighet om at de ikke lenger følte for hverandre som ektefolk burde. Det var veldig trist å skilles, men de var enige om at det var det riktige. Han kunne ikke leve uten fysisk nærhet, og tok konsekvensen av det. Derfor forstår han hvordan den anonyme brevskriveren har det. Han sørger for at personalet på bokbussen hjelper ham med å bringe hennes brev tilbake dit det hører hjemme, og samtidig legger han ved et svar. Slik starter brevvekslingen mellom M og E. De vet ikke hvem den andre er. Det kjennes trygt, og Malin betror seg til sin hemmelige brevvenn. Med tiden skal de begge begynne å føle at det er noe mer her, enn bare en vennskapelig utveksling av tanker og følelser...

Dette var en veldig fin leseopplevelse; det er lenge siden jeg har lest en roman i denne sjangeren som har gjort meg så oppslukt, og som jeg har kost meg slik med. Fortellerstemmen veksler mellom Malin og Erik, noe som gjør at vi blir godt kjent med begge to, og det er fin avveksling at det er to fortellere. Helt på slutten i romanen er det enda to fortellerstemmer i meget korte kapitler.
En underholdningsroman, men med alvorlige tema som sikkert flere kan kjenne seg igjen i. Språket flyter godt, så her har oversetter og forlag gjort en god jobb med språkvask og korrektur.

En liten kommentar til det bibliotekfaglige: I utlånssystem jeg kjenner til, er det mulig å se hvem som var siste låner av boka, i et par dager. Dette i tilfelle man oppdager feil eller mangler ved det innleverte materialet som låner stilles ansvarlig for - for eksempel vannskader, kaffe- eller vinsøl, CD-er som mangler i lydbøker. I Malin og Eriks tilfelle var boka tatt inn etter at Malin hadde lånt den, og da den lånes ut til Erik, skal det ikke lenger være mulig å se hvem som lånte den før ham. Det KAN nok la seg gjøre å skaffe rede på det, men det er gjerne en litt mer omstendelig prosess, der systemleverandøren må involveres, og det er nok på kanten sett fra et personvernhensyn. Tenkte jeg bare ville nevne det; du som låner bøker på biblioteket skal kjenne deg trygg på at vi ikke forteller andre hva du låner - vi har taushetsplikt. Det kan nok være Nina på bokbussen som rett og slett hadde så god oversikt, at hun hjalp til litt med dette.

Til sist: Tittelen kunne gjerne vært litt mer original, og ikke så - kan vi si pompøs? På svensk heter boka Brevvännarna, så hvorfor ikke Brevvennene på norsk?

Og et P.S.: Det nevnes "pallkrager" i boka; det ville jeg oversatt til pallekarm eller plantekasse.

torsdag 4. mars 2021

«Yt etter evne, få etter behov» av Olaug Nilssen

Utgitt av Samlaget 2020

Benjamin er ein gut med autisme. Fram til han var 9 budde han med mor si, Lea. Då ramla ho rett og slett saman; åleineansvaret for Benjamin vart for mykje. No ligg ho utslått på sofaen, spelar dataspel og et seg stadig meir lubben, medan søstera Rakel har overtatt ansvaret for Benjamin, som no er på veg til å bli ungdom.
Kan det vera at jamvel Rakel, som er så sterk og ser ut til å takle alt, har tatt på seg ei for stor oppgåve med dette ansvaret?
Det er også ei tredje syster, Linda. Ho er ein del yngre enn dei andre to, og då ho var lita var ikkje mora heime, slik ho var det då dei to eldste var små. Mora kjenner kanskje litt dårlig samvit for dette, og har lett for å seie ja til Linda, når ho treng hjelp. Det er ikkje like enkelt for Lea eller Rakel å få mor til å stille opp for seg. Faren deira er der, men det verkar ikkje som han har eigne meiningar om noko av dette.
Kan heile familien komme til å gå på ein smell på grunn av utfordringane det byr på, dette å ha ein psykisk utviklingshemma buande heime?
Kvar er hjelpeapparatet når ein treng det som mest? Benjamin har fått institusjonsplass, men plassen er framleis ikkje framskaffa av kommunen.

Fortellerstemma vekslar mellom å ligge til Petter, som jobbar i kommunen sitt avlastningsteam, Lea, Rakel og Gudrun (mor til Lea og Rakel). At perspektivet skiftar gjer at romanen kjennes noko oppdelt, episodisk; som lesar må eg liksom omstille meg litt for kvart nye kapittel. Flyten blir kanskje noko hindra av dette, men samstundes får vel forfattaren fram situasjonen til dei enkelte på ein betre måte enn om det skulle vera same forteljarperspektiv heile vegen.

Boka er tankevekkjande og engasjerande. Eg har fått med meg at enkelte finn boka morosam. Det er einskilde scener som har noko komikk i seg, men totalt sett tykkjer eg boka har for alvorleg tema til at eg heilt kan gi meg over til latteren.

Romanen vann nyleg P2-lytternes romanpris, og var og nominert til Brageprisen, i klassa for skjønnlitteratur.

onsdag 24. februar 2021

«Lappjævel!» av Kathrine Nedrejord

Utgitt av Aschehoug 2020

Vi er i Finnmark, cirka 1950. Samuel, eller Sammol som han heter på samisk, forlater hjemmet der han til nå har bodd med mor, far og hunden Seibbo, for å begynne på skolen. Skolen ligger så langt hjemmefra at han må bo skolens internat.
Det er en helt ubegripelig fæl virkelighet han nå har havnet i; de andre guttene på lesesalen er etter ham og plager ham, rektor og de ansatte på internatet forstår ikke samisk og tukter ham til å snakke norsk, noe Samuel ikke har lært enda. Det eneste lille lyspunktet er lærer Pedersen, som har lært seg litt samisk for å hjelpe de nye elevene som strever med å bli forstått og forstå; en ganske rettferdig og fornuftig lærer som også tar ungene med ut i skolegården så de kan drive med gymnastikk innimellom all teori og pugging.
Så forsvinner lærer Pedersen plutselig, og en ny kvinnelig lærer dukker opp. Det er nå det virkelig begynner å bli ille for Sammol...

Denne barneboka tar for seg et stykke av landets historie vi ikke er særlig stolte av; samene ble undertrykt og sett ned på, og de samiske barna skulle fornorskes. Gjennom å lese Samuels historie blir vi opprørt og forferdet; barn som leser boka vil kunne leve seg inn i hans vansker og føle med ham, bli sint og lei seg på hans vegne for slik uhørt og urettferdig behandling.

Skal jeg være litt kritisk, så synes jeg kanskje Samuels skjebne er i overkant dyster; det er jo ikke måte på hva slags prøvelser han skal igjennom. Men enkeltskjebner kan ha vært akkurat så forferdelige; boka sier ingenting om den for eksempel bygger på virkelige personer og sanne hendelser. Og det finnes tross alt lyspunkter i boka.

Engasjerende, lærerikt og tankevekkende for både jenter og gutter i alderen ca 8-9 år og oppover.

mandag 22. februar 2021

«Tause kilders tale : var Dea Sigrid Undsets store, uforløste kjærlighet?» av Christine Myrvang

Utgitt av Universitetsforlaget 2020

Myrvang er historiker, forfatter og kritiker. Underveis i arbeidet med temaet Kontorets kulturhistorie, kom hun over Sigrid Undsets brev til den svenske brevvenninnen Dea Forsberg. Undset arbeidet som ung på et kontor som sekretær; et arbeid hun ikke var spesielt glad i. Kanskje var ikke jobben egentlig så ille, men det var forfatter Undset ville være, og det at hun måtte jobbe lange dager for å tjene til livets opphold, føltes nok som at tiden ble stjålet fra det hun egentlig kjente som sitt kall; å skape litteratur.

Myrvangs nysgjerrighet ble vekket da hun oppdaget at det var hull i brevvekslingen mellom de to unge kvinnene. Noen lange opphold skyldtes at de to ikke sendte brev til hverandre på lang tid, andre hull skyldtes at brev er blitt borte. Noen brev fikk Dea beskjed fra Undset om å makulere, noe hun gjorde, og andre brev har etterkommerne til de to sørget for i alle fall er unntatt offentligheten, muligens er de også makulert. Hvorfor ble det stille mellom de to i lange perioder? Den ene perioden startet like etter at Dea fortalte Undset at hun hadde forlovet seg. Undset sender et litt merkelig gratulasjonsbrev, deretter blir det stille. Lenge.
Og hva sto i brevene som ble skrevet og sendt, men som nå er borte? Hva var så kompromitterende eller utsøkt privat at det måtte sikres fra at noen som helst skulle få kjennskap til innholdet?
Hva kan man lese ut fra et hull, en taus kilde, noe som mangler?
Svaret på det siste er at man åpenbart kan finne ut en hel del. I alle fall er det interessant å forsøke å forske på hva det kan være Undset (og Dea?) måtte sørge for at ingen fikk vite.

Myrvang har som hypotese at Undset var forelsket i Dea. En kjærlighet som kanskje delvis ble oppmuntret og besvart, kanskje ikke.

I utgangspunktet tenkte jeg: Hvor interessant kan det være hva slags seksuell legning Sigrid Undset hadde? Det er jo det samme for oss om hun elsket kvinner eller menn, eller begge deler. For så vidt er det jo det; et menneskes seksuelle legning er en privatsak. Men likevel kan både Sigrid Undsets liv og bøkene hennes forstås annerledes og kanskje bedre, om man antar eller vet at hun elsket kvinner.
Homofili var noe aldeles uhørt den gangen Sigrid Undset levde. Slik sett er det jo ikke merkelig om det var noe slikt som fikk Undset til å forlange at Dea skulle destruere brev.

Jeg synes denne boka er veldig interessant. Det er en biografi, med en ny innfallsvinkel, om Undsets liv og verk. Selv om du ikke har lest noe særlig om Sigrid Undset fra før, kan du ha glede av denne.

Det litt ubehagelig spørsmålet jeg stiller meg er: Hva ville Undset ha syntes om denne boka dersom hun virkelig var homofil og hele livet gjorde hva hun kunne for å skjule det? Forfatteren er også inne på det i sitt etterord. Siste avsnitt i boka er som følger:

«Sigrid Undset kom seg heldigvis vekk fra kontoret, og hun tok meg med inn i sin tankeverden. Hun hadde nok ikke likt at jeg rørte rundt i alt dette private, og i all denne tausheten. Men jeg ville så gjerne ta av forbindingen og se på såret. Jeg måtte se hvor den blødende smerten kom fra.»

fredag 19. februar 2021

«En lykkelig gift mann og andre noveller» av Odd Klippenvåg

Utgitt av Cappelen Damm 2020

Denne novellesamlingen var fin lesning. Et tema som går igjen i novellene, er kjærlighet, eller hva det ellers kan være som holder mennesker i nære relasjoner sammen, eller skiller dem fra hverandre.
Lettlest, engasjerende, tankevekkende.

«Hvordan jeg tjente min første million» av Endre Lund Eriksen

Utgitt av Aschehoug 2020

Robin (15) skiller seg ut fra resten av familien. De andre er sosialister, høylytte og vulgære i både språk og oppførsel, går ofte i protesttog eller har andre måter tydelig å markere holdningen sin til alt de mener er feil i samfunnet. Mens Robin, han er konservativ, kler og oppfører seg stilig og ordentlig, og passer på å føre et pent språk.
Da han en morgen tar ordet ved frokosten og - etter litt om og men - får alle til å lytte, tror de andre at han skal erklære seg som homofil, beroliger ham med at det har de da gjettet for lengst! Mens det han egentlig  skal fortelle, er at han har meldt seg inn i Unge Høyre.
I nabohuset flytter Høyre-ordføreren inn med kone og sønn. Sønnen er skjønn, synes Robin; ja, hele ordførerens familie er skjønn! Han tørster etter å kunne omgås en slik fin familie, spise middag i ro og mak og med lavmælt, høflig konversasjon; så stikk imot det han lever med til daglig med sin egen familie.
Planen Robin legger, er at han skal tjene en million på aksjehandel. Som millionær vil han bli tatt alvorlig og kan ha mulighet til innpass hos ordfører-familien. Konfirmasjonspengene er ikke så mye kapital å komme i gang med, men Robin vet råd...

Denne ungdomsromanen bygger på en morsom idé, og mange scener og replikkvekslinger her er artige. Men det blir for meg i overkant mye harselas; det er mange alvorlige tema her som kunne kommet mer til sin rett om humoren var tonet litt ned i partier.

fredag 12. februar 2021

«Bjørneklem» av James Gould-Bourn

Oversatt av Hege Frydenlund
Utgitt av Vigmostad Bjørke 2021

Danny ble enkemann for et års tid siden, etter en bilulykke. Sønnen Will var med i bilen og ble skadet, men er heldigvis bra igjen og uten mén, det vil si; et lite problem er det: Han har ikke sagt ett kløyva ord siden ulykken skjedde, til Dannys store frustrasjon og fortvilelse.
Det har vært et forferdelig tøft og slitsomt år for far og sønn, men det skal bli enda verre: På jobben er det begynt en ny sjef som er urimelig og hard. Det går ikke bedre enn at Danny får sparken. Og på toppen av alt kommer husverten og forlanger leia betalt på rappen, ellers kommer Danny og Will til å bli kastet ut, og Danny vil bli slått helseløs i tillegg. Nå er gode råd dyre. Heldigvis får Danny en ide en dag han ser gateartistene i parken. Ideen omsettes raskt til praksis ved at han skaffer seg et pandakostyme i håp om at dette skal bringe penger til kassa.
Det skal vise seg ikke å være så lett å tjene penger som panda, men en stor bonus er det at Will en dag kommer bort og begynner å prate (!) med pandaen. Dette gleder Danny enormt, men samtidig settes han i et dilemma, for hvordan skal han få forklart Will - som tror han jobber som bygningsarbeider fortsatt - at det er han som er inni pandaen?

Dette er en sjarmerende, humoristisk og lettlest roman, om tap og sorg, men også om verdien av vennskap, og om forholdet mellom barn og foreldre som settes på en fryktelig hard prøve, men som - om enn etter noe famling - sammen kan klare å finne veien videre.


tirsdag 9. februar 2021

«Rundt jorda og tilbake» av Inger Johanne Sæterbakk

Gjeven ut av Aschehoug 2020

Jonas går i 7B. Han har ein lillebror, Andreas, som er 8 år. Då me går inn i historia er far nett flytt ut, for han har funne seg ny dame. Så mamma er åleine med gutane, og ho har det ikkje bra. Ho søv mykje, er lei seg; det kan Jonas sjå. Difor gjer han alt han kan for å gjera det lettare for henne. Han hjelper Andreas når han har tissa seg ut på natta, han smiler og prøver å sjå nøgd ut, slik at mamma ikkje skal bekymre seg, sjølv om han eigentleg er ganske lei seg, han og. Og han finn seg i det utan mukking når mamma seier rommet hans må leigast ut, for no har ho dårleg råd.
Jonas øver og på ein song som han skal framføre (sang og gitar) på konsert. Songen er det faren som har laga då han var nyforelska i mamma, og Jonas håpar mamma skal bli glad når ho høyrer nett den songen. Og dersom pappa og kjem på konserten, skal tru om ikkje dei to kan komme til å smile til kvarandre og kanskje finne saman att?

Her er det sikkert mange som kan kjenne seg att. Vonde kjensler, sorg og sakn når foreldra skil lag. Håp om at foreldra
kan finne saman att, om berre... Og om oppgåver/roller ungar legg på seg sjølv for å lette tilværet for foreldre som slit.

For gutar og jenter i alderen ca 9-13.

«Litt av en tid» av Kiley Reid

Oversatt av Vibeke Saugestad
Utgitt av Aschehoug 2021

25 år gamle Emira Tucker jobber som barnevakt (noen timer hver uke) for det velsituerte ekteparet Alix og Peter Chamberlain. Hun trives for så vidt; treåringen Briar har hun i alle fall blitt skikkelig glad i.
En sen kveld da Emira er på fest med venner, får hun telefon fra Alix. Det har oppstått en situasjon i hjemmet, og Emira blir spurt om hun kan komme og ta Briar med ut en tur. Slik havner Emira på kjøpesenteret veldig sen kveldstid sammen med tre-åringen hun skal passe, samt ei ganske brisen venninne som ble med Emira da hun forlot festen. En vekter mistenker Emira for å ha kidnappet den lille jenta; en veldig ubehagelig opplevelse som Emira tror aldri ville funnet sted om hun ikke hadde vært farget.

Denne romanen fikk fort venteliste på biblioteket; jeg ser den er omtalt i media som "brennaktuell" på grunn av rasisme-tematikken.

For meg gikk lesingen av denne romanen trått; det er noe med språket jeg ikke fikk til å flyte. Personene i romanen ble heller ikke levende for meg.
Vel er det interessante tanker boka tar opp, om både rase, kjønn og klasseskiller, men måten tema behandles på - servert som en slags chick-litt? - falt ikke i smak hos meg.

fredag 22. januar 2021

«Vidunderlege Vera» av Siri M. Kvamme

Gjeven ut av Cappelen Damm 2020

Vera bur i Vrangdal, bygda ho flytta attende til som vaksen med mann og to barn. Då me kjem inn i handlinga er det gått to år sidan ektemannen Stig forlet henne til fordel for ei anna kvinne, Renate, som han no har fått ein unge med. Vera bur i faren sitt gamle hus. Huset ho og Stig hadde stor glede av å planleggje bygginga av, er det no han og Renate som bur i. Vera har vore bitter og oppgitt desse to åra som har gått sidan samlivsbruddet, men denne miseren skal etter kvart snu til ein opptur for Vera. Idet handlinga tek til sit ho i billettluka i symjehallen og håpar ein ansatt i kommunehuset skal døy (eller i det minste gå av med pensjon!), så ho kan få seg ein anstendig jobb.

Forventningar om romantikk, drama og humor fekk meg til å gå i gang med denne romanen. Starten på boka hadde meg fast på kroken; Vera sin motlause, men tøffe, fandenivoldske forteljarstemme mora meg. Her er eit sitat frå side 19:
«Når ein er ung, sminkar ein seg for å sjå eldre ut. Når ein er eldre, sminkar ein seg for å sjå yngre ut. Ingen av strategiane ser ut til å fungere. Det er eit helvete
Eller side 26, om kvifor Vrangdølane er i så god form:
«Når berre det å stikke innom naboen vert til eit motbakkeløp, er det klart formkurva er deretter. Anten døyr dei av hjarteinfarkt midtvegs i bakken, midt i det strålande livet, eller så lever dei til sjukepleiarane på aldersheimen spelar stein-saks-papir om kven som skal utføre aktiv dødshjelp, for å la det gamle skinnet få fred.»

Diverre var pangstarten på boka nettopp det; ein pangstart. Utover i boka er ikkje energien med i like stor grad, det dabbar av. Personar, handling og milijø byr på få overraskingar.
Måten teksten er sett, gjer boka tunglest, sjølv om tema og språk for så vidt er lett. Inntrykket av teksten når du opnar boka, er at det er kompakt og tett. Meir luft, fleire avsnitt hadde gjort seg.
Det er mange korte setningar, det kan vera bra og gjera teksten lettlest. Men her tykkjer eg flyten tidvis vert hindra. Det er og ein del repetisjonar som kunne vore skrelt vekk, til dømes side 59 der det kjem fram korleis Vera fryktar Svensken skal sende henne faktura for arbeidet han har gjort på huset han leigar av ho. Det same var beskrive grundig nok for nokre sider sidan.

Eg gjev eit døme på korte setningar som hindrar flyten, samt repetisjonar som trøyttar, side 27:
«Det er ei anna verd. Vera merkar at ho ikkje orkar den verda, denne spelinga, denne valden og drepinga. Sjølv om det berre er på leik. Eller. Nettopp difor. At det er ein leik. At dei leikar at dei drep. At dei tek så lett på det. Kvifor må alle spel handle om dreping. Det forstår ho ikkje. Dessutan byr det henne imot. At barn sit og let som om dei skyt kvarandre. Når det er verkelege krigar. Verkelege problem. Verkelege barn med verkelege våpen i verkelege konfliktar i ei verkelegheit som minner meir om eit  mareritt, enn verkelegheita. Barn på flukt. Alle dei tallause overgrepa som skjer overalt, heile tida

Eg tykkjer det er synd at ikkje forlag og forfatter arbeidde seg gjennom denne boka eit par rundar til; denne kunne ha vorte knallgod.

«Et liv forbi» av Helga Flatland

Utgitt av Aschehoug 2020

Sigrids mor Anne er blitt alvorlig syk. Sigrid har som voksen ikke hatt særlig kontakt med foreldrene eller bygda hvor hun vokste opp. Etter en oppvekst hvor hun følte seg oversett og overlatt til seg selv, har det kjentes greit å legge barndommen bak seg og vie seg helt til livet her og nå. Hun er utdannet lege, er gift og har to barn, og har egentlig fullt opp med dette. Men nå som mora har fått kreft, tar hun kontakt med Sigrid og ønsker tydeligvis noe fra henne. Eksakt hva er det hun ønsker og trenger fra Sigrid og broren Magnus? Og kan Sigrid orke å stille opp til det mora trenger?

En roman om forholdet og samholdet i en familie som har vært hardt prøvd før. Om sorg, og hvordan tøffe utfordringer kan få en til å tenke nytt, endre holdning til seg selv og menneskene rundt seg, på godt og vondt.

mandag 11. januar 2021

«Sannheten : en flyktnings historie om da hjemlandet ble rammet av innsyn og ærlighet. Det åttende bud: Du skal ikke tale usant om din neste» av Knut Nærum

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2020

Den kvinnelige hovedpersonen i boka, Jannike, jobbet som bibliotekar, var gift, levde et normalt liv og hadde det greit. Men så skjer det etter hvert store endringer i samfunnet relatert til sannhet og åpenhet. Det er ikke lov å ha hemmeligheter, man må alltid snakke sant, og anonym hets slås det hardt ned på. Jannike synes alt dette er bra, og da hun får tilbud om jobb i Innsynet, det statlig organet som overvåker alt og alle, tar hun den. Men etter hvert viser det seg at å leve i dette samfunnet og forholde seg til sannheten slik det kreves, ikke bare er enkelt, og arbeidet i Innsynet gjør at hun havner i etiske dilemma.

I forlagets serie der kjente forfattere lar seg inspirere til diktning omkring de 10 bud, har Knut Nærum tatt for seg det åttende: Du skal ikke tale usant om din neste.
Jeg synes dette var kreativt og tankevekkende, men fortellingen blir i korteste laget til at utviklingen kommer godt nok og troverdig fram.
Og jeg savner sitattegn i dialogene! Hvis dette er en ny mote hos forlagene, så vær så snill. Teksten ser uferdig ut, og leseren sitter igjen med jobben det er å skjønne hva som er direkte tale og hva som er selve fortellingen. Jeg mener dette gjør teksten mindre lesbar og hemmer flyten. Handler det om å spare trykksverte, eller hva?

«Mitt vidunderlige liv» av Jenny Jägerfeld

Oversatt av Gunnhild Magnussen
Utgitt av Gyldendal 2020

Sigge har sammen med mora og to mindre søsken flyttet fra Stockholm til Skärbacka, der mormor bor. De skal faktisk bo sammen med mormor, i hennes lille og ganske merkelige hotell/pensjonat. Sigge hadde det ikke så greit i den gamle klassen og er forferdelig spent på hvordan det skal bli å starte på ny skole. Men nå er det først en lang og god sommerferie som han forsøker å nyte og nytte, samtidig som han teller ned til skolestart i en blanding av gruing og gleding. I løpet av sommeren forsøker han å gjøre noen grep for å bli populær og få venner, og hvem vet, kanskje lykkes han?

Denne barneboka har en underholdende og humoristisk tilnærming til alvorlige tema, som mobbing og utenforskap. Jeg likte boka et stykke på vei, men jeg synes det tok for lang tid før handlingen kom skikkelig i gang, og humoren traff ikke denne leseren like godt hele veien. Men slik er det ofte med humor; alle ler ikke av akkurat det samme. Forhåpentlig synes ungene dette er topp humor.

For gutter og jenter i alderen ca 9-12 år.

mandag 4. januar 2021

«Olive, igjen» av Elizabeth Strout

Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Utgitt av Press forlag 2020

Vi møter igjen Olive Kitteridge fra Olive Kitteridge (Utgitt 2008 på engelsk. Den norske oversettelsen kom i 2015).
Olive ble enke da Henry døde, og nå har hun giftet seg igjen, med Jack. Han har også vært gift før, og blitt enkemann for noen år siden.
Olive er fremdeles en ganske spesiell dame, og Jack er ikke så verst spesiell, han heller. Men de har det bra sammen. Stort sett.

Jeg har ikke lest den første romanen om Olive, men har sett TV-serien som baserer seg på boka, og ble nysgjerrig på hvordan det gikk videre. Boka handler også om andre personer i Olives omgivelser; som tidligere mattelærer støter hun stadig på tidligere elever, og noen av dem husker hun veldig godt.
Dette er engasjerende, morsomt, rørende, om kjærlighet, vanskelige familieforhold og alderdommens utfordringer.

lørdag 2. januar 2021

«Stråets lengde : skisser fra et liv» av Anne Grete Preus

Utgitt av Aschehoug 2020

Anne Grete Preus (1957-2019) var - ifølge vaskeseddelen på boka - i gang med det som skulle bli selvbiografien hennes. Den ble ikke ferdig. I stedet foreligger denne boka, som består av en samling skisser.
Jeg synes dette er interessante tekster. Preus skrev godt og framstår som en reflektert og klok kvinne.

Jeg savner et for- eller etterord som forklarer hvordan og hvem som har redigert boka. Eller er den ikke redigert, bare en rett fram gjengivelse av en tekstfil man har fått fra Preus?

Jeg har også grublet en del over verkets tittel - Stråets lengde. I bokas preludium forteller Preus om en busstur sommeren 1971; hun er 14 år. Hun er på vei hjem fra sin første handletur i Lillestrøm på egenhånd. Hun er glad, men kjenner seg urolig også. Tankene surrer, man kan kalle det eksistensielle tanker. Idet bussen nærmer seg stoppestedet hun skal av, får hun en klar tanke som:

 «gjennomlyser hele bevisstheten:

Du holder i det lengste strået.»

To ganger til i den videre teksten gjentas uttrykket Det lengste strået.
Det jeg funderer over, er hvorfor tittelen på boka er Stråets lengde; dette henger jo ikke helt sammen?
Uttrykket "Å trekke det lengste strået" betyr at man vinner, er den seirende part. "Å holde i det lengste strået", som Preus skrev, er muligens en kreativ tilpasning til det kjente uttrykket. Hun kan ha hatt følelsen av å velge selv at hun skal vinne, som i "Jeg bestemmer meg for at det strået jeg holder i, er det lengste." Hun kan ha følt at hun hadde mye inni seg som hun ikke hadde fått vist. Det kjentes kanskje som å ha en hemmelig ressurs, en styrke, en trygg reserve, noe i bakhånd. Noe som kunne være stort, og som kunne bringe henne langt.

Men hva menes da med å gi hele verket tittelen Stråets lengde?
Kanskje at man likevel ikke kan bestemme selv hvor langt strået er? Sannhetens øyeblikk?
Da Preus ble alvorlig syk, har hun kanskje satt spørsmålstegn ved hva denne følelsen av å holde det lengste strået, til slutt er verdt?
Sikkert en tåpelig ting å henge seg opp i, men det har jeg altså brukt litt tid på å fundere over.
Så er det jo slikt jeg liker også; tekster som setter tankene i sving.

Jeg er glad for at denne boka er gitt ut. Det var fint å få bli litt kjent med Anne Grete Preus som laget så fine sanger. Skissene antyder hvordan det ferdige bildet skulle blitt.

«Kohts bok» av Joachim Førsund

Utgitt av Gyldendal 2020

Denne biografien om Christine Koht er slik som jeg har fått forståelsen av at Koht er selv: livlig, interessant og engasjerende. Koht er en person mange har kjennskap til, men selv en offentlig person som hele tiden virker veldig åpen om seg selv, kan det selvfølgelig være mye igjen å få kjennskap til.

Biografien er utradisjonell i gjennomførelsen. Førsund er selv med i boka; mye av innholdet presenteres som samtaler mellom ham og Koht. Slik får vi ta del bokas tilblivelsesprosess, og det synes jeg tilfører noe ekstra.

Boka setter følelser og tanker i sving, her er både noe å le av, reflektere over, bli trist og rørt av.