lørdag 16. oktober 2021

«Elskeren» av Helene Flood

Aschehoug forlag 2021

Rikke bor med ektemannen Åsmund og barna Emma og Lukas i en firemannsbolig i Kastanjeveien på Tåsen, som framstår som et på alle måter harmonisk og fredelig bosted. Naboene omgås hverandre på vennskapelig plan, akkurat passe nært til at det er hyggelig uten å bli klamt. Så skjer et drap. Den som blir drept er en Rikke har hatt et hemmelig forhold til, og dørloggen til hoveddøra i huset viser at det mye sannsynlig er en fra innsiden som har begått drapet. Rikke kan ikke holde hemmeligheten sin skjult for politiet, men hun vil ikke røpe akkurat alt. Det blir en vanskelig balansegang mellom å fortelle nok til at politiet kan finne drapsmannen, men ikke så mye at hun eller familien blir alt for skadelidende.

Av samme forfatter har jeg lest Terapeuten (2019). Den var jeg ikke så begeistret for, selv om den også hadde gode partier, men årets roman synes jeg er spennende hele veien. Persongalleriet er oversiktlig, jeg liker også at store deler av handlingen er konsentrert om firemannsboligen på Tåsen. Siden det er Rikke som forteller, holdes spenningen ved like helt til slutten av romanen - i løpet av romanen har jeg som Rikke mistenkt alle som bor i huset, men løsningen er likevel overraskende. Dette synes jeg var elegant løst; dette var nervepirrende.

torsdag 14. oktober 2021

«Forbindelsen : Jensen vs. Cappelen, 16 tonn hasj og vår tids største politiskandale» av Torgrim Eggen

Kagge forlag 2017

Etter å ha hørt podkasten "Purk eller skurk" fikk jeg lyst til å lese mer om saken Jensen vs Cappelen. Hva skal man tro eller mene om denne saken? Det virker jo ikke som det er ført tydelige bevis på at Eirik Jensen var korrupt eller deltok i hasjimporten som Cappelen sto for, men hvordan kan han ellers dømmes til 21 års fengsel? Kan det være noe mer som offentligheten ikke kjenner til?

Torgrim Eggen fulgte rettssaken fra rettssalen, gjennom boka kan jeg leve meg inn i hvordan det var å være der, men det er selvfølgelig bare brokker og biter av helheten som boka klarer å dekke. Eggen har en elegant penn, og en humoristisk tilnærming til rettsdramaet. På en måte tenker jeg det er drøyt å fleipe når man omtaler en så alvorlig sak, men det er jo også befriende med en latter nå og da. Og som Piet Hein sa det: «Den, som kun tar spøg for spøg og alvor kun alvorligt, han og hun har faktisk fattet begge dele dårligt.»

Interessant og lesverdig bok om en merkelig og vanskelig sak.

«Sinnapsykologen» av Synne Sun Løes

Cappelen Damm 2021

Idunn (49) er psykolog og sint. Hun er ikke sint på klientene sine, men på systemet. Så da hun en morgen kommer på jobb idet en misfornøyd klient stiller seg opp med et helt lager av egg hun vil kaste på bygningen som huser DPS (Distrikspsykologisk senter), så slår Idunn like godt lag og slenger i vei noen egg hun også. (Etterpå får hun tenkt seg om, og håper ingen på jobb oppdager at hun var med på det.)
Hjemme har hun sønnen på 19, men nå skal han reise i militæret. Hun gruer seg fryktelig til å ta avskjed med gutten, kanskje er det noe av den samme separasjonsangsten som gjør at Idunn har vanskelig for å avslutte med klientene sine på DPS også?

Det er mye å like ved denne romanen; den har en humoristisk tone og tar flere persontyper på kornet, både av ledere, medarbeidere og klienter.
Jeg får assosiasjoner til Nina Lykkes Full spredning. Lykkes roman har en lege som hovedperson, som også er sint. Hun virker dog mest sint på pasientene sine, for alt de kommer og sutrer over og tror at hun skal fikse så lett som en plett. Og der Lykkes lege snakker med skjelettet i hjørnet, samtaler Idunn med Freud, som hun forestiller seg kommer innom og som til og med kan bli med rundt i lomma hennes.
Akkurat de samtalene var ikke noe for meg, brevene til Bent Høie syntes jeg heller ikke ga så mye, men andre lesere kan jo like disse delene? Utover i boka ble det en del skumming for meg; jeg føler nesten at jeg burde lest nøyere for å ha "lov" til å blogge om den. Men som sagt synes jeg det var partier som var bra, og jeg tror det kan være lesere - som kanskje ikke har lest Full spredning - som synes dette er originalt og engasjerende.

onsdag 13. oktober 2021

«Boksen går» av Therese Aasvik

Vigmostad Bjørke 2021

Ruth er samfunnsfaglærer, men ønsket i ungdommen å bli kunstner. Hun bor med ektemannen Alf, som underviser på samme skole som henne, og som hun har to barn med. Ruth oppfører seg egentlig litt likeglad med Alf, men da hun registrerer at Alf synes helt hekta på å ha mobilen med seg over alt, til og med i senga, og det viser seg at det er barmfagre May - kunst- og håndverkslæreren på skolen - han tekster med til stadighet, vekker det negative følelser. Det kan være helt uskyldig, det sier i alle fall Alf at det er, men Ruth er neimen ikke sikker.
Rektor informerer om at skolen har fått penger av en tidligere elev, som vil at donasjonen skal brukes til en kunstinstallasjon på skolen. May har en ide om hva slags installasjon det skal være, men Ruth synes dette blir feil og udemokratisk, og nærmest forlanger at hun må få komme med et alternativt forslag, og så kan elevene stemme over hva de helst vil ha.

Av samme forfatter har jeg før lest Fie faller (2016)

En roman om kunst, samliv og ambisjoner. Selv om Ruth er litt slitsom og kanskje ikke helt til å forstå seg på, så er det mangt å tenke over og la seg engasjere av i boka.

tirsdag 12. oktober 2021

«Samtykket» av Vanessa Springora

Oversatt av Agnete Øye
Oktober forlag 2021

Vanessa, eller V. som hun kaller seg i boka, ble som fjortenåring sammen med en mann på 50 år. Han var en kjent, bejublet og suksessrik forfatter; i utgangspunktet var det Vanessas mor som kjente ham, og da det utviklet seg et forhold mellom den unge jenta og den kjente forfatteren, hadde ikke moren veldig mange innvendinger før hun godtok at de var kjærester. Senere forstår V. at det ikke var ekte kjærlighet de delte, han var bare ute etter sex, og han tente spesielt på unge jenter og gutter, gjerne så unge at de var under seksuell lavalder.

Denne boka er V.s hevn over ham. Her forteller hun sannheten om ham, en sannhet det var umulig å få fram på annen måte. Han var en så populær og betydningsfull forfatter at man så gjennom fingrene med at han brøt loven. Han brukte også V.s og andre jenters historie på uetisk vis i romanene sine. Så grusomt det må ha vært for V. og de andre jentene å oppleve hvordan romanene hans ble rost i skyene og anerkjent som kunst; jeg grøsser!
V. ble ikke støttet og hjulpet av dem som burde tatt vare på henne, som burde forstått at hun var et barn som ikke skulle innledet et seksuelt forhold med en så mye eldre mann.

V.s historie er neppe enestående, men viktig og vond. Igjen blir vi påminnet om å være på vakt mot sex-fikserte, umoralske mennesker; de kan dukke opp der man minst ønsker eller venter det, ofte gjemt bak et sympatisk ytre.

mandag 4. oktober 2021

«The breeding pig : en kjærlighetsroman» av Celin Ringseth

Solum Bokvennen 2021

Hanne og Fredrik blir kjærester mens de studerer i Tromsø. Etter endte studier flytter de til Oslo som hun kommer fra, for å bo sammen der. Fredrik forlater altså hjembyen, foreldre og en eldre bror det er noe spesielt med som gjør at han aldri kommer til å flytte hjemmefra. Nå kommer foreldrene til å bli alene om å hanskes med ham.

Etter hvert ønsker de seg barn, kanskje spesielt Hanne. Da hun etter hvert er blitt 39 år, begynner den biologiske klokka virkelig å tikke; sex er noe de må passe på å ha hver gang hun har eggløsning; hver sjanse kjennes så viktig å ta vare på. Det er dette Fredrik etter hvert sliter stadig mer med, at han kjenner seg som en avlsgris - a breeding pig. Ereksjonen uteblir og forholdet lider.

Romanen har fått undertittelen En kjærlighetsroman. Ja, det handler om et kjærlighetsforhold, men det er ikke en tradisjonell kjærlighetsroman. Kanskje merkelappen er ironisk ment?
Historien fanget interessen, og jeg likte den episodiske oppbyggingen. Det er også korte kapitler, lett språk, så flyten er god.

Dialogene er stilt opp litt annerledes enn hva jeg er vant med, slik at jeg av og til misforsto hvem som sa hva, og måtte lese om igjen.
Et bilde jeg ikke helt klarte å se for meg, side 38: «Brystene sto som pistolhoder.»

Forfatteren er psykolog, og dette er hennes første roman.

fredag 1. oktober 2021

«Sommerfesten» av Marte Qvenild

Flamme forlag 2021

På en gård ved Mjøsa venter Sylvi på at sønnen Carl, med kona Anna og sønnen Jørgen, skal komme. Det er snart tid for den årlige og tradisjonelle sommerfesten som Sylvi pleier å arrangere. Det blir annerledes og kanskje litt tungt i år, kjenner hun, siden ektemannen Anders er død siden forrige års fest, men naboer og venner har sagt de skal hjelpe til, så det skal da bli fest i år også. Det er en varm og tørr sommer, Sylvi har bekymringer for klimaendringene og bondens levekår. Dessuten kjenner hun seg svimmel av og til, uvisst av hvilken årsak. Og Carl har varslet at det er noe han og Anna vil prate med henne om, og hun gruer seg for hva det kan være. Hun har nok fornemmet at Carl og Anna ikke alltid har det like greit i forholdet, og frykter at det er noe rundt dette de vil meddele henne.
Det viser seg at det ikke er separasjon eller skilsmisse de vil fortelle om, men det stemmer at paret kommuniserer og samarbeider dårlig, og dette får etter hvert store konsekvenser for både dem selv, Jørgen og Sylvi.

Dette er forfatterens første roman. I kolofonen i boka står det at hun har gitt ut en boksingel i 2020, som heter Håper det går bra. Boksingel er ikke noe jeg har hørt om tidligere, men jeg ser at Flamme har gitt ut en hel del. Uansett er dette forfatterens debut som romanforfatter, og dette er godt håndverk. Handlingen i boka engasjerer. Jeg liker at persongalleriet er forholdsvis lite og oversiktlig, slik at jeg blir godt kjent med hovedpersonene. Da føler jeg også sterkt når det oppstår vanskeligheter. Historien er bygd opp slik at jeg kjente hvordan engasjementet mitt bare vokste mot slutten, og jeg nesten grudde meg til boka er utlest, men var samtidig fryktelig spent på hvordan det skulle ende.

søndag 26. september 2021

«Assalamu alaikum» av Tore Renberg

Oktober forlag 2021

Vi møter igjen Hillevågsgjengen fra Vi ses i morgen (2013), Angrep fra alle kanter (2014) og Skada gods (2017). Det er ikke så veldig mye å si om disse bøkene, annet enn at det er mektig godt lesestoff. Det er mye humor, men det er også plenty med alvor. Som når vi i slutten av årets roman får vite ting fra Jan Inges oppvekst; nå kan vi forstå hvorfor han har blitt så skada som han er.

Det er en stund siden 2017, og jeg slet litt med å huske alle personene i dette forholdsvis rike persongalleriet. Da var det kjekt å finne en oversikt over alle som er med, plassert i slutten av boka.

søndag 19. september 2021

«Sommer med Jo» av Kristine Rui Slettebakken

Gyldendal 2021

Vi møter igjen Frida fra Jo har skjedd (2020). Det er sommer mellom sjette og sjuende klasse, og Frida skal være med Jo, bestemora og faren hans på sommerferie. Faren til Jo har sittet i fengsel, og Frida har bestemt seg for at hun ikke skal skape dårlig stemning ved å stille nærgående spørsmål eller prate om ting som har med disse fengselstingene å gjøre. Men så er det ikke så enkelt, heller, for hun er jo litt nysgjerrig på hva faren til Jo har gjort. Og så blir det dessverre litt dårlig stemning uansett, da Frida og Lars (en jevnaldrende gutt i ei nabohytte) kommer over en boks med noen greier, og Lars overbeviser Frida om at dette er noe de for enhver pris må holde hemmelig for Jo. Det blir litt som å juge, eller holde Jo utenfor, og det har jo Frida ikke så veldig lyst til, egentlig. Men siden Lars mener det vil spare Jo for å klikke fullstendig, så må hun holde munn...

Det er Frida som forteller, og hun har beholdt friskus-stemmen fra første bok. Jeg likte nok første bok bedre; jeg ble ikke like engasjert av det som skjer her i årets bok. Men også denne kan anbefales til lesere i alderen 9 år og oppover.

«Gamle menn i syningom» av Arnfinn Kolerud

Samlaget 2021

Me møter att Enella Frø og Bendik Uføre frå Når ein først skal skyte nokon (2010) og Kom ikkje inn i mitt hus (2012). Dei held stand i Vassbygda - den siste vesle landsbyen i landet Norike som framleis nyttar nynorsk. Dei kjempar framleis hardt for at nynorsken skal overleve. Ikkje berre overleve, men vinne fram! Stadig nye idear vert klekte ut - kva med å få i stand eit dataspel om og med nynorsk!?
Stor er gleda då dei får vite at Kongen har gått over til å prate nynorsk. No må det då gå rette vegen, eller!?

Denne romanen er minst like humoristisk og full av innfall som dei to fyrste. Eg har venta lenge på denne tredje boka, men det heiter jo at den som ventar på noko godt, ventar ikkje forgjeves.
Dette er oppfinnsomt, artig og fargerikt; ei bok til å bli i godt humør av.

«Vinden og kattane» av Rønnaug Kleiva

Samlaget 2021

Johanna (15) bur med mor og veslesyster. Idet romanen tek til, er dei på tur til ei gresk øy. Mor har berre teke jentene ut av skulen utan å spørje nokon, for det er for dyrt å reise på ferie i skuleferien. Medan dei er på ferie, tek mora andre uheldige val; det blir mykje drikking og ungane går på sjølvstyr. Johanna er heldigvis fornuftig og tek hand om seg og systera. Ja, av og til ordnar ho opp med mora og, til dømes då ho hentar mora attende frå ein fest som trekk ut i lengste laget.
Seinare i boka får me sjå korleis den vesle familien fungerar heime, og det er heller ikkje veldig bra. Johanna må vera den vaksne og ansvarlege, medan mora har meir enn nok med seg sjølv, blandar piller og alkohol og er veldig ofte fråkopla alt.

Dette er sterk og engasjerande lesnad. Det er forståeleg at mora slit, men det er like fullt omsorgssvikt. Men når hjelpa endeleg kjem i form av barnevern og fosterheim, slår det diverre ikkje berre heldig ut.

lørdag 18. september 2021

«Gjestelisten» av Lucy Foley

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Strawberry publishing 2021

Will og Jules skal gifte seg. De er så vakre sammen og framstår som det perfekte paret; han stjerne i et realityprogram, hun redaktør for et populært magasin. Bryllupet skal stå på en øy utenfor kysten av Irland; det kommer til å bli spektakulært! Men alt er ikke like idyllisk som det kan framstå; blant gjestene finnes det personer med farlig mye oppdemmet hat og hevntrang...

Historien veksler mellom nåtid - som er dagen bryllupet går av stabelen - og nær og fjern fortid. Bit for bit pusles det sammen. Dette var en spennende og underholdende leseopplevelse.



«Snitch» av Arne Svingen

Gyldendal 2021

Thomas blir ranet av en gjeng gutter på egen alder. De truer ham til å gi fra seg mobilen og jakka, og det mest dyrebare av alt - ei klokke han fikk av bestefar. Han skjønner at han ikke kan snitche (tyste/sladre), men klokka skal han ha tilbake på en eller annen måte, samme hvor farlig det kan bli...

Det er Thomas selv som forteller; nøktern, uredd og litt humoristisk. Boka er lettlest, med bra driv. Ungdommer kan sikkert kjenne seg igjen i mye av det som skjer, kanskje særlig gutter.
For gutter og jenter i alderen 12-13 og oppover.


torsdag 16. september 2021

«Områder av særlig betydning» av Heidi Mittun-Kjos

Tiden 2021

Ada, tobarnsmor og gift med Sigurd, har meldt seg på Nordmarka ultra, et løp på 10 mil gjennom Nordmarka. For å kunne gjennomføre et såpass langt løp, må det trenes. Stadig å stikke ut på treningstur er en form for egotripp. I starten var det vel faktisk Sigurd som oppmuntret henne til å begynne med løping, men etter hvert som treningen tiltar, merkes det at dette, blant flere ting, er noe som sliter på forholdet.

Jeg valgte å lese boka fordi den har en hovedperson som løper; som jeg har nevnt på bloggen min tidligere er det ikke så mange romaner som handler om løping, eller andre idretter for den saken skyld. Jeg har selv vært ivrig mosjonist og er fortsatt interessert i temaet.

Boka føltes litt tung å lese. Det er Ada selv som forteller, og kanskje er hun en litt vel grublende person - det er ikke alltid jeg følger tankegangen hennes like godt. Fortellerstemmen er delvis selvmedlidende, selvrettferdig, egentlig ganske usympatisk. Så slik sett er romanen noe utfordrende - i alle fall for denne leseren.

Men etter å ha avsluttet, sitter jeg igjen med en del spørsmål og tanker, og det er jo slikt jeg liker med bøker, at de setter tankene i sving.
Spørsmål jeg stilte meg:
Hvis Ada hadde vært en mann, hvordan hadde vi da opplevd historien?
Er det løpingen, og den avstanden hun oppnår ved stadig å stikke ut, som har fått Ada til å skjønne at hun ikke er fornøyd med jobben sin eller forholdet til mannen, eller er det misnøyen som har gjort at hun stadig vil ut i den frie naturen for å løpe?

Romanen er forfatterens debut.

«Hjerteknuseren» av Anne B. Ragde

Strawberry publishing 2021

Jonetta har ferie og er på hytta. Der håper hun på bærturer (det ligger fine multemyrer i området), forfriskende bad i tjernet, stille stunder med kryssord og kaffekopp, behagelig kroppsvask i hyttedusjen som har soloppvarmet vann. Dessverre er sønnen Ragnar med på lasset. Han er 25 år, men er arbeidsledig og bor fortsatt hjemme. Mat og stell tar han som en selvfølge, så Jonetta får stå på med husarbeid, selv om det er ferie. Og bare at han er der, med ubehagelig kroppslukt og misnøye osende, rent forpester tilværelsen hennes. 
Ferien ble ikke som hun tenkte seg, snarere tar den vendinger hun aldri hadde kunnet forestille seg.

Voksne barn som blir boende hjemme litt for lenge - dette er en problemstilling som mange nok kan kjenne seg igjen i. Jeg skal ikke røpe noe mer av handlingen, du må lese selv.

En hang til gjentakelser, særlig i starten av boka, gjorde at lesingen ikke fløt helt godt. Det er også ganske mange detaljerte beskrivelser relatert til rengjøring, handling og matlaging, noe jeg tror kan trøtte enkelte lesere. Men etter hvert skjøt historien fart, og med disse hovedpersonene føler man på frykten for at litt av hvert kan komme til å skje! Slik sett var dette faktisk en spennende og litt morsom leseopplevelse.
Jeg synes ikke dette er av det beste Ragde har levert, men absolutt lesverdig. 

torsdag 9. september 2021

«Byens spor : Jesper og Trude» av Lars Saabye Christensen

Cappelen Damm 2021

Maj er død, nå er det neste generasjon, her representert ved Jesper og kona Trude, som bærer historien videre. Vi er kommet til 1980-tallet. Vi får også vite hvordan det står til med Jespers søster Stine, kameraten Jostein, og flere av karakterene vi kjenner fra de tre foregående bøkene: Byens spor : Ewald og Maj (2017), Byens spor : Maj (2018), Byens spor : skyggeboken (2019)

I tredje bok - Skyggeboken - trådte forfatteren fram og tok del i fortellingen. I denne fjerde boka videreutvikler han dette til å introdusere et vi. Forfatteren snakker til oss som leser, og inkluderer oss gjennom dette vi-et, kommenterer, liksom diskuterer med oss, eller viser oss hvordan man som forfatter må ta valg. Hvem følger jeg nå? Hva går jeg glipp av, når blikket mitt vender dit i stedet for hit?
Eksempel s 237: «Og enda en gang deler fortellingen seg, og vi blir tvunget til å ta et valg: Skal vi bli med Are, eller følge Jesper?»

Noen vil kanskje synes at dette bryter med fortellingen og gjør at illusjonen om at romanen beskriver et stykke virkelighet, blir ødelagt. Jeg tenker at man også kan se på det som at noe blir tilført, man får et ekstra lag eller en ekstra ramme til fortellingen. Noe er absolutt interessant med denne vi-vrien. Det kan om ikke annet fungere som små pusterom; det kan alltids være godt liksom å snappe etter luften og få et avbrekk fra historiens gang.

Mottakelsen av boka har ikke vært bare positiv. NRKs Marta Norheim er ganske stram og mener i ingressen av sin anmeldelse at det er en kunst å stoppe i tide; denne fjerde boka ble ei for mye, hevder hun. Det synes jeg er i overkant strengt. Denne fjerde boka er - opplever jeg - i harmoni med de tre foregående; jeg kjenner igjen stemningen av melankoli, pussige/overraskende hendelser og dialoger. Og er vi ikke alltid nysgjerrig på å få vite hvordan det går med personer vi er blitt kjent med og glad i?

lørdag 4. september 2021

«Rovdyr» av Erling Gangsøy Greftegreff

Liv forlag 2021

I forbindelse med et gravearbeid i Svarthølen ved Viul utenfor Hønefoss, blir det funnet levninger etter et menneske. Det viser seg å være restene av en direktør som forsvant sporløst femti år tidligere, og spor tyder på at han ble drept. Saken er såpass gammel at politiet ikke legger altfor store ressurser i den, og da det er vanskelig å finne ut noe særlig etter så mange år, blir saken etter en stund lagt til side.
Men så blir en eldre, enslig kvinne funnet drept i hjemmet sitt på Høyby. Politiet har ikke mange spor å gå etter, men ett av sporene gir drapet forbindelse til en internasjonal storsak, nærmere bestemt jakten på en seriemorder, med egenskaper som tyder på at han nesten er mer rovdyr enn menneske.

Rovdyr er forfatterens tredje kriminalroman. Alle hans romaner har handling lagt til Ringerike, og politimannen Wilhelm Gran spiller en av hovedrollene.

Greftegreff skriver godt. Med litt ekstra innsats fra forlaget på språkvask og korrektur kunne det blitt enda bedre. Det jeg ønsker meg er noe mer variasjon i språket, og færre detaljer og utbroderinger i noen partier ville gitt bedre flyt.
Et eksempel på det omstendelige/detaljerte side 28: «Da de kom inn så Mia at det var fyrt opp i en peis i det ene hjørnet. I en dyp lenestol foran peisen satt det et menneske pakket inn i et pledd. Bena lå plassert på en fotskammel mellom stolen og peisvarmen. Det var trykkende varmt i det lille rommet. Bak stolen stod et infusjonsstativ, og i stativet hang en halvtom pose med væske. Fra posen gikk det en slange ned til og antageligvis inn i mennesket under pleddet.»
I stedet for å fortelle hva Mia observerte, kunne forfatteren bare beskrevet, og med færre setninger.
Eksempel: Det lille rommet hadde en peis i det ene hjørnet, ilden der gjorde det trykkende varmt. Foran peisen i en stol satt et menneske pakket inn i pledd, med bena på en fotskammel. Skikkelsen under pleddet fikk væske fra et infusjonsstativ bak stolen; posen i stativet var halvtom.

Unødvendige småord kan man også luke vekk, det kan gi enda bedre flyt. Eksempel side 57: «Kledd i en bunad» "Kledd i bunad" kan man også si.

Eksempel på at man kunne søkt større variasjon i språket, side 235: «.... stemplet med et par stempler.» Hva med bare stemplet et par ganger, eller påført et par stempler?
Side 28: «Fortsatt uten å si et ord, og fortsatt med dette lille smilet om munnen, fortsatte hun innover i huset.» Kan hende er det et poeng for forfatteren å bruke ordet fortsatt tre ganger, men jeg ville variert og brukt et annet ord til slutt i setningen, for eksempel: "Fortsatt uten å si et ord, og fortsatt med det lille smilet om munnen, viste hun vei inn i huset."

Når det gjelder skriftstørrelsen som Liv forlag ofte bruker i sine bøker, så kunne jeg ønsket meg at den ble justert litt opp. Lesere som ikke ser særlig godt vil nok vegre seg for å gå i gang med en roman med så liten skrift.

Dette er pirk; mange vil ikke bry seg, men jeg mener oppriktig at romanen hadde fortjent en ekstra finpuss. Romanen er godt komponert, plottet henger sammen fra start til slutt, og spenningen er godt porsjonert, slik at leseren hele tiden har lyst til å være med videre. Slutten var svært overraskende, og så kan jeg ikke si mer om det - du må lese boka selv. Enkelte partier har en underfundig, småironisk tone jeg finner sjarmerende, som betraktningene Wilhelm Gran gjør seg om forholdet til kona. Det kan bli interessant å se hvordan dette utvikler seg til neste bok; forhåpentlig kommer det flere.

mandag 16. august 2021

«Outlaster» av Nina Borge

Gyldendal 2021

I denne ungdomsboka møter vi Adrian. Han er skikkelig god på gaming, leder sitt eget lag. Når de spiller sammen, er han selvsikker og fyller rollen perfekt. Men på skolen er han ikke slik i det hele tatt; der sliter han skikkelig. Det er så fælt for ham bare å være på skolen, så det ender altfor ofte med at han skulker. Det går jo ikke i lengden, og hvis han ikke tar seg sammen, kommer foreldrene hans til å ta fra ham PC-en, er trusselen som henger over ham. Foreldrene skjønner tydeligvis ikke hvor viktig gamingen er for at Adrian skal føle at han i alle fall mestrer NOE. Når de så gjør alvor av trusselen om å beslaglegge PCen hans rett før han og laget skal i spillturnering, blir alt verre enn verst. Skal han måtte svikte laget sitt også!?

Det kommer etter hvert fram i boka hva Adrian sliter med; det er angst. Når han deler med Jos (Josefine) hvordan han har det, og hun forteller det videre til de andre på laget, blir han først veldig skuffet og lei seg. Dette var ikke noe han ville dele med hvem som helst, men holde for seg selv. Heldigvis ordner det seg, og han innser at det å være åpen om de psykiske problemene er viktig, i tillegg til at han får hjelp fra fagpersoner.

For gutter og jenter fra ca 12 år og oppover.

lørdag 14. august 2021

«Tvillingenes dagbok» av Agota Kristof

Oversatt av Willy Flock
Cappelen Damm 2018, første gang utgitt på norsk av Aventura i 1987.

I et land i krig blir to gutter - tvillinger - plassert hos mormor som bor ute på landet. Det er mor som bringer dem, hun bor i byen der det er lite tilgang til mat, i tillegg til at det er utrygt for bombeangrep.
Bestemor kalles Heksa, og hun lever opp til kallenavnet. Hun kaller guttene drittunger, vasker aldri dem eller klærne deres, nekter dem mat og husly om de ikke arbeider for henne.
Tvillingene viser seg å være ressurssterke, smarte og klarer seg godt etter forholdene.

Boka er fascinerende ubehagelig, overraskende og spennende, så denne slukte jeg i løpet av noen timer.

Fortellingen fortsetter i Beviset (2020) og Den tredje løgnen (2020)

«Anton og andre uhell» av Gudrun Skretting

Aschehoug 2016

Anton (12 år) går siste året på barneskolen. Far har fortalt at han ble til ved et uhell; det var visstnok noe med et ødelagt kondom. På grunn av denne informasjonen kjenner han seg lite elsket, eller rett og slett uønsket. Men kanskje hvis han vier livet til å gjøre meningsfulle ting, så har han fortjent å leve likevel?
Mora døde da Anton var liten, så det er bare han og faren. Anton tenker at faren trenger hjelp til å skaffe seg kjæreste, men da han forsøker å hjelpe, blir det ikke som han har tenkt.
Godt han har vennene Ole og Ine. Ole som har foreldre som alltid ønsker velkommen, som serverer nybakte boller, som er forelska i hverandre og gjerne viser det.
Ine forteller om ei kusine med foreldre som krangler og trenger råd om hvordan de skal finne sammen igjen; Anton bidrar så godt han kan...

Boka har mye humor og hjertevarme, og det er Anton selv som forteller. Den muntre fortellerstemmen holder drivet oppe, og gjorde at jeg hele tiden hadde lyst til å lese videre.
Du kan lese videre om Anton i Anton og andre flokkdyr (2017) og Anton den store (2018)
For gutter og jenter ca 9-13 år.

onsdag 21. juli 2021

«Rotteøya : fortellinger» av Jo Nesbø

Utgitt av Aschehoug 2021

Her får vi flere underholdende og engasjerende spennings-fortellinger av Jo Nesbø. Det er ikke lenge siden han ga ut Sjalusimannen, som også er en samling fortellinger.
Fortellingene er ganske kompakte; mye er puttet inn i et lite format. Skjønt noen av novellene er ganske lange, mer som kortromaner.
Jeg synes kanskje Nesbøs krim gjør seg best i romanform, der han kan utfolde seg på store lerret. Men liker du krimfortellinger, er det flere her som er både finurlige og spennende.

«Hilsen Ruth» av Ingrid Tørresvold

Cappelen Damm 2020

Ruth jobber på kafe. Men det er få som kommer for å kjøpe kaffe og biteti i den ekstreme heten landet er blitt rammet av. Ruth passer også akvariefisker og potteplanter for søsteren, som sammen med mann og barn har reist til et sted nordpå, der klimaet er litt bedre.
Ruth snakker en del med søsteren i telefonen; hun bekymrer seg for Ruth, kjøper til og med flybillett for at Ruth skal komme nordover til henne og familien. Men selv om Ruth er ensom, er det ikke sikkert hun kommer ilende til, bare fordi søsteren vil det...

En roman med handling lagt til framtida, og kanskje er det ikke så fjern framtid, heller. Klima som ikke er til å holde ut med, som gjør at man flykter til et annet sted hvor det er lettere å leve; et scenario som kan synes skremmende nært.
I denne krevende samfunnssituasjonen finner vi Ruth. Hun virker tafatt og har vanskelig for å passe inn. I lengselen etter å få venner og kjenne tilhørighet, sier og handler hun uberegnelig, merkelig, og hensynsløst med tanke på hva som er best for seg selv. Mye av spenningen i lesingen ligger i at Ruth er så uforutsigbar, så villig til å satse høyt for å oppnå det hun ønsker seg.

Romanen er forfatterens debut, og det er en god debut. Jeg er spent på hva Ingrid Tørresvold vil komme med videre i forfatterskapet.

søndag 4. juli 2021

«Gode naboer» av Mattias Edvardsson

Oversatt av Jørn Roeim
Gyldendal forlag 2021

I idylliske Bråkmakergata er det godt å bo. Det er i alle fall det Mikael og Bianca får høre når de flytter dit med de to barna sine. Her holder naboene sammen, og ekteparet som har bodd lengst i nabolaget, arrangerer årlige fester der alle samles.
Når vi går inn i historien har det nettopp skjedd en fryktelig ulykke. Jaqueline har med bil kjørt ned Bianca ved gårdsplassen deres; Bianca har bare vært en snartur til butikken med sykkel. Hun blir alvorlig skadd, svever mellom liv og død. Men var det "bare" en ulykke?
Sakte brettes historien ut, bit for bit. Det er flere som forteller, og det hoppes stadig tilbake til tiden før ulykken. Alt har nok ikke vært bare idyll i Bråkmakargata...

Dette var en skikkelig sidevender. Kapitlene er stort sett ganske korte, så her er det lett å tenke "Jeg leser bare ett til...", helt til man er gjennom hele historien.

Jeg har tidligere lest En helt vanlig familie av samme forfatter. Også det en god bok, men årets er enda bedre.

«Litt død rundt øynene» av David Ärlemalm

Oversatt av Gøril Eldøen
Aschehoug 2021

Arto er eksnarkoman. Før var han sammen med Sofia, da ruset de seg begge, men da hun ble gravid kuttet hun ut rusen. Arto forsøkte også å slutte, men han greide ikke i lengden å holde seg unna stoff.
Sofia tok så å si hånd om datteren Bodil alene; Arto fikk bare være sammen med Bodil noen timer i uka. Men så skjedde det fryktelige, til tross for at hun var ferdig med narkotika, døde Sofia av en overdose.
DA klarte Arto å slutte med stoff, for da måtte han ta seg av datteren. Han sluttet også å jobbe for kjeltringen Janne, fikk seg ærlig arbeid i stedet.
Som tidligere narkoman blir man dessverre fort mistenkt for både det ene og det andre, og selv om Arto ikke har ruset seg på lenge, ELLER gjort noe galt, mister han jobben fra den ene dagen til den andre. Da er veien kort tilbake til Janne og biltyveriene han holdt på med før og er så god til.
Men det er et farlig spill; han må for all del ikke bli tatt, og han må for all del ikke bli fristet til å ruse seg igjen; han kan ikke risikere at han og Bodil mister hverandre...

Engasjerende om en enslig far som har oddsene mot seg, men som ikke gir opp.

lørdag 26. juni 2021

«Lørenskog-mysteriet : forsvinningssaken som ryster Norge» av Magnus Braaten og Kenneth Fossheim

Gyldendal 2021

31. oktober 2018 forsvant Anne-Elisabeth Hagen fra hjemmet sitt på Lørenskog. Ektemannen Tom kom hjem til tomt hus, og funn tydet på at Anne-Elisabeth var blitt tatt med makt ut av huset. Et trusselbrev ble funnet, skrevet på gebrokkent norsk, med krav om løsepenger. Politiet måtte ikke involveres, ellers ville Anne-Elisabeth bli drept.
Tom Hagen valgte likevel å involvere politiet, men de etterforsket lenge i det skjulte for at kidnapperne ikke skulle oppdage hva som foregikk.
Først ti uker etter kidnappingen gikk politiet ut for å be offentligheten om hjelp til å løse saken.
Det hører med til historien at Tom Hagen er mangemillionær som gjennom ektepakt med kona sørget for at hun ikke ville sitte igjen med stort om de skulle bli skilt.

Halvannet år etter forsvinningen, i april 2020, ble Tom Hagen arrestert. Politiet siktet ham for drap eller medvirkning til drap, men retten mente det ikke lå tilstrekkelige bevis til grunn, og Hagen ble løslatt.
Saken er fremdeles ikke løst.

Lørenskog-saken har versert mye i mediene, og kanskje synes du at du har hørt nok om den. Men denne boka gir en nøytral, grundig og lettlest gjennomgang av saken.

onsdag 23. juni 2021

«Ikke lov å le» av Kine Jeanette Solberg

Aschehoug 2021

Kaja og mamma har akkurat flyttet fra byen til et mindre sted. Linn går i Kajas klasse og virker koselig, synes Kaja, så hun gjør sitt beste for å bli venn med henne. Da er det kanskje lurt å ikke virke altfor ivrig? Men å si noen hyggelige ting (bare ikke for mange), og etter hvert be henne med hjem en tur, det må vel gå bra? Kaja forsøker å gå fram på en lur måte for å få det bra i den nye klassen, men av og til går det ikke å tøyle seg. Hvis man blir veldig ivrig, eller veldig sint, for eksempel. Og sint kan man jo bli hvis noen ler av en, på en ekkel måte...

Vi som leser skjønner etter hvert at Kaja og mammaen nok har flyttet fordi det var blitt vanskelig der de bodde før, og det virker som den beste løsningen var å starte på nytt på et sted der ingen kjenner Kaja fra før. Kaja er snill og grei, men har mye energi og mye følelser i seg, og da kan det noen ganger skje at hun sier eller gjør ting som blir tatt veldig ille opp.

Fra ca 8 år.

søndag 20. juni 2021

«Mitt kalde hjerte» av Ashley Audrain

Oversatt av Jan Chr. Næss
Gyldendal 2021

Blythe og Fox får en datter, Violet. Fox synes umiddelbart å få et naturlig og tett forhold til barnet, mens Violet sliter med morsrollen. Hun kjenner ikke den uforbeholdne kjærligheten og naturlige hengivenheten hun synes hun burde kjenne. Violet har perioder med mye gråt, og det skjer etter hvert flere ganger at Blythe lar Violet bli liggende i hysterisk gråt, mens hun selv sitter og skriver med lydtette øreklokker på. Én dag kommer Fox hjem og ser hvordan hun holder på. Etter dette er det som han aldri stoler helt på at Blythe tar godt nok vare på jentungen. Blythe på sin side, synes det er noe med Violet. Noe som skremmer. Den gutten i barnehagen, som døde etter et fall fra lekestativet; så hun riktig da hun så at Violet spente ben for ham? Kan det være tilfelle at hun ville ham vondt og aktivt gikk inn for at han skulle dø? Blythe kan jo ikke tro det om sitt eget barn, så hun rister av seg bekymringen.
Etter noen år får de sønnen Sam, og nå endelig kjenner Blythe den uforbeholdne morskjærligheten, mens det mellom Blythe og Violet fortsatt er en kjølig avstand. Én dag skjer en fatal ulykke, og Blythe begynner igjen å være urolig for om Violet kan være i stand til å gjøre onde handlinger...

Det er Blythe selv som forteller, og hun skriver til en "du". Denne du-en er ektemannen, faren til Violet og Sam. Og boka starter med en scene nesten fra slutten av perioden vi skal følge Blythe, for så å fortelle fra begynnelsen - hvordan hun og Fox ble sammen. Det ble for meg en litt uoversiktlig start, men ganske fort fikk jeg tak på det, og du verden så oppslukt jeg ble. Dette er ei bok med skikkelig driv; man må hele tiden lese videre for å se hvordan det skal gå. Forholdsvis korte kapitler gjør også at man tenker "Bare ett til!", og plutselig er hele boka slukt.

Spennende som en thriller, tankevekkende om mors- eller foreldrerollen, og omsorgssvikt som kan skape trøbbel for flere generasjoner.

mandag 14. juni 2021

«Hemmeligheter» av Domenico Starnone

Oversatt av Lisbet Resløkken
Cappelen Damm 2021

Pietro og Teresa har et stormende kjærlighetsforhold i ungdommen. Etter en krangel blir de enige om å betro hverandre sine verste hemmeligheter. Det skal være en hemmelighet som vil ødelegge den enkelte, om den kommer ut. Tanken er at de slik skal få et slags tak på hverandre.
Kjærlighetsforholdet tar slutt. Pietro gifter seg senere med Nadia, og Teresa flytter til USA. Men Pietro skal alltid senere føle seg LITT utrygg på om hemmeligheten hans - som han anser som atskillig verre enn hennes - er trygg hos Teresa...

Romanen består av tre deler: Første, andre og tredje fortelling. I første del har Pietro ordet, og første del utgjør mesteparten av boka. De to siste fortellingen er korte; andre fortelling er ved Pietros datter Emma, og i tredje del er det Teresa som forteller.
I utgangspunktet var jeg kanskje mest nysgjerrig på hva disse forferdelige hemmelighetene var for noe, men etter hvert som jeg leste var det de mellommenneskelige relasjonene som interesserte. Historien kan oppleves som litt stillestående til tider; dette er nok ikke romanen for de som liker handlingsdrevne fortellinger.

lørdag 12. juni 2021

«Bonus» av Marie Tveiten

Samlaget 2021

Astrid er nett vorte saman med Anders, forelskinga er sterk og varm. Ein liten malurt i begeret er at han har vore gift og har ein son frå ekteskapet; Brynjar, som berre er eitt år gamal. Det er fattbart, også for Astrid, at Anders er oppteken av å ha mest mogleg kontakt med sonen; det får berre vera at ho stadig må kjenne seg sett i andre rekkje. Men då eksen set premissar for kor ofte og korleis Astrid skal få vera i lag med Brynjar, blir det kanskje i overkant, sjølv for ei stupforelska kvinne.

Dette er forfattaren sin debut, og den er gjennomarbeidd og god. Problemstillinga kan sikkert mange kjenne seg att i; balansen mellom å finne seg i det som er rimeleg når ein no fyrst har forelska seg i ein mann med fortid, men utan å utsletta seg sjølv og sine behov; den er ikkje enkel.

«Av mitt blod» av Ruth Lillegraven

Utgitt av Kagge forlag 2021

Vi møter igjen Clara Lofthus fra Alt er mitt (2018). Hun er nå alene med tvillingguttene, etter at ektemannen Haavard druknet i et fjellvann hvor han og Clara svømte sammen.
Idet romanen starter er Clara nettopp blitt utnevnt til justisminister, noe hun håper kan gi mulighet for gjennomslag til en lovendring hun har kjempet lenge for, som kan gi barn bedre beskyttelse mot omsorgssvikt og vold.
Selv om hun som justisminister må leve med et høyt trusselnivå, takker hun nei til ekstra vakthold i hjemmet, fordi hun mener å ha god nok kontroll på at det er trygt for henne og barna der. Men en dag hun kommer hjem, er begge guttene borte. Det ligger igjen en beskjed til henne om at hun ikke må fortelle til noen at guttene er tatt, for da blir de drept.
Clara har vanligvis utveier fra de mest kinkige situasjoner, men hva skal hun gjøre nå? Kommer hun til å finne guttene før det er for sent?

Jeg likte godt den første boka om Clara, og et godt stykke ut i Av mitt blod var det spennende hvordan historien utviklet seg. Men for min del holdt ikke spenningen helt inn. Slutten og svaret på hva som har skjedd, kjentes ikke helt realistisk.
Jeg lurer også på hvor gamle guttene er; jeg tror ikke det står eksplisitt noe sted, men jeg tror det står at de var åtte eller noe da Haavard døde, og det er jo like før denne bokas handling tar til. Den ene av guttene har en del kapitler i boka, og hans stemme virker i overkant moden for en åtteåring. Det kan være de er eldre, men det framstilles også som at de stadig har pass og tilsyn av naboen eller besteforeldre, og det er nok fordi de er unge, ikke fordi de er barna til en potensielt truet politiker.

Som i forrige bok veksler fortellerstemmen mellom flere personer. Kanskje kunne færre fortellere vært å foretrekke, men det er i alle fall tydelig merket hvem som til en hver tid har ordet.


lørdag 29. mai 2021

«Ødemark» av Stina Jackson

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Utgitt av Gyldendal 2020

Da den gamle, gjerrige grinebiteren Vidar blir funnet drept og dumpet i en brønn, er det flere mulige motiver for ugjerningen, og mange som kan tenkes å stå bak. Det ble sagt at Vidar hadde penger, mye penger, gjemt på gården hvor han bodde. Og han hadde gjort mye ille, mot mange...

Fortellerperspektivet ligger hos Vidars datter Liv, som har bodd alene med faren på den avsidesliggende gården mesteparten av sitt liv; moren hennes døde tidlig. Vidar er svært kontrollerende, og hver gang Liv har forsøkt å stikke av, har han hentet henne hjem igjen. I ungdomstiden besto opprøret mot faren også i å legge seg etter alt av mannfolk som kunne tenkes å hjelpe henne med å komme vekk, og dette resulterte i et barn, sønnen Simon. Etter at gutten ble født, ble det enda mer utenkelig at hun skulle klare å komme seg vekk; så ble de to, en datter og et barnebarn, som befant seg under Vidars kontroll.

Stemningen i romanen er mørk og truende, og spenningen er godt porsjonert slik at leseren trigges til stadig å lese videre.

fredag 21. mai 2021

«Krigernes fred» av Lasse Gallefoss

Utgitt av Aschehoug 2018

I prologen er vi vitne til at Storm Steinset så vidt berger seg unna å bli avslørt som forræder i Statspolitiet; en som tyster til "de gode nordmennene" om Statspolitiets operasjoner.
Da romanens hovedhandling starter befinner vi oss i Oslo i 1947. En tidligere kollega av Storm, altså en tidligere Statspoliti-tjenestemann, blir funnet død. Noen vil ha det til at det skyldes en ulykke, et fatalt fall i fylla, men Storm, som nå arbeider i politiet, vet at avdøde var totalavholds, så dette kan ikke stemme. Sammen med makkeren Robert Rødberg begynner han å nøste i saken, og det skal bli flere dødsfall blant tidligere nazister. Hva er motivet for drapene? Nazistene gjorde mye galt, så det kan være mange som er ute etter å hevne noe. Eller kan det være en hemmelighet, for eksempel hvem som sto bak norgeshistoriens største bankran, som skal skjules?

Dette er velskrevet, spennende historisk krim, og jeg leser gjerne mer av samme forfatter.

«Poppy» av Kristine Getz

Utgitt av Aschehoug 2021

Poppy er to år og hot på sosiale medier, først kjent fordi hun er barnet til kjendismammaen Lotte (på nettet mest kjent som FlotteLotte). Nå er det hovedsaklig faren Jens som ivrig deler alt av smått og stort som hender Poppy.
Så viser det seg kanskje ikke å være så lurt å legge ut hvor Poppy til enhver tid befinner seg, for mens hun er hos besteforeldrene på besøk - foreldrene er på spa-opphold for å feire Lottes bursdag - blir hun kidnappet etter samme mønster som en annen kidnapping som nylig fant sted. Forrige gang dukket barnet uskadd opp igjen etter et døgn, men det kan man jo ikke stole på at skjer nå!
Emer McMurphy er egentlig sykmeldt etter et slags sammenbrudd på jobb, men engasjerer seg likevel sterkt i kidnappingssaken. Stikk mot samboerens og psykiaters råd, trapper hun ned på medisinene og karrer seg tilbake på jobb for å løse saken sammen med makkeren Mons Tidemand.

Det er tilløp til gode sekvenser i boka, men jeg synes plottet blir i overkant innfløkt og uoversiktlig. Lottes forhistorie er et tema som utgjør en del, ved siden av Emers privatliv som også utgjør en sidefortelling.
Det er mulig forfatteren vil videreføre politiparet Emer og Mons i flere bøker, og det er sikkert et greit interessant par, det, bare at jeg stiller meg noe skeptisk til Emers spesielle evner, som også er bakgrunnen for kollapsen på jobb. Hun har nemlig arvet en form for synskhet om også bestemora har. Dette ser jeg for meg kan bli litt problematisk i et krimplott, siden vi som leser vil kjenne til at forfatteren alltids kan slenge ut trumfen som danker alt; og vi lesere ønsker vel helst at krimgåtene løses med logikk, slik at vi også kan forsøke å være med på oppklaringen.

Ingen topp leseopplevelse for meg, altså, men heller ikke den verste krimdebuten jeg har lest.

lørdag 8. mai 2021

«Tistelhonning» av Sara Paborn

Oversatt av Bodil Engen
Utgitt av Gyldendal 2021

Ebba Lindqvist har hatt suksess som samlivscoach, forfatter og vert i eget talkshow, men alt det der tok slutt da hun brøt ut av det trygge, gode ekteskapet sitt til fordel for en annen mann. Skilsmissen var stygg, og sterkt profilert i media; her var det ikke snakk om å skilles som venner, i alle fall!
Dessverre varte ikke det nye forholdet så lenge, og måten det sluttet på var svært krevende og vond for Ebba. Men: Nå er naturlig nok samlivsrådene hennes ikke ettertraktet lenger; hun må være glad for de strøjobbene hun kan få. Som intervjuet med den aldrende Veronika; en kvinne som nylig har blitt enke etter 60 års ekteskap. Hvordan er det mulig å være trofast hos hverandre så lenge; hva er hemmeligheten, er det Ebba skal finne ut.
Da hun er hos Veronika og begynner å snakke med henne, er Veronika merkelig nok ikke så interessert i å snakke om ektemannen Uno og alle årene de delte, men kommer heller stadig tilbake til sommeren 1955 og ungdomsforelskelsen, Bo. Han som hun rømte med. Eller hvordan var det?
Ebba blir også mer interessert i den gamle kjærlighetshistorien. Samtidig som hun blir kjent med Veronika og historien hennes, kommer hun til å få noen nye innfallsvinkler til eget kjærlighetsliv og hvordan hun skal finne veien videre i livet.

Jeg har før lest boka Blybryllup av samme forfatter, men den viktigste grunnen til at jeg valgte å lese Tistelhonning, er at den ble varmt anbefalt av en kollega.
Jeg synes dette var både fornøyelig, engasjerende og egentlig lærerikt, slik jeg tenker at Ebba lærer og får ny innsikt i eget kaotisk følelsesliv underveis i oppdraget hun har med å intervjue den gamle damen. Oversettelsen er god, språket flyter godt; det er bare å gi seg over og nyte.

mandag 3. mai 2021

«Så møt meg på hjørnet klokka åtte» av Camilla Bøksle

Utgitt av Solum Bokvennen 2021

Siv vokser opp på 80-tallet. Det er bare henne og mora; faren er gift på annet hold og har tre barn med denne andre dama. Det hender Siv møter ham på gata, men da later han som han ikke kjenner henne. Ellers hender det at hun får gaver og kort fra ham gjennom mora, men hun vokser rett og slett opp uten en far.
Feriene tilbringes stort sett hos mormor og morfar. Det er under en sommerferie der hun møter Per. Hun blir forelska, og hver gang de møtes er det som noe helt elektrisk skjer mellom dem. De brevveksler, møtes nå og da, holder kontakten gjennom mange år. Men kommer hun noen gang videre i livet, hvis hun hele tiden bare skal gå og vente på ham? Hva vil hun med livet sitt, hva vil hun drive med?

Jeg valgte å lese denne romanen fordi jeg leste Det er vakrest når det skumrer (2019) av samme forfatter. Den likte jeg godt. Og siden jeg selv var ung på 80-tallet, så kunne jeg her få et lite gjensyn med den tiden.
Bøksle skriver godt. Hun får fint fram hvordan man som ung kan finne seg selv bare drivende med, og hvor vanskelig det kan være å finne ut hvem man er, hvem man har lyst til å være sammen med, hva man vil gjøre og hva man vil bli. For det er nok ikke bare Siv som sliter med å finne ut av disse viktige tingene. Slik sett kan sikkert unge i dag også kjenne seg igjen, og kanskje kan de synes det er spennende å forestille seg hvordan det var å leve uten mobiltelefon og internett, ringe til fasttelefon, skrive brev til hverandre og kikke i postkassa hver dag mens man lengtet etter svar.
Jeg synes nok at teksten kunne vært strammet noe inn. Boka kjennes litt lang; det er en del stillestående partier. Noen brev blir referert; kanskje det meste av dette kunne vært tatt ut, da det ikke tilfører noe spesielt utover å vise hvordan Siv ordlegger seg, hvilke tema hun tar opp og hvilke hun unngår. Det er også mye røyking, drikking og beskrivelse av samvær som jeg ikke synes gir så mye og som føles repeterende.
Men alt i alt er det en leseverdig bok. Jeg tror også ungdom kunne ha glede av denne - kanskje hvis de er nysgjerrige på hvordan det var å være ung på 80-tallet?

fredag 30. april 2021

«Drømmeprinsen» av Randi Fuglehaug og Anne Gunn Halvorsen

Utgitt av Aschehoug 2021

Prinsesse Margrethe gjorde noe veldig dumt på nachspiel etter skoleballet i høst. Det er i grunnen godt at samfunnet har vært nedstengt siden da på grunn av pandemien, så hun har kunnet unngå Gustav Heger og andre som måtte ha noe usnakket med henne.
Tvillingbror Karl Johan er opptatt med kjæresten, og kongen og dronningen har også nok med sitt. Margrethe føler seg ensom uten noen å snakke med som virkelig kan forstå hennes situasjon. Hadde hun bare hatt en kjæreste!

Dette er andre bok i serien Halve kongeriket. Den første boka heter Arvingen (2020). Jeg likte den første boka, og gledet meg til denne. Forventningene innfris ikke helt; det blir litt for mye av alt. Et stort persongalleri, mange av dem med utfordringer og problemer som skal ha plass.

Synsvinkelen ligger hos Margrethe, og hun framstår som klagende og selvsentrert. Så mye av grunnen til at jeg ikke ble så gira på denne boka, kan nok ligge i at jeg aldri fikk særlig sympati for hovedpersonen.

mandag 26. april 2021

«Sjalusimannen og andre fortellinger» av Jo Nesbø

Utgitt av Aschehoug 2021

Her får du sju fortellinger innen sjangeren krim/spenning. De er forholdsvis korte, med unntak av Sjalusimannen, som teller hele 110 sider.
Jeg likte flere av fortellingene, men samlingen som helhet er vel noe ujevn?
Sjalusimannen ble i lengste laget for meg; jeg gjettet mye av sammenhengen tidlig, og da opplevdes store deler av fortellingen som ren transport.

Fortellingen jeg likte best, var Køen; den var kort og hadde skikkelig giftig brodd.

Alt i alt er dette fin underholdning, men jeg synes ikke dette er blant det ypperste Nesbø har skrevet.

tirsdag 20. april 2021

«Rasende binne» av Ingebjørg Berg Holm

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2021

Njål og Nina er foreldre til lille Lotta. Forholdet har tatt slutt, de har flyttet fra hverandre, og Njål deler foreldreansvaret med Nina. Men  egentlig ønsker han aleneansvar for dattera. Det kan være mange ting ved Nina som han kan bruke mot henne og argumentere for hvorfor hun er uskikket til å ha foreldreansvaret, men dessverre for Njål så har hun noe på ham også, som gjør det vanskelig å spille ut alle kortene han har på hånda.
Da Njål innledet forholdet til Nina, var det mens han enda var gift med Sol. Sol kunne dessverre ikke få barn, og siden barn var noe Njål ønsket seg mer enn mye annet, lå det kanskje i kortene at ekteskapet måtte ryke. Det virker ganske tydelig at Sol ikke har glemt eller tilgitt at Njål forlot henne...

I denne trekanten er det mange spenninger, og tre er som kjent én for mye. Som det står på omtalen bak på boka: «To kvinner og én mann - hvem skal ut?»

Boka lanseres som en psykologisk spenningsroman, og her formelig ulmer det i onde hensikter hos hver og en av de tre hovedpersonene. I mesteparten av boka veksler fortellerstemma mellom Sol, Nina og Njål, men i bokas siste kapitler er det bare Nina som forteller.

For meg var boka veldig interessant og spennende omtrent til der Nina overtar ordet alene. Mye av interessen min ble holdt oppe ved den stadige vekslingen av synsvinkel. Tilbakeblikkene til hva som har skjedd før bokas tid, sammen med de ulike måtene å se forholdene og tingene på, er fascinerende.

torsdag 15. april 2021

«Klara og solen» av Kazuo Ishiguro

Oversatt av Bjørn Alex Herrman
Utgitt av Cappelen Damm 2021

Klara er en KV – kunstig venn. Idet vi blir kjent med henne befinner hun seg i butikken som selger sånne som henne. Hun venter på å bli solgt for å bli med et barn eller ungdom hjem. Mens hun venter observerer hun, for hun er en svært observant KV. Hun følger med på hva som skjer inne i butikken, og hva som skjer utenfor. Og hele tiden er hun bevisst hvor solen er, og hvor solstrålene skinner.
Så blir hun solgt, hun skal være KV for Josie, ei jente i tenårene. Josie er syk, viser det seg. Foreldrene hennes er skilt, så hun bor med moren. Det er også en hushjelp der, og det er en nabogutt, Rick, som Josie har "lagt planer med". Josies søster døde, så alle rundt Josie frykter at det samme kan skje med henne. Klara vil gjøre alt hun kan for å bidra til at Josie skal bli frisk.

Det er Klara selv som forteller. Hun observerer mye og har et rikt ordforråd, men det er ikke alt hun har «under huden», for å si det slik. Når hun beskriver hva hun ser utenfor butikken, beskriver hun for eksempel en gruppe mennesker, som "mennesker som blir styrt av hunder". Og Solen, som hun har et forhold til omtrent som var det en guddom, har hun også noen forestillinger om, basert på observasjoner hun gjør. Derfor tror hun (i alle fall en stund) at Solen legger seg i låven til Mr McBain om natten, fordi det er bak den hun ser den forsvinne om kvelden. Utfra observasjoner av mennesker som tilsynelatende har blitt helbredet av solens stråler, gjør hun seg forestillinger om hvordan hun skal kunne redde Josie.

Siden jeg erfarer at Klara ikke fullt ut forstår menneskene rundt seg og ting som skjer, kjenner jeg at jeg er litt nervøs for hva hun kan komme til å gjøre. Dette utgjør en spenning og driver meg videre i lesingen.

Boka er tankevekkende, og hvis du liker science fiction kan du ha glede av denne. Handlingen føles litt stillestående til tider, men Klaras univers og opplevelser er jo også sterkt begrenset, siden hun stort sett oppholder seg innendørs og er veldig lite alene eller får handle noe særlig på selvstendig basis. Derfor virker det riktig at boka ikke er så handlingsdrevet, men består av en rekke observasjoner, beskrivelser, samt refleksjoner.

fredag 9. april 2021

«Jomsviking» av Bjørn Andreas Bull-Hansen

Utgitt av Nidhogg forlag, 2017

Romanen starter i år 993. Torstein er tolv år gammel da han opplever å stå maktesløs og se faren bli drept på bestialsk vis. Selv blir han tatt til trell og ført bort. Som trell får han lære båtbygging og enkelt smedarbeid, og senere trenes han til kriger og leiesoldat.

Dette er en historisk roman, med handling lagt til en periode i historien som mange finner fascinerende, så også jeg. Noen av kampscenene og vold som utøves i romanen, er levende beskrevet - det er formelig så blod og kroppsdeler spruter, så er du advart. Men du verden så spennende.

Jeg er imponert over forfatterens evne til innlevelse og beskrivelser, og til å holde koken hele romanen gjennom, for det er litt av en murstein med sine 574 sider.

Det er kommet flere bøker om Jomsviking, og disse er utgitt av Gyldendal: Vinland (2018), Danehæren (2019) og i år kommer Danelovs land, det vil si det kom vel ut i går.
Jeg skal lese fortsettelsen, men siden bøkene er tykke og det tar sin tid å lese, tenker jeg det passer fint å spare dem til sommerferien.

onsdag 31. mars 2021

«Bare på besøk» av Beth O'Leary

Oversatt av Veronica Garten
Utgitt av Gyldendal 2021

Leena og mormora bestemmer seg for å bytte bosted, eller «bytte liv» i åtte uker; den perioden Leena er pålagt å ta ut ferie etter et lite sammenbrudd på jobben. Det å jobbe hardt og mye har vært hennes måte å takle sorgen på, etter at søsteren Carla døde av kreft. Nå tar mormor vare på mobilen og PCen hennes, så hun ikke skal bli fristet til å drive med jobbting hele tiden, men får til gjengjeld låne huset hennes i en landsby i Yorkshire, og en gammel klumpete mobiltelefon til å holde kontakten med. Hun får vikariere i alle mormoras roller i ulike komiteer og som venn og støtte for folk i nabolaget. Joda, her skal hun nok få tankene over på helt andre ting!
Mormor på sin side, flytter inn med de to andre som Leena bor med i en leilighet i London. Snart er hun i gang med nettdating og starter et prosjekt i blokka, nemlig å pusse opp fellesområdet i blokka til å bli et sted der eldre og ensomme kan møtes.

Det er også ei mor med i bildet; Leena og mora har ikke vært på spesielt god talefot siden Carla døde.
Persongalleriet teller mange mennesker både i landsbyen og i London, men det går ganske greit å holde styr på det.

Jeg har før lest I samme seng av samme forfatter, og årets roman er enda en fin leseopplevelse. Dette er fortalt i en humoristisk, lett tone, her er romantikk og vennskap, mye handling og følelser av mange slag.

«Min mor var besatt : da jeg møtte depresjonens demon» av Peter Øvig Knudsen

Oversatt av John Erik Frydenlund
Utgitt av Press 2021

Da forfatterens mor døde, bestemte han seg for å skrive en bok om henne og hvordan det hadde vært for ham å vokse opp med en mor som var psykisk syk. Mens han holdt på med boka opplevde han selv en kraftig depresjon, som gjorde alt mørkt og håpløst. Det virket ikke som om boka skulle kunne fullføres; kanskje kom han aldri til å skrive noe annet heller.

Boka engasjerte og satte tankene i sving. På samme måte som forfatteren nok har kjent mørket trenge på mens han holdt på med boka, kjenner jeg det når jeg leser. Så kanskje skal du være litt opplagt og pigg for å orke å lese dette.
I utgangspunktet virker det som forfatteren - i stedet for å holde tale i begravelsen til moren (noe han ikke greide) - ville fortelle om hennes sanne jeg, særlig om alle hennes feil og mangler, ved å skrive denne boka. Men så har han etter hvert kommet til å forstå henne likevel, i alle fall et godt stykke på vei. Og kanskje til og med se at hun faktisk også hadde gode dager og gode sider. Sykdommen var en del av henne som verken hun eller noen av hennes nærmeste ønsket var der. Hun gikk i terapi, hun fikk elektrosjokk, hun tok medisiner, men ingenting greide å eliminere sykdommen. Det er forferdelig trist; mange liv fikk dårligere kvalitet som følge av dette. Men hva kunne vært gjort annerledes?

torsdag 25. mars 2021

«Drapene i Baneheia : to historier, en sannhet» av Bjørn Olav Jahr

Utgitt av Pitch 2017

19. mai 2000 forsvant to jenter, 8 og 10 år gamle, etter en badetur til 3. Stampe i Baneheia utenfor Kristiansand. To dager senere ble de funnet gjemt et annet sted i Baneheia, voldtatt og drept. Hele nasjonen var i sjokk, og jakten på den eller de som hadde gjort det, startet umiddelbart. Alles øyne var rettet mot det politiet arbeidet med, og forventningene om en snarlig løsning var høye. De skyldige skulle tas.
Etter hvert fattet man mistanke til et vennepar som pleide å henge sammen, og som ofte var i Baneheia; Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen. 13. september samme år ble de arrestert. Det var funnet DNA som fastslo av Andersen var på åstedet. DNA-funn som festet Kristiansen til åstedet, fantes ikke, men DNA-sporene kunne heller ikke utelukke at han kunne ha vært der.
Andersen tilsto og forklarte seg. Han tok Kristiansen med seg i tilståelsen, pekte ut Kristiansen som den som hadde ledet an; Andersen ble - slik han forklarte seg - presset til å være med, også til å forgripe seg på og drepe den ene jenta. Kristiansen selv har nektet hele tiden; han var ikke der, sier han.

Tvil skal komme tiltalte til gode, man skal anses som uskyldig inntil det motsatte er bevist. Dette ser ikke ut til å ha blitt fulgt i denne saken. Kristiansen var kjent som en vanskelig fyr, en bråkmaker. Han var hissig, kunne true folk med kniv, han spionerte på kvinner, var rå og slibrig i kjeften, han hadde ved flere anledninger forgrepet seg på ei og samme jente. Med denne forhistorien var det nok lett å tenke at Kristiansen var i stand til å utføre de mest bestialske handlinger. Andersen på sin side, hadde ikke like dårlig rykte. Det virket ikke som han var spesielt godt likt, men var en som ikke gjorde seg så bemerket som Kristiansen, mer en som diltet etter, ikke hadde noen egen agenda, men bare ble med på ting.
Så fikk også Andersen, i innledningen til at han skulle forklare seg, servert en gyllen mulighet; en politimann sa til ham at Andersen var vel egentlig et offer i saken selv, han. Og Andersens forklaring bygde opp rundt at han på en måte var et offer, for han hadde blitt tvunget med; ansvaret, skylden for at to jenter ble drept, var i hovedsak Kristiansens.

Jahr uttrykker tydelig i boka at han mener Kristiansen er uskyldig dømt. Jeg tenker at han i alle fall må være feilaktig dømt. Det er ingen tekniske bevis for at han var med på voldtektene eller drapene. Tekniske spor knyttet til Kristiansens mobilbruk den kvelden gir ham jo i stedet alibi.
Det er noe vanskelig å forstå at han kunne bli dømt, og det er også vanskelig å forstå at hans begjæring om gjenopptak av saken har blitt avslått så mange ganger.

Kunne en person alene ha gjennomført voldtektene og drapene? Svaret på det synes å være ja. 
Tidlig i saken mente man det var én person som hadde gjort det, både ut fra gjerningsmannsprofil og tekniske spor.

Dette er fryktelig ubehagelig lesning. Det føles nært i tid, selv om år 2000 jo er noen år siden nå. Og det er forferdelig at to uskyldige små jenter er ofrene. 
Selvfølgelig forstår man at de pårørende til jentene og til de dømte ikke ønsker påkjenningen med å rippe opp i saken og gå gjennom det hele på nytt. Men urett gjøres ikke godt igjen med ny urett.
I år vant Kristiansen igjennom med sin begjæring om gjenopptak.

mandag 22. mars 2021

«Jeg er Leona» av Line Baugstø

Utgitt av Aschehoug 2020

Vi møter igjen Leona fra Vi skulle vært løver (2018). Leonas store hemmelighet ble kjent for alle i klassen mens de gikk i 7. Nå står 8. klasse for tur, det er bare et fåtall med fra den gamle klassen og over til den nye. Leona vil at alle i den nye klassen hennes blir informert om at hun er ei jente født i guttekropp; åpenhet er best.
På denne tiden er hun til vurdering for om hun skal begynne med pubertetsblokkere; de vil gjøre at kroppens utviklingen mot å bli mann, blir stoppet. Leona føler at det haster; hun vil for all del ikke at testiklene skal vokse, at stemmen skal bli dyp, eller at hun skal få skjeggvekst!
Det er ikke alle på skolen som er like greie og forståelsesfulle, skal det vise seg. Og da Leona får tilsendt et ekkelt bilde der hennes hode er plassert på en naken mannskropp, begynner det å bli i overkant mye å takle.
Det er også vanskelig at hun liker Emil så godt. For bestevenninna Malin er forelska i ham, og Leona tenker om seg selv at hun er et monster, et misfoster; det vil da aldri i verden være noen som kan finne på å bli forelska i henne...

Dette er virkelig en fin og engasjerende bok. Det er Leona selv som forteller, lett og greit med en nøktern og alvorlig stemme som kler historien godt.

Om vennskap, forelskelse, og om det å skille seg ut på en måte som oppleves vanskelig og negativ. Boka burde interessere både gutter og jenter, fra 10-12-årsalderen og oppover.

lørdag 20. mars 2021

«Mayday» av Grethe Bøe

Utgitt av Cappelen Damm 2021

Ylva Nordahl er jagerpilot og jobber for NATO. Idet romanen starter er NATO plassert i Finnmark for en av de største militærøvelser noensinne. Ylva får den erfarne John Evans som co-pilot da de sendes ut på oppdrag; de skal eskortere et helikopter som skal hjem etter å ha vært på oljeplattformen HOOP-Viking like ved den russiske grensa. Det er her det skjer; en russisk jager kommer og ypper seg, og det ender katastrofalt med at jagerflyet Ylva og Evans flyr, havarerer. Havariet skjer et stykke innenfor den russiske grensa. Ylva og Evans klarer å skyte seg ut fra flyet før det havarerer, men hvordan skal de makte å kare seg tilbake til og over den norske grensa? Det er kaldt, de mangler utstyr, og på toppen av alt er John Evans skadd i det ene beinet etter landingen.

Dette er en spenningsroman med storpolitisk spill som bakteppe til det dramaet på liv og død som Ylva og John befinner seg i, der de kjemper seg tilbake til sikkerheten innenfor norskegrensa. Det er en kompleks historie, med stort persongalleri, handling satt til ulike miljøer både i Norge og Russland; det er ingen enkel oppgave forfatteren har gitt seg selv, men hun kommer seg noenlunde velberget igjennom. Dette er forfatterens debut, og slik sett synes jeg det er imponerende arbeid.

Etter min smak er språket overkrydret med fremmedord og akademiske vendinger. Et mer folkelig språk tror jeg kunne gitt romanen et større nedslagsfelt.
Eksempel side 118: «... hans overordnede lot til å ha kontroll på narrativet alt før han hadde fått sagt sitt.» Hvorfor ikke skrive kontroll over fortellingen/framstillingen?
Og side 304: «Ylva skjønte ikke hvorfor ørnen ikke fullførte angrepet. Predatorer som denne hadde...»
Rovdyr er vel et greit ord?
Som fysikklæreren min pleide å si: Hvorfor bruke fremmedord, når det finnes adekvate synonymer på norsk?

Forlaget kunne vært grundigere i språkvask og korrektur. Side 114 står det konsekvent Sasturgi; det riktige må jo være sastrugi, flertallsformen av sastruga.
Ukonsentrerte formuleringer kunne man rettet opp i, som side 169: «... og han ble invitert tilbake igjen og igjen.»
Og side 197: «Som et vardøger ravet han etter henne.»
Et vardøger er noe man sjelden ser, men oftere hører. Et vardøger er en varslende ånd; noe som kommer til deg før personen vardøgeret varsler om, selv dukker opp. Et eksempel kan være at jeg hører noen åpne døra, og fottrinn i gangen, men kikker jeg etter, så er det ingen der. En stund senere hører jeg nøyaktig de samme lydene nok en gang, og da er det mannen min som kommer. Vardøgeret varsler meg om en som skal komme.
Så at et vardøger skal rave etter noen? Nei, det hadde passet bedre med en dauing eller et skrømt.

Deler av romanen - de politiske intrigene - er ikke de mest spennende. Men kapitlene med Ylva og John, først på toktet, deretter i isen og snøen; disse kapitlene synes jeg er spennende. Jeg savner likevel nærmere beskrivelser av hvordan de er kledd og utstyrt. Kampen for å overleve må ha vært beintøff; hva har man med seg når man skytes ut av et fly? Sikkert veldig lite.
Side 182 forstår jeg at de har hjelmene på mens de karrer seg fram; det var litt overraskende. Men de har nok ikke luer eller hetter, så det gir jo mening at dette er måten å holde hodet varmt på. Men jeg savner altså troverdige beskrivelser/forklaringer her, som gjør at jeg kan se det hele for meg.

torsdag 18. mars 2021

«Alt som rimer på Gro» av Elin Hansson

Utgitt av Aschehoug 2020

Gro går i 7. klasse, elsker å skrive dikt på rim, og har ei bestevenninne som heter Mina. Mina forelsker seg hele tiden; snart har hun vært forelska i alle guttene i klassen, i tur og orden. Gro har aldri vært forelska, og lurer litt på hvordan det kjennes. Kommer hun til å forstå at hun er forelska, når/hvis hun blir det?
Så begynner det en ny gutt i klassen, Josh. Plutselig vet Gro hvordan det kjennes å være forelska! Det fryktelige er at Mina også er forelska i Josh, og hun påstår at hun har førsteretten, for hun sa det først!
Er det rettferdig? Hun kommer jo snart til å finne en annen å være forelska i? Skal Gro finne seg i hva som helst, bare for å holde på Mina som venn? Dette blir vanskelig...

Jeg har før lest Blyanthjerte av samme forfatter. Tematisk er Alt som rimer på Gro ganske lik. Det handler om vennskap og forelskelse, og om å våge å stå opp for seg selv og det man innerst inne vil.
Det er Gro selv som forteller, og stemmen hennes er kvikk og morsom. Likevel kjenner man at det river i de mørke strengene når det drar seg til mellom Mina og Gro, og når forelskelsen kjennes vanskelig.

Dette er nok mest for jentene, fra ca 9-12 år.

«Mjøsa rundt med mor : ei livsreise» av Bjørn Hatterud

Gjeven ut av Samlaget 2020

Bjørn Hatterud er ein homofil, funksjonshemma mann som vaks opp i bygda Veldre, nord for Brumunddal. Han vart mobba og kjende seg utanfor, så i ungdommen lengta han berre ut. Då han var 21 år gamal flytta han til Oslo, og der har han budd sidan.
Men Hatterud erkjenner at oppveksten alltid vil vera ein del av han, slik sett ikkje noko ein kan flykte ifrå. No kan det jamvel gjere godt å reisa heim iblant og kjenne tilhøyre, fellesskap og ei slags forsoning med plassen og tida han vaks opp i.
I denne boka minnest han litt av kvart frå heimplassen, frå den tida han budde der. Veldre var annleis då.
Tittelen på boka refererer til at han og mora har planlagt ei reise rundt Mjøsa i bil, og eit stykke ut i boka kjem dei seg av garde; han køyrer og ho sit på.

Dette var ei fin leseoppleving; eg vart rett og slett sjarmert. Hatterud verkar som ein fin fyr, og raust deler han historia om seg sjølv. Har ein sjølv vakse opp i ei lita bygd, så er det mykje å kjenne seg att i. Hatterud hadde nok særskilde grunnar til å kjenne seg annleis og utanfor, med funksjonshemming og homofil legning. Men eg trur mange har kjent seg annleis på bygda, utan at dei har hatt slike særtrekk som Hatterud, og på grunn av denne annleiskjensla har dei lengta vekk. Men som vaksen ser ein gjerne annleis på oppveksten; ser kanskje at ikkje alt var negativt. 

Eg gjev eit døme av humoren i boka, frå side 85. Forfattaren skriv om prisutviklinga på hyttemarknaden på Sjusjøen:
«Eit tannlegepar fekk kjøpt den siste ledige tomta i området. Der har dei bygd ein overdådig, modernistisk villa, med mange vindauge og ei straumrekning som berre eit kraftselskap kan elske.»

fredag 12. mars 2021

«Osebol» av Marit Kapla

Oversatt av Bjørn Alex Herrman
Utgitt av Aschehoug 2020

Marit Kapla kommer fra den lille bygda Osebol i Värmland. I boka Osebol presenterer hun intervjuer hun har gjort med så å si alle som bor der nå. Jeg ser at betegnelsen "poetisk dokumentar" er brukt om boka, og det synes jeg passer bra. Man kan nok si at boka er sjangerovergripende, og jeg synes ikke det er rendyrket poesi selv om teksten er satt opp som vers, men dette er helt klart poetisk.

Uansett sjanger er dette en interessant leseopplevelse. Boka er heldigvis lettlest, for med sine 800 sider er det litt av en murstein! Boka kunne sikkert vært kortet noe ned, men hvis du leser litt nå og da, så tror jeg du vil synes alt er av interesse.
Selv om det handler spesifikt om Osebol, så kan man trekke paralleller til utviklingen flere små bygder har gjennomgått som følge av sentraliseringen i moderne tid; fraflytting, nedleggelse av skoler, butikker og offentlige kontorer.

Jeg gir en liten smakebit fra side 109, der Armgard Zu Putlitz f. 1937 har ordet:

Mange kvinner beundret Hitler.

Når man gikk på kino
gikk det sånne filmer.

Goebbels som var propagandaminister
kunne sine ting.

Mamma hadde
to yngre søstre.

De bare
Hitler, Hitler
hele tiden.

Pappa så det komme.

En gang da jentene var femten-seksten
og fikk sitte til bords med de voksne
det fikk ikke vi
i spisestuen.

Da drev de på om Hitler.

Da sa han
hvis jeg hører det ordet en gang til
får dere gå ut og luke ugress i hagen.

søndag 7. mars 2021

«Den store kjærligheten» av Eli Åhman Owetz

Oversatt av Mona Berge
Utgitt av HarperCollins 2021

Malin (49) har tilsynelatende alt som skal til for å leve et godt liv. Men ting er sjelden helt som det kan se ut på utsiden, og det gjelder også her. Ektemannen Anders - som går for å være en av bygdas kjekkeste menn - er ikke lenger interessert i fysisk nærhet og sex. Malin har forsøkt å få ham med, men blir hver gang bryskt avvist. Nå har hun gitt opp; hun må nok slå seg til ro med at hun skal leve resten av livet i det hun tenker på som «et hvitt ekteskap». Hun og Anders er bundet sammen for alltid av plikten til gården, slik at den kan gå videre til neste generasjon. Som en form for terapi setter hun seg en dag ned og skriver i direkte ordelag hva det er som plager henne; det hun ellers aldri kunne få seg til å fortelle til en levende sjel. Mens hun sitter oppslukt og skriver, kommer ektemannen plutselig inn. Hastig skjuler hun papiret i en bok hun har liggende, og slik skjer det famøse: Ordene som ikke var ment for noen andre, blir med låneboka tilbake til bokbussen, og havner så hos Erik når han noen dager senere låner samme bok som Malin.

Erik (57) er nylig skilt fra kona. De skiltes i enighet om at de ikke lenger følte for hverandre som ektefolk burde. Det var veldig trist å skilles, men de var enige om at det var det riktige. Han kunne ikke leve uten fysisk nærhet, og tok konsekvensen av det. Derfor forstår han hvordan den anonyme brevskriveren har det. Han sørger for at personalet på bokbussen hjelper ham med å bringe hennes brev tilbake dit det hører hjemme, og samtidig legger han ved et svar. Slik starter brevvekslingen mellom M og E. De vet ikke hvem den andre er. Det kjennes trygt, og Malin betror seg til sin hemmelige brevvenn. Med tiden skal de begge begynne å føle at det er noe mer her, enn bare en vennskapelig utveksling av tanker og følelser...

Dette var en veldig fin leseopplevelse; det er lenge siden jeg har lest en roman i denne sjangeren som har gjort meg så oppslukt, og som jeg har kost meg slik med. Fortellerstemmen veksler mellom Malin og Erik, noe som gjør at vi blir godt kjent med begge to, og det er fin avveksling at det er to fortellere. Helt på slutten i romanen er det enda to fortellerstemmer i meget korte kapitler.
En underholdningsroman, men med alvorlige tema som sikkert flere kan kjenne seg igjen i. Språket flyter godt, så her har oversetter og forlag gjort en god jobb med språkvask og korrektur.

En liten kommentar til det bibliotekfaglige: I utlånssystem jeg kjenner til, er det mulig å se hvem som var siste låner av boka, i et par dager. Dette i tilfelle man oppdager feil eller mangler ved det innleverte materialet som låner stilles ansvarlig for - for eksempel vannskader, kaffe- eller vinsøl, CD-er som mangler i lydbøker. I Malin og Eriks tilfelle var boka tatt inn etter at Malin hadde lånt den, og da den lånes ut til Erik, skal det ikke lenger være mulig å se hvem som lånte den før ham. Det KAN nok la seg gjøre å skaffe rede på det, men det er gjerne en litt mer omstendelig prosess, der systemleverandøren må involveres, og det er nok på kanten sett fra et personvernhensyn. Tenkte jeg bare ville nevne det; du som låner bøker på biblioteket skal kjenne deg trygg på at vi ikke forteller andre hva du låner - vi har taushetsplikt. Det kan nok være Nina på bokbussen som rett og slett hadde så god oversikt, at hun hjalp til litt med dette.

Til sist: Tittelen kunne gjerne vært litt mer original, og ikke så - kan vi si pompøs? På svensk heter boka Brevvännarna, så hvorfor ikke Brevvennene på norsk?

Og et P.S.: Det nevnes "pallkrager" i boka; det ville jeg oversatt til pallekarm eller plantekasse.