fredag 17. desember 2021

«Hver natt dør jeg» av Helle Haugsgjerd

Aschehoug 2021

Lina er 12 år, snart 13. Det er fortsatt sommer idet bokas handling tar til, men skolestart er rett rundt hjørnet. Lina ber pappa love at han og mamma ikke kommer til å bli skilt, men det hjelper ikke om han lover. Snart har pappa flyttet ut, og det vil antakelig ta tid før han er kommet såpass i orden i den nye leiligheten, at han kan ta imot besøk av Lina og lillesøster. Lina savner pappa - uten ham hjemme er det vanskelig å finne ro om kvelden, vanskelig å få til å sove.
Lina spiller klarinett i skolekorpset. De får en ny dirigent denne høsten. Han skjønner at Lina er skikkelig god og "forfremmer" henne førstestemmen blant klarinettene. Han inviterer henne også etter hvert med hjem for å jamme. Når Lina spiller kjenner hun at hun har det bedre, hun går helt opp i musikken og glemmer det triste.
Leo spiller også i korpset, det er vennen til Lina. På grunn av Mathilde, ei ny jente i korpset som Lina prøver å bli venn med, og på grunn av det som skjer med dirigenten og oppmerksomheten fra ham, blir det så Lina glemmer Leo litt. Mathilde viser seg å ikke passe så godt som venn, og plutselig skal Leo flytte. Da er Lina temmelig alene.

Nå som jeg fortsetter innlegget, kommer jeg til å røpe ganske mye av handlingen, så ikke les videre om du har tenkt å lese boka selv.

Mens jeg leste tenkte jeg: Er ikke dette egentlig en bok for barn/ungdom? Språket er enkelt, perspektivet er hos Lina (det er hun selv som forteller). Jo, dette føltes som å lese en ungdomsroman (eller ei barnebok for barn i alderen 9-12), jeg sluttet at da måtte det være noe som kom til å skje utover i boka som ikke passer for barn/ungdom, og at forlaget/forfatteren derfor har valgt å lansere det som en roman for voksne.
Men jeg har jo lest bøker av Bjørn Ingvaldsen som er helt ubegripelig vonde, som er lansert som barnebøker. Riktignok har jeg da stilt meg spørsmålet: Er dette bøker jeg kan anbefale et barn å lese? Det er ikke så lett dette. Kanskje kunne forfatteren gjort noen endringer i slutten av boka, som gjorde at den lettere kunne passert som barne/ungdomsbok?

I starten av romanen blir mora og faren separert. Det er tydelig at mora har hatt en annen i kikkerten en stund, og Lina må ha engstet seg for at det kunne bli brudd mellom mora og faren - derfor har hun bedt faren love at de ikke skal skilles. Ikke lenge etter at faren er flyttet ut, flytter Jakob inn – han er lege og kollega med mora, som er sykepleier.
Lina sørger over at faren er flyttet. Ting tyder på at hun og faren hadde en helt spesiell kontakt, og det virker som de hadde en kveldsrutine som gjorde jenta avhengig av at han var i nærheten når hun skulle sovne.  I alle fall sliter hun nå med søvnen. Hun ligger mye våken og kjenner det som en slørhalefinne slår inni henne. Hun har lest et sted at man kan bli søvnig etter orgasme, og forsøker å onanere, uten å få det til. Og på et besøk hjemme hos Leo, som har en mor som sliter psykisk, plukker hun med seg et utvalg piller fra baderomsskapet.
Det å spille klarinett i korpset er det ene store positive hun har denne høsten. Hun er god til å spille, og dette skjønner den nye dirigenten for korpset. Han flytter henne over til førsteklarinett-stemmen, ber henne hjem til jam, og hun er skikkelig god. Men mot slutten av romanen sås det tvil; var hun egentlig så god, eller var det bare dirigenten som hadde baktanker for samværet med henne?

Kanskje skal man ikke være så opptatt av «brukergrupper» når det kommer til litteratur, men enten man skriver eller formidler boka, bør man vel ha en tanke om hvem boka passer for.
De urovekkende tingene som skjer avslutningsvis i romanen kan jeg være enig i er vanskelig å servere et barn i Linas alder, eller ungdom for den sakens skyld. For det tetner til, og det er en åpen slutt der vi ikke vet om Lina overlever, eller om hun – noe uforvarende, for alt hun vil er å sove – har kommet til å ta livet av seg.

Romanen er forfatterens debut. Det er velskrevet og engasjerende, men det er noe med utviklingen av historien, de mange og store temaene, og dette med at den spriker med tanke på hvem den retter seg mot, som gjør at jeg er litt usikker på hva jeg egentlig synes om denne leseopplevelsen. Voksne må gjerne lese ungdomslitteratur! Og voksne må gjerne lese om barn/unge som har det vanskelig. Men voksne som pleier å lese voksenlitteratur, vil kanskje velge å legge vekk boka fordi den langt på vei virker rettet mot unge mennesker. Er boka blitt til for å bringe et budskap til voksne? 

Boka engasjerte i alle fall, og kan nok fungere som en påminner om at skilsmisse, selv om det er veldig vanlig i dag, ikke er noe man skal ta for lett på når det er barn inne i bildet. Og det er også en påminner om at selv i tilsynelatende ressurssterke familier kan barn bli for mye overlatt til seg selv, grublerier og vonde tanker.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar