torsdag 19. november 2020

«Jo har skjedd» av Kristine Rui Slettebakken

Utgitt av Gyldendal 2020

Frida går i 6B. Hun bor med pappa, mamma er død for noen år siden, men Frida savner henne fremdeles, og det er IKKE greit at dama Frida kaller Post i butikk har flyttet inn til pappa.
Frida er kjempegod til å spurte, så når hun en vakker dag begynner med fotball, kommer hun til å bli stjerne på laget, det er bombesikkert! Hun er også glad i ord, så kanskje skal hun jobbe med ord på en eller annen måte når hun blir voksen?
Like før høstferien begynner det en ny gutt i klassen, som heter Jo. Han har glis mellom fortennene, brune øyne, krøllete hår og blir godt likt av de aller fleste med en gang. Også av Frida. Hun liker ham såpass godt at det er vanskelig å oppføre seg naturlig når de er sammen, og hun blir skikkelig sjalu når hun skjønner at han liker Marthe med h som går i parallellklassen. Tenk om han blir kjærester med Marthe?! Det er fælt å tenke på.
Det viser seg at Jo har en stor hemmelighet. Da Frida finner ut av den hemmeligheten lover hun på tro og ære at hun ikke skal røpe det. Men hvor lett er det å holde på hemmeligheter når man kjenner seg venneløs og presset fra alle kanter?

Det er Frida selv som forteller, og hun er en herlig forteller! Jeg blir smil og glede i hele meg når jeg leser, for det er så kvikt og morsomt. Riktignok blir kjekkaseriet noe dempet utover i romanen, men det harmonerer helt med hvordan historien utvikler seg - for ting blir mer komplekst og ugreit utover i boka.

Forfatteren debuterer med denne barneboka, og det er bare å gratulere, for dette er kjempebra jobba!

Om vennskap, forelskelse, sjalusi, og livet, rett og slett.
Sikkert mest for jentene, fra ca 9 år og oppover.

«Min sønn» av Arne Svingen

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2020

Jorunn er alenemor for sønnen Ronny som hun også bor sammen med, men nå begynner han å nærme seg voksen. En natt oppdager Jorunn tilfeldigvis at han kommer hjem, med blod på klær og hender. Hun røper ikke at hun har sett ham; hun vil at han skal fortelle selv hvis det er noe han har å betro henne, og hun har aldeles ikke tenkt å være en mistenksom, masete eller innpåsliten mor! Hun hører at han setter på en klesvask og tar en dusj, men senere ser hun aldri igjen de klesplaggene han hadde på seg den natta. Hun vil gjerne tro det beste om gutten sin, men om han nå skulle ha gjort noe veldig galt, så ønsker hun virkelig å stille opp for ham og hjelpe ham med alle mulige midler, være seg lovlige eller ulovlige...

Romanen er en av ti som inngår i en serie forlaget utgir, der ti forfattere skriver om hvert sitt av de ti bud. Svingens roman spiller på det fjerde budet, som lyder: Du skal ære din far og din mor.

Jeg ble fort oppslukt av historien. Det er Jorunn selv som forteller, og et stykke ut i boka går det opp for meg at hun nok kan være litt upålitelig; det kan være hun unnlater å fortelle alt, og noe av det som kommer fram om hennes fortid virker mer som glipper ut av henne enn at hun faktisk ønsker å dele det. Det er da jeg skjønner at Jorunn har skjulte sider, at boka virkelig engasjerer, for hvem vet hva Jorunn kan komme til å finne på?
Historien er ikke fri for dramatikk og komikk, og i perioder er den spennende som en kriminalroman.

Jeg synes dette var underholdende og lettlest, samtidig som den er dødsens alvorlig.

onsdag 18. november 2020

«Viktor» av Katarina von Bredow

Oversatt av Line Almhjell
Utgitt av Kagge forlag 2020

Viktor har ganske nylig flyttet til dette nye stedet og går i klasse med blant andre Ellinor og Leo, som vi har møtt i to tidligere bøker. Idet vi går inn i fortellingen er det snart slutt på 7. trinn og etter sommerferien er det ungdomsskolen som venter.
Men først sommeravslutningen, der Viktor skal synge solo og få vist til enda flere hvilken god sanger han er. Senere på dagen skal flere i klassen samles til klassefest, og Viktor er blitt spurt om han kan ha det hjemme hos seg; han bor jo i et stort hus og må da ha god plass? Viktor kan ikke slippe noen inn i huset på grunn av ting han ønsker å holde hemmelig, så han slår i hop ei skrøne om at mora har kreft og er veldig dårlig, derfor kan de ikke komme til ham.
Det er ille å lyve til Ellinor, som nå er kjæresten hans, og til de andre vennene, men han har ikke noe valg, har han vel?

Jeg var nysgjerrig på hva Viktors hemmelighet var, og jeg ble fort oppslukt av boka. Jeg synes Bredow er flink til å skrive om akkurat denne alderen - brytningen mellom barn og ungdom - og denne boka er ikke noe unntak.

Om vennskap, forelskelse, vanskelige familieforhold, om hemmeligholdelse og skam.

For gutter og jenter, fra ca 10 år.

mandag 16. november 2020

«Melkeveien» av Pauline Östgård

Utgitt av Oktober forlag 2020

Liv er seks år og bor med mamma og pappa i et hus i Melkeveien. Så skjer det ting mellom mamma og pappa som Liv ikke helt får med seg eller skjønner betydningen av, men det får uansett store følger for Liv. Hun blir flyttet fra mamma og pappa og skal bo med Monika og Lars. Liv forstår det som at dette er midlertidig og lurer hele tiden på når det er hun skal få komme hjem igjen til mamma. På en måte er det fint å bo hos Monika og Lars, for her er det svømmebasseng og trampoline. Men når sommeren er over og Liv skal begynne i andre klasse synes Liv at hun har holdt ut lenge nok. Nå vil hun ikke være hos Monika og Lars mer, hun SKAL hjem til mamma og huset i Melkeveien!

Dette er en engasjerende roman om ei lita jente som må takle store endringer i livet. Perspektivet ligger hos Liv og vi forstår at hun sliter med å skjønne hva som skjer og med å kunne stole på voksne. Vi som leser har en voksens erfaring og kunnskap og kan til en viss grad gjette hva som ligger bak adskillelsen fra foreldrene, og vi er ganske sikre på at jenta egentlig har det bra hos Monika og Lars; de er til å stole på. Men jenta har jo ikke mulighet til å forstå noe særlig av hva som skjer, og lengselen etter mamma skjønner vi er nesten ikke til å holde ut.
Dette er hjerteskjærende sårt. Likevel har jeg håp, for Liv virker robust og sterk. Og boka har en åpen slutt; jeg tror det ender godt.

Dette er forfatterens debut, og den er gjennomarbeidet og meget god. Östgård er ung, født i 1997, så jeg må bare si jeg er imponert, og jeg skal helt klart følge med på hva hun kommer med videre i forfatterskapet.

«Det stoppar ikkje her» av Tone Myklebust

Gjeven ut av Cappelen Damm 2020

Eg er ofte forsiktig med å lesa vaskeseddelen på bøker, for rett som det er røper dei for mykje, tykkjer eg. Men denne gongen las eg bakpå boka og det var nett dette som vekte interessa. Her er det eg las:

«- Vil du ha kaffi, kjære?
- Nei, takk, eg vil ha kuk.
Eg vil faktisk det, men ikkje den eg til ein kvar tid har tilgang til. Då må det vera lov å skaffa seg ein ny. Kvifor kan me ikkje berre drita i å vera så redde for at noko skal tyta ut: feitt, ord, kjensler som ikkje passar? Det kan ikkje vera berekraftig.»

Her er 11 lettleste noveller, den som heiter Naboen har fått rullator og Spor 2 til Oslo likte eg veldig godt. Andre av novellene fenga ikkje så veldig, men eg tykkjer ofte det er slik med novellesamlingar; dersom dei sprikar mykje i innhald og karakterar, så er dei varierte, og det kan vera fint, men det skjer ofte då at ein likar nokre godt, og andre mindre.
Dersom du likar å lesa noveller, så kvifor ikkje prøve denne samlinga?

Dette er forfattaren si fyrste bok for vaksne.

fredag 13. november 2020

«Sykt barnslig» av Morten Solheim

Utgitt av Ena / Vigmostad og Bjørke 2020

Trine går i 6. klasse. Ifølge noen i klassen er det hun som av jentene har kommet lengst i utviklingen av pupper, men Trine er ikke klar for å bli ungdom enda. Hun liker å leke med vennene Stina og Noah. Men nå har Stina begynt å henge mye sammen med Amina, og der i gården dreier det seg om shopping, klær og sminke. Det er trist å miste Stina, men så lenge Trine kan leke med Noah er det i alle fall til å holde ut.
Men så begynner Stina å snakke om at Trines mamma har fått kjæreste, og da Trine begynner å se tegn til at Stina har rett, blir Trine skikkelig misfornøyd. Hun ønsker virkelig ikke noen ny pappa - hun har jo allerede én! Og kan det virkelig være tilfelle at det er Thomas på jobben mamma er blitt kjæreste med? Han er jo slem!?

Det er Trine selv som forteller, og fortellerstemmen er morsom og kvikk. Her er det både flaue og humoristiske episoder, og selv når Trine har det skikkelig vanskelig, beholder vi håpet om at det skal ordne seg til slutt. Ganske troverdig om vennskap, brytning mellom barndom/ungdom og forholdet mellom foreldre og barn.

Jeg likte boka, men en liten tanke til slutt: Det er mange bøker for barn i denne alderen som handler om jenter, så jeg lurer litt på hvorfor selv en mannlig forfatter velger ei jente som hovedperson. Gutter har vel også utfordringer i brytningstiden mellom barn og ungdom som det gikk an å lage en god historie av?

onsdag 11. november 2020

«Fra du så meg» av Eldrid Johansen

Utgitt av Cappelen Damm 2020 

Karen (17) blir nærmest tvangsendt til Klangly, ei kristen folkehøgskole. Å starte på videregående var visst litt for tøft, så nå trenger hun ei pause, mener mamma. Kanskje er det mest mamma som trenger den pausa, siden hun og pappa er separert? Uansett: Karen er veldig negativ til dette folkehøgskoleåret, men endrer syn totalt og straks idet hun treffer Fred, den av lærerne på skolen som skal være klasselærer for Karens klasse. Fred har tidligere gjort suksess som musiker med eget band, men nå er han altså lærer. Han er hyggelig og kjekk, og det ser ut til at han føler det samme for Karen fra første stund som hun gjør for ham: Ekte og sterk kjærlighet! At han er gift og har barn er ikke til hinder; Karen og han innleder snart et forhold, og har rett som det er en het stund i et av skolens klasserom eller øvingslokaler. Karen har fått streng beskjed om at forholdet deres er hemmelig til skoleåret er omme, men Karen klarer ikke å nøye seg med det hun får; hun vil ha mer. Og når hun ser Fred snakker litt for flørtende med andre jenter, blir hun sjalu. Og konfronterer hun Fred med noe av det som plager, så straffer han henne med å overse henne og holde seg unna. Noe som gjør forferdelig vondt...

Denne ungdomsboka tar opp et tema som jeg tror dessverre alltid vil være like aktuelt: Mennesker som misbruker sin posisjon til å få sex med naive og kjærlighetshungrende personer. Jeg skal ikke røpe noe om utfallet av historien, hvis du blir nysgjerrig på hvordan det ender, så må du lese selv.
Hvis du er nysgjerrig på hvordan det er å gå på folkehøgskole, så gir ikke denne boka noe særlig innblikk i det. Det er forståelig, siden Karen egentlig melder seg ut av det sosiale og bare lever for neste øyeblikk hun får være med Fred.

En enda grundigere korrekturrunde/språkvask til slutt hadde kanskje luket vekk de siste trykk- og slurvefeilene i teksten.

«Ti kniver i hjertet» av Nora Dåsnes

Utgitt av Aschehoug 2020

Dette er dagboka til Tuva, 12 år. Sommerferien er slutt og hun skal begynne i 7. klasse. Tuva har to bestevenninner, Linnea og Bao. Men så er det noe rart med Linnea denne høsten, for hun virker mer opptatt av å stirre på mobilen sin enn å leke eller bygge hytte i skogen sammen med Tuva og Bao. Til slutt innrømmer Linnea at hun er forelska, og de ser også at hun er blitt mer opptatt av utseendet og har andre interesser og søker andre venner, så da føler Tuva og Bao seg sveket. Men Tuva og Bao har i alle fall hverandre! Eller har de egentlig det? For hva skjer når Tuva også begynner å kjenne det kile når hun møter en helt spesiell, kommer Bao til å forstå og godta det, eller må Tuva velge? Hvis hun vil være venn med Bao, må hun bare droppe forelskelsen da?

Dette er en veldig fin grafisk roman om vennskap, forelskelse, og hvor vanskelig det kan være i brytningen mellom barn og ungdom, og spesielt når man ikke utvikler seg i helt samme takt som vennene sine.

Mest for jentene, fra ca 9 år og oppover.

«Ikke akkurat Lykke» av Monika Steinholm

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2020

Lykke er ikke blant de populære i klassen, til det er hun for tjukk. Men hun har mamma og mormor som støtter henne og elsker henne akkurat som hun er, og bestevenninna Liv, så klart. Lykke er slagferdig og vittig; lenge før noen i klassen får sagt noe om størrelsen hennes, manglende fysiske ferdigheter eller unnasluntring fra dusjing etter gymmen, har hun sagt det selv. Det synes Lykke er bedre enn å få høre det fra de andre, og så er det fint at hun får de andre i klassen til å le. Liv liker ikke at Lykke snakker slik om seg selv, og forsøker på sin egen måte å få Lykke til å få bedre selvtillit og høyere tanker om seg selv.
Lykke liker veldig, veldig godt rapperen Kong Hades. Så da hun får høre at nettopp han skal i Emmas fest for klassen, der Lykke og Liv ikke er bedt, må hun bare komme seg dit på en eller annen måte, selv om Emma er den i klassen hun vanligvis helst holder seg langt unna...

Jeg tror ikke det står noe sted hvor gamle Lykke og klassekameratene er, men det virker som de går siste året på barneskolen og er i brytningen mellom barn og ungdom, noe som mildt sagt er en spennende og utfordrende alder.
Jeg synes dette var en sjarmerende, handlingsmettet og morsom bok, men den kan også virke tankevekkende. Enten man er tjukk eller føler seg utenfor av andre grunner, så tror jeg mange kan kjenne seg igjen i det Lykke opplever.

Det er Lykke selv som forteller, og hun har en rappkjefta og litt høyrøstet, eller skal vi si temperamentsfull stemme som bærer historien fint. Siden det er hun selv som forteller, er det forståelig at gruppepsykologien/årsakssammenhengene i klassemiljøet blir noe ensidig belyst.

Om klassemiljø, mobbing (i det virkelige liv og på nettet), vennskap og forelskelse. Kanskje mest for jentene, siden hovedpersonen er ei jente og slik omslaget ser ut, men jeg tror faktisk at gutter også kunne likt boka.
Boka er den første i en serie, og jeg må si jeg er litt nysgjerrig på hvordan forfatteren har tenkt å utvikle dette videre. Det kan nok være at jeg må lese neste bok i serien også. ;-)

lørdag 7. november 2020

«Missy og kjærligheten» av Beth Morrey

Oversatt av Solveig Moen Rusten
Utgitt av Cappelen Damm 2020

Millicent - også kalt Missy - nærmer seg 80 år. Hun bor alene, har fått en knute på tråden med datteren, og sønnen har funnet det for godt å flytte til Australia av alle ting. Det er skrekkelig langt unna, og Missy savner virkelig å kunne treffe barnebarnet oftere. Økonomien er heller ikke så mye å juble over, så livet er rett og slett ganske stusslig. Det blir en del ensomme stunder der det ene glasset med vin blir til litt for mange. Men så en dag i parken begynner det å skje ting. Helt tilfeldig ramler det mennesker inn i livet hennes, først det ene og så det andre, og snart har hun en hund til låns som hun kan snakke med og går tur med, og den enslige moren Angela har bruk for Missy til barnevakt og lekekamerat for guttungen sin.
Livet smiler til Missy igjen, men det er fortsatt noe som plager. Hva var egentlig bakgrunnen for den vonde krangelen med datteren? Og er det mulig å skvære opp?

Det er Missy selv som forteller, i en ironisk og tørrvittig tone du fort blir sjarmert av. Jeg må innrømme at jeg trodde jeg visste hva denne historien skulle dreie seg om - feelgood om en gammel dame; søtt og hyggelig, men ikke så mye mer enn det, trodde jeg. Men så ble jeg overrasket, det jeg trodde var en opplagt og rett-frem-handling viste seg å romme noe jeg ikke hadde forutsett. Jeg kan selvfølgelig ikke røpe hva overraskelsen består i; du må nok lese boka selv for å finne det ut!

En hyggelig roman, men også til ettertanke - om livet, vennskap og kjærlighet. Bra med romaner som har godt voksne mennesker som hovedperson også; det er ikke altfor mange av dem.

En liten innvending til slutt: Jeg savner en ekstra språkvask for å bedre flyten; jeg synes språket er litt tungt med mange unødvendige småord og "bakvendt" setningsbygning. Og enkelte steder tror jeg man har valgt ord som ikke er det mest presise eller passende.
Eksempel side 302: «Det føltes som om det ikke var mer å si, så jeg strøk ham tilbake og vi satt der, hånd i hånd...» Noen setninger lenger opp har vi fått vite at han stryker henne over hånda, og nå gjør hun altså gjengjeld. "Strøk tilbake" synes jeg ikke er spesielt god norsk, her virker det mer som et direkte oversatt uttrykk.
Side 293: «Vi ville at Otis skulle vite om døden...»
Jeg antar at ordet "death" ligger til grunn her, og ordet "dødsfall" ville passet bedre.
Og side 157: «... mens hun lå på hundesenga like ved og sov, med rykninger og snøft og kjeven en hårsbredd fra ekornene som pilte gjennom drømmene hennes.» Jeg lurer på om det kan ha stått "jaws" i originalteksten? Kjeft eller gap ville passet bedre slik jeg ser for meg scenen.

torsdag 5. november 2020

«Simon og homo sapiens-agendaen» av Becky Albertalli

Oversatt av Stian Omland
Utgitt av Kagge forlag 2016

Simon (16) er homofil, men har ikke kommet ut av skapet enda. Men nå blir han trua med å bli outa! Han har nemlig anonym e-post-utveksling med en annen gutt på skolen som også er homofil, og denne epostvekslinga har Martin kommet til å få nyss om, siden Simon ved én anledning glemmer å logge seg av på en PC som er til felles bruk. Martin sier han skal holde kjeft, barer Simon hjelper ham med å bli kjent med - og helst kjæreste med - Simons venninne Abby. Hvis Martin blir tilfreds med hjelpen han ønsker, så skal han ikke oute Simon. Spørsmålet er om Simon får til å koble Abby og Martin, og om Martin holder ord og dermed lar være å spre nyheten om at Simon er homofil. Og kan det bli noe mellom Simon og den anonyme gutten han etterhvert begynner å bli veldig interessert i?

Dette er en sjarmerende ungdomsbok der Simons fortellerstemme humoristisk og friskt river oss med. Her handler det om vennskap, forelskelse og diverse intriger. Selv om miljøet er tydelig amerikansk tror jeg norsk ungdom kan kjenne seg igjen i mye av det som foregår.

For gutter og jenter i alderen 12-13 år og oppover.

tirsdag 3. november 2020

«Longyearbyen» av Heidi Sævareid

Utgitt av Gyldendal 2020

Vi er på Svalbard på 1950-tallet. Her bor Eivor med ektemannen Finn som er lege, og de to døtrene. Vinteren her nord er mørk og lang, og man kan etter hvert komme til å slite med psyken. Vissheten om at man må bli på Svalbard helt til våren kan få en til å kjenne seg innestengt. Man er prisgitt at man holder sammen med menneskene rundt seg og tåler å være isolert fra fastlandet hele perioden mellom november og mai.

Dette er en roman jeg brukte lang tid på å lese. Jeg liker bøker med handling lagt til polare miljø, så det var derfor jeg valgte boka.
Men jeg fikk ikke lesingen til å flyte; derfor gikk det så tregt. Jeg holdt på å gi opp mange ganger, men fortsatte likevel.
Absurd kanskje, men nå som jeg er ferdig med boka tenker jeg at min leseopplevelse kan passe veldig godt til Eivors opplevelse av å overvintre på Svalbard; et sted hun neppe hadde reist til om det ikke var for den noe mer eventyrlystne mannen hennes. Stemningen i boka er mørk og dyster, tiden går sakte og det skjer lite. Og hele tiden er det som det ligger i lufta at det kommer til å skje noe helt forferdelig. Kanskje var det akkurat slik det føltes for Eivor?

torsdag 29. oktober 2020

«Tro meg når jeg lyver» av Ellen G. Simensen

Utgitt av Cappelen Damm 2020

Politimannen Lars får et mistenkelig dødsfall å jobbe med. En mann Lars kjenner fra ungdommen, blir funnet død i Schjongslunden i Hønefoss. Privat har Lars også litt å slite med; ekskona Elin nekter ham delt foreldreansvar for dattera Annie, hun skylder på at han jobber «hele tiden» og derfor ikke vil være i stand til å stille opp i tilstrekkelig grad.

Johanna kommer til Hønefoss denne seinvinteren for å vikariere på Fossen skole. Avtalen var at hun skulle jobbe på ungdomstrinnet, men så blir hun satt til å ta timer også i barneskolen. Blant elevene i barneskolen finner vi Annie, datteren til Lars; ei jente Johanna kjenner vansker med å være lærer for, på grunn av opplevelser som ligger mange år bak i tid. Sofie er ei anna jente i samme klasse som Annie, og hun plager Annie. Dette kjenner Johanna at hun ikke bare kan stå og se på, selv om de andre lærerne mener hun skal overse det. Det er nemlig synd på Sofie for tiden, siden faren hennes er blitt beskyldt for å ha vært etter ei av jentene på ungdomsskolen; dette gjør at ingen tar tak i mobbingen Sofie bedriver.
Da Sofie forsvinner fra en skoletur ved Draugtjern, og siden blir funnet død, snører det seg til rundt Johanna, som helst ikke deler med andre noe særlig om hvem hun er, eller hva hun har opplevd før hun kom til Hønefoss…


Det er en stund siden jeg leste boka, men jeg har ventet med å blogge om den fordi jeg hadde oppdrag på biblioteket hvor jeg jobber, om å samtale med forfatteren på et arrangement. (Også kalt «bokbad»). 

Jeg likte boka; jeg ble tidlig fanget av handlingen, hovedpersonene og måten historien er bygd. Utover i boka tenkte jeg historien ble litt for kompleks og viltvoksende. Jeg iler til og sier at forfatteren sjonglerer det bra og alt er «på stell», men den som leser må nok jobbe litt for å holde oversikten over personer og handlinger.

For oss som bor i/ved Hønefoss, er det ekstra spennende at deler av handlingen er lagt hit. Men vel så mye handling er lagt til Gulen; et sted forfatteren har god kjennskap til fra barndom og oppvekst.
Når det med Hønefoss er sagt, så eksisterer verken Fossen skole eller Draugtjern i virkeligheten, og i samtalen på biblioteket fikk jeg bekreftet det jeg hadde gjettet om hvorfor forfatteren har fiksjonalisert deler av virkeligheten; det var fordi hun har jobbet som lærer og kjenner mange lærere, og ville unngå spekulasjoner rundt at en spesiell skole og noen spesielle lærere kunne ha vært modeller for det hun skrev.

Dette er mer en psykologisk thriller enn en tradisjonell krim, så liker du denne sjangeren, så kan dette være bok for deg.

Dette er hva jeg vil karakterisere som en lovende debut, og jeg vil følge spent med videre på hva Simensen skriver. 

søndag 25. oktober 2020

«Heroin chic» av Maria Kjos Fonn

Utgitt av Aschehoug 2020

I denne romanen møter vi Elise. Hun er fra et pent hjem, som det heter. Mora er musikalsk og det er Elise også. Vi går inn i historien der Elise har vært dopfri i ni måneder, 1 dag og 16 sekunder. Vi følger henne i kampen videre for å holde seg rusfri, mens vi i tilbakeblikk får forhistorien; fra Elises første soloopptredener med koret, ungdomsårene med anoreksi, sangtimene hos korets dirigent, som også er moras venn. Hun vet ikke at dirigenten misbruker sin rolle, gir Elise alkohol og piller, og ligger med henne. Dette er på et stadium hvor Elise er sårbar og likeglad med alt, etter årevis med sulting og påfølgende avmagring. Da Elise møter Joakim går det virkelig utfor; han ruser seg og mener seg å ha kontroll over rusen så lenge han ikke setter sprøyte, men tar dopet inn på andre måter. Elise har ikke denne sperren, og det går ikke lang tid før hun er narkoman, bare lever for neste skudd, tigger og lurer til seg penger fra alle rundt seg. Men dette har hun nå lagt bak seg ved hjelp av Anonyme Narkomanes opplegg. Eller har hun virkelig lagt det bak seg?

Dette er en dyster og godt skrevet roman om avhengighet. Til en viss grad kan man forstå hvorfor det gikk så galt, men mer får man kanskje innsikt i hvordan det kjennes for et menneske å ha undergrunnskreftene i seg, som gjør at de skader og ødelegger seg selv, og hvorfor motivasjonen til å kjempe imot er fraværende. Jeg skulle ønske romanen hadde gitt noe mer håp, at den viste at mennesker kan finne glede ved livet uten bruk av rusmidler. Men så er det kanskje dessverre slik at for noen finnes det ikke håp?

Romanen er som sagt godt skrevet, den setter tankene og følelsene i sving, men det gjør vondt å lese den.

lørdag 24. oktober 2020

«Brådypt» av Elin Viktoria Unstad

Utgitt av Cappelen Damm 2019

Vilja druknet, og var per definisjon død i 23 minutter. Hun ble vekket til live igjen, og etter opplivningen sliter hun med hallusinasjoner. Kanskje ikke så rart da, at ingen tror på henne når hun forteller at hun er blitt kidnappet. Men Vilja er sikker; hun BLE kidnappet. Og da storesøster Rikke blir borte, forstår Vilja at noe er alvorlig galt. Men hvordan skal hun gripe det an, når verken foreldrene eller politiet tror på henne?

Dette er en god spenningsroman for ungdom. Historien fortelles vekselsvis i nåtid og fortid, der fortiden ikke er så fjern; det handler om tiden rundt drukningen. Kapitlene er godt merket med tidsangivelse, slik at man lett forstår hvor man er i historiens gang, og hoppene i tid gir fin variasjon og er med på oppbyggingen av spenning utover i boka.

søndag 18. oktober 2020

«Tabita» av Iben Mondrup

Oversatt av Trude Marstein
Utgitt av Pax forlag 2020

Romanen starter i 1965, vi er i Upernavik på Grønland. Det danske ekteparet Berthel og Eva bor her for en periode mens Berthel er handelsbestyrer. Til å stelle i huset har de grønlenderen Abelone, tobarnsmor, og snart kommer også det tredje barnet uten at hun har noen mann til å ta seg av familien. Abelone og barna bor med Abelones gamle foreldre. Idet romanen starter dør Abelones far, og mora Rosine føler seg også ferdig med livet, skal det vise seg. Abelone fortsetter å arbeide hos det danske ekteparet etter fødselen; ofte får hun ha de to minste barna med på jobb, mens den største går på skolen. Eva er ufrivillig barnløs og fatter godhet for de to små. Spesielt guttebabyen Vitus, men også søsteren Tabita kan hun ta seg av mens Abelone steller huset. Men Eva er ustabil i humøret, og noen dager går det ikke å ha barna med; da må de være hos mormor, som skal vise seg ikke å være i stand til å ha slikt ansvar lenger.
Året etter, i 1966, bestemmer Eva og Berthel seg for å adoptere Abelones to små. Barna flytter til ekteparets hus en tid før paret skal flytte tilbake til Danmark, og Abelone får streng beskjed om å holde seg unna ungene sine. Det klarer hun nesten. Men da Eva får høre rykter om at det finnes familie av barna som også ønsker å ta seg av dem, nærmest flykter hun med barna i forveien til Danmark. Tabita, som nå er fire år gammel, tror at de skal til Danmark bare på ferie, at de skal tilbake til Grønland en dag om ikke altfor lenge og bli gjenforent med mora si. I realiteten er planen at de skal bli så danske som det går; de nektes å snakke grønlandsk, og opphavet sitt er det meningen at de skal glemme helt.

Boka er delt i fire deler, der historien blir kronologisk fortalt med utgangspunkt i de kvinnelige hovedpersonene. Den første delen er kort og heter ROSINE. Så følger ABELONE, EVA og TABITA.

Historien om hvordan urbefolkning er blitt nedvurdert og behandlet gjennom tidene er aldri særlig lystelig lesning. Her tror jo det danske paret at de skal redde de stakkars grønlandske barna, mens de egentlig blir brukt til å fylle et tomrom i ekteparets, eller spesielt Evas liv. De mener nok innerst inne at disse barna er mindre verdt fordi de er grønlandske, og at barna på alle måter er dem underlegne. Siviliserte, dannede danske vet selvsagt hva som er best for de primitive grønlenderne.
Dette er en roman man blir engasjert og opprørt av å lese. Det er rett og slett en veldig god roman som jeg vil anbefale til alle som liker historiske romaner, som liker romaner som handler om noe, som er solid bygd og ført i et godt språk.

fredag 16. oktober 2020

«Nudistene» av Bjørn Ingvaldsen

Utgitt av Gyldendal 2020

8B har fått en ny elev; Tjodleik heter han. Med det navnet er han jo stemplet som mobbeoffer, synes Rose, som har fortellerstemmen i boka. Men han er selvsikker og verdensvant, og alt av sarkastiske kommentarer og himling med øynene som elevene i klassen står for, bare preller av. Det er ikke bare navnet som er spesielt med Tjodleik; han bor i/ved et gartneri, har ikke mobiltelefon, samler på bilers registreringsskilt ved å ta bilde av dem med et gammeldags fotoapparat, og på toppen av alt er familien hans nudister!
På skolen har de bedriftsprosjekt, og Tjodleik blir med i gruppa med Rose og Sina (Team Rosin), siden det blir ledig plass da Janne brekker armen og beinet og må være borte fra skolen en stund. Rose og Sina vil gjerne bestemme hvilket prosjekt de skal jobbe med, men må etter hvert gå med på at Tjodleiks forslag er atskillig mer spennende...

Jeg likte denne boka et stykke på vei. Den vittige fortellerstemmen og den odde fyren Tjodleik var morsom en god stund. Prosjektet de skal jobbe med i gruppa tilfører boka mye ytre handling og spenning. Men så kjenner jeg at det blir litt mye. Det er greit at det finnes spesielle familier, og noen er vel nudister også, men i denne boka blir det bare én av mange ting som liksom skal klassifisere Tjodleik og familien i kategorien spesiell. At boka har fått tittelen Nudistene lurer jeg på hvor gjennomtenkt er; tenkte man at det skulle vekke nysgjerrigheten hos folk? Dette er jo ei barnebok, og hvor spektakulært synes de det er med nudister? Og boka handler jo bare om nudisme i liten grad, og av familien med nudister er det vel egentlig mest Tjodleik vi stifter bekjentskap med. Kanskje Nudisten hadde passet bedre? Men jeg ville nok brukt litt tid og forsøkt å finne en annen, mer passende og kreativ tittel.
En liten innstramming i alle raritetene, så hadde jeg likt boka bedre. Men jeg er ikke i tvil om at barn i alderen ca 7-12 som liker tullete bøker, bør anbefales denne.

«Helt ute» av Maria Sand

Utgitt av Aschehoug 2020

Vi befinner oss i 1995, og der handlingen starter går Kristina, som gjerne vil bli kalt Kris, siste klasse på ungdomsskolen. Mikkel er ny i klassen, og fra første gang Kristina møter ham føler hun at han vil akkurat henne noe. Han styrer så rett mot henne. Bestevenninna Ada virker egentlig mer interessert i ham enn hva Kristina er, men det er Kristina han ser ut til å ha valgt. De blir på en måte sammen, og på en fest - der Kristina har drukket seg sanseløs - ligger Mikkel med henne. Hun opplever ikke at det er noe hun vil, men hun klarer ikke å unngå at det skjer. Omstendighetene rundt hendelsen gjør at hun får avsmak for Mikkel, men likevel henger hun sammen med ham en del i fortsettelsen. 
Veien videre blir ikke enkel for Kristina; det hun opplevde på festen, og det at noen har skrevet "Kristina er en hore" på dospeilet på skolen, gjør at hun sliter med å like seg selv, fungere som normalt og ha et godt liv.

Denne ungdomsromanen er ganske dyster, noe også omslaget på boka understreker. Fortellerstemmen og handlingen gjør at dette ikke er en bok å bli glad eller oppmuntret av, men en bok som gjør at du reflekterer og kjenner medfølelse for de som sliter.

Jeg lurer litt på hvorfor forfatteren har lagt handlingen til 1995, men siden forfatteren selv er født i 1981 har hun kanskje valgt å skrive fra denne tidsepoken hun kjenner godt, og da kan hun skrive troverdig. Spørsmålet er om ungdom i dag vil kjenne seg igjen. Jeg tror de vil det, siden tema er tidløst, og man vil kjenne seg igjen i følelsene, tankene, handlingene uansett om man er ungdom nå eller var det for over 20 år siden.

torsdag 15. oktober 2020

«Orderud : avhørene, løgnene, de nye sporene» av Øystein Milli og Olav Næss

Utgitt av Kagge forlag 2020

Forfatterne av denne boka er journalister, og de kjenner Orderud-saken godt etter å ha laget tv-serien Gåten Orderud (2018). Siden serien ble laget har det dukket opp noe ny informasjon, blant annet kan det se ut for at man endelig har sirklet inn hvem som ringte til opplysningen og  pratet om mordene som skulle skje på Orderud gård.
Drapene på Orderud gård i mai 1999 var en sak som rystet og sjokkerte, og mange fulgte med i nyhetene på dekningen av etterforskningen og - siden - rettssaken. Den dag i dag er det ikke fastslått med sikkerhet hva som faktisk skjedde eller hvem som spilte de ulike rollene; hvem planla, var det noen som bestilte drapene? Og hvem var det som sto for den praktiske gjennomføringen?
Per og Veronica Orderud har begjært straffesaken gjenopptatt; ifølge boka vil man være godt ute i 2021 før man får vite om det blir en ny straffesak.

Det er noe fascinerende med uoppklarte kriminalsaker. Liker du kriminalhistorier fra virkeligheten og er nysgjerrig på detaljene i Orderud-saken, er dette bok for deg.

onsdag 14. oktober 2020

«Min kinesiske farmor» av Lars Saabye Christensen

Utgitt av Cappelen Damm 2020

Forfatterens farmor dro til Kina som relativt nygift for å være hos sin mann som var stasjonert i Hong Kong som bergingsskipper. Det må ha vært en eventyrlig reise, og et eventyrlig opphold. Christensen vil gjerne skrive hennes portrett, men det finnes lite skriftlig om henne, så da må han egentlig leve seg inn i det og dikte, ut fra de få og små holdepunktene som er gitt. Men hvordan skal han få det til? Og er det egentlig greit å fantasere fram et portrett?

Like mye som et portrett, er dette tanker omkring skriving og diktning, om liv og død. Hvilke spor setter vi etter oss? Hva vil stå igjen etter oss, når vi en gang er gått ut av historien?

Lars Saabye Christensens farmor kom altså ikke så veldig tydelig fram, men det er mye interessant i boka likevel.
Jeg gir et sitat fra s 65: «Selv om jeg leter etter det åpenbare, det som er djupt og innlysende på samme tid, er språket jeg bruker fullt av vendinger som kanskje, sannsynligvis, muligens, formentlig. Formentlig! Jeg har ikke noe imot å bringe dette fornemme, alderstegne ordet til heder og verdighet igjen. Jeg skulle imidlertid ønske jeg ikke behøvde. Jeg skulle ønske at alt sto klart for meg. Men mellom holdepunktene er det fritt fall. Det er der jeg har pleid å dikte. Det er der jeg har holdt meg oppe. Det går ikke denne gangen. Da får jeg heller falle. Jeg tenker meg de svære puslespillene man la i barndommen. Dette kunne ta ukevis, noen ganger måneder, kanskje man trakk det ut med vilje, for gleden ved å arbeide med puslespillet var langt større enn å betrakte det ferdige motivet. Er det en slags trøst? Den er i så fall banal og forbigående, også mager. Himmelen tok forresten lengst tid å legge. Alt i himmelen er likt. Bitene var bare blå. Det hendte også at noen biter manglet. Hvor ble det av dem? Manglet de allerede da vi kjøpte puslespillet hos bokhandleren i Bygdøy allé? Jeg kan fremdeles drømme at det finnes et eget puslespill hvor alle bitene vi ikke kunne finne var samlet. Det er de jeg vil legge. Det er det jeg har brukt livet mitt til.»

mandag 12. oktober 2020

«Knutby» av Jonas Bonnier

Oversatt av Lene Stokseth
Utgitt av Aschehoug 2020

Dette er en roman basert på virkelige hendelser. Hovedpersonenes navn er ikke de samme som i den opprinnelige Knutby-saken, enkelte steder og hendelser er også endret, og dette gjøres det rede for i forordet, men man kjenner igjen miljøet, manipuleringen og maktspillet, mordene og mordforsøkene.

Liker du kriminalhistorier fra virkeligheten, så kan denne romanen interessere. Det virker utrolig og usannsynlig at slikt som skjedde i Knutby faktisk kan skje, men jeg synes forfatteren lykkes i å gi oss innblikk i hvordan sterke personligheter kan få skikkelig tak på andre mennesker, som kanskje er litt enklere og mer ettergivende, og som på grunn av sitt behov for anerkjennelse og kjærlighet utfører de mest motbydelige handlinger for å bli anerkjent, sett og godtatt. Rett og slett en historie å bli skremt av.

mandag 5. oktober 2020

«Hekneveven» av Lars Mytting

Utgitt av Gyldendal 2020

Vi møter igjen presten Kai Schweigaard fra Søsterklokkene (2018), han bor og virker fortsatt i Butangen. I romanens nåtid er vi kommet til starten av 1900-tallet. Jehans Hekne, den overlevende tvillingen etter Astrid Hekne, er voksen nå og lever som fostersønn på en husmannsplass, siden Hekne-slekta ikke vil vite av han. Presten har lovet å hjelpe ham og står klar for ham når det skal være, men Jehans hadde vel et slags ungdomsopprør, var stadig gretten og vrien mot presten, og er sørgelig sjelden å se på prestegården nå om dagen. Presten har dessuten evig samvittighetsgnag for det som skjedde med søsterklokkene; den ene reiste sammen med bygdas gamle stavkirke til Dresden, den andre ligger på bunnen av Løsnesvatnet. Er det mulig å gjøre noe rett igjen, av alt det som ble feil?

I likhet med Søsterklokkene er også dette en mektig god historisk roman. Språket er godt, personene er troverdige og interessante, historien er engasjerende. Romanen favner mye; overtro, sagn, overnaturlige/uforklarlige fenomen, livet på gården i gamle dager, jakt og fiske, i tillegg til at den er innom den industrielle revolusjon, første verdenskrig og fly- og flyverhistorie. Dette var en god leseopplevelse for meg; en roman å nyte.

Et fint sitat fra s 77: «Ingen storverk ble gjort av folk som spurte andre til råds.»

Og fra side 357; oldfru Bressum ligger for døden, og presten spør litt rundt hvordan hun har det:
«Susingen i ørene dine, da? Er den likedan?»
«Like ille. Jeg håper den itte følger med når jeg stryker med.»

fredag 2. oktober 2020

«Vinger av sølv» av Camilla Läckberg

Oversatt av Kari Bolstad
Utgitt av Gyldendal 2020

Vi møter igjen Faye Adelheim fra Gullburet (2019). Hun har fridd seg fra ektemannen Jack. Det skulle mer til enn en vanlig skilsmisse; Faye fikk ham også dømt for drapet på deres felles datter Julienne, dette til tross for at Julienne faktisk lever i beste velgående sammen med Faye og Fayes mamma i en liten landsby i Italia. Faye har etablert et eget selskap - Revenge - som hun har gjort stor suksess med. Nå planlegger hun en utvidelse med lansering i USA, men urovekkende nyheter om at noen holder på å kjøpe seg til aksjemajoritet i selskapet hennes må nesten tas hånd om først, før lanseringen i USA. Som om ikke dette var nok å stri med, så lykkes det også Jack å rømme fra fengselet sammen med en annen fange. Faye kjenner seg trygg, men man kan aldri vite... Godt da at hun møter David; en mann hun først ikke estimerer så nøye, men som etter hvert viser seg å ha en rekke kvaliteter Faye kunne tenke seg hos en fremtidig kjæreste og elsker...

Jeg hadde et litt ambivalent forhold til Gullburet, så da Vinger av sølv dukket opp, var jeg usikker på om jeg skulle bruke tid på denne andreboka om Faye. Nå har jeg lest den, og til tider var den spennende og med bra driv, men innvendingene mine fra forrige bok står ved lag. Menn og kvinner framstilles altfor svart/hvitt; menn er gjennomgående dumme og voldelige drittsekker, mens kvinnene er vakre og smarte. At deres hevn er direkte jævlig og ondskapsfull, er liksom greit. Mennene har jo bedt om det, slik de har oppført seg.
Også i denne boka veksles det mellom fortid og nåtid. Fortiden dreier seg om Fayes ungdomsår i Fjällbacka. Vi får være med og oppleve hvor jævlig hun hadde det, og det er vel ment at vi skal forstå hvorfor hun er blitt som hun er blitt. 
I denne boka dukker det opp noen scener med trekantsex som virker helt ut av det blå; jeg kan dessverre ikke tro annet enn at scenene er med kun av spekulative grunner. Spesielt den første sexorigen, der Faye bare helt tilfeldig blir med et ungt, nyforelsket par hjem og de har seg hele natta gjennom - hvor i all verden kom det innfallet fra? Om hun nå gjorde det, var det nødvendig å fortelle det i romanen? Måtte det være med for at vi skal forstå hvor fantastisk frigjort Faye er?

Det er nok mange trofaste Läckberg-lesere som vil la seg underholde av denne romanen; det er jo bare å tenke at dette er fiksjon; er det da så nøye med troverdigheten?
Her er for eksempel et sitat fra side 17 som sier litt om Fayes syn på menn:
«Faye elsket spillet i forhandlinger. Som regel hadde hun menn som motpart, og de gjorde alltid den feilen å undervurdere kompetansen hennes, bare fordi hun var kvinne. Når de så måtte se seg beseiret, fantes det to typer menn. De som gikk fra møtet kokende av sinne, og med et enda sterkere forankret kvinnehat. Og de som ble begeistret og tente på hennes pondus og kyndighet, og gikk fra møtet med en hard bule i buksene og en forespørsel om middag senere på kvelden

søndag 27. september 2020

«Buffy By er inspirert : en spenningsroman» av Ingeborg Arvola

Illustrert av Nora Brech
Utgitt av Cappelen Damm 2020

Vi møter igjen Buffy fra «Buffy By er talentfull» (2019). Nå har hun lagt slalåmskiene på hylla, for selv om hun var skikkelig god til å stå på ski, var det veldig slitsomt å gå til trening, og mye tid gikk det også. Nå har Buffy lyst til å skrive en spenningsroman, for hun har skjønt at hun antakelig har talent for skriving. Og hvis hun skriver en spenningsroman som blir bestselger, så kan hun bli rik.
Broren Bobby har fått kjæreste, og siden de er som søsken flest, er det et konkurranseforhold mellom Buffy og Bobby. Derfor må Buffy også få kjæreste, og han må være noe mer eller viktigere enn Bobbys kjæreste. Da hun blir sammen med storebroren til Bobbys kjæreste, er hun fornøyd, for han er jo eldre! Viktor er en ordentlig bølle og bråkmaker, men det får gå.
Buffy, broren og mora er fortsatt fattige. Det er lite penger til mat, og det å være med på fritidsaktiviteter som koster noe, er bare å glemme. Ferietur er heller ikke noe de pleier å kunne unne seg. Men akkurat i sommer skal de kanskje få mamma med på noe gratis hun ikke kan si nei til...

Dette er underholdende og morsom lesning. At Buffy er fattig, og alvoret i denne situasjonen, kommer ikke så spesielt godt fram. Til det er fortellerstemmen for vittig og kjekk. Dette blir aller mest en gøyal bok om gøyale mennesker. 

lørdag 26. september 2020

«Rich boy» av Caroline Ringskog Ferrada-Noli

Oversatt av Tina Åmodt
Utgitt av Cappelen Damm 2020

I denne romanen møter vi tre generasjoner kvinner. Første kvinne ut er Gunhilde f. 1921, kalt Gully. Hun var gift med Tord som døde i en ulykke da Gully var 34 år; da hadde ekteparet rukket å få fire barn. Det kan virke som barna var ønsket og elsket mest av Tord, for da han døde var det mye som ikke gikk særlig bra med mors evne til omsorg, kanskje spesielt i forhold til Marianne, den tredje i søskenflokken.
Marianne ble født i 1949, og det er henne den midtre delen av romanen handler om. Marianne faller for Kaj, mannen som senere skal bli far til hennes to barn. Den førstefødte, Niklas, dør etter en ulykke da han er ganske liten. På begynnelsen av 1980-tallet kommer Annika til verden. Foreldrene skiller lag da Annika er i barnehagealder og Marianne får foreldreansvaret. Heller ikke hennes morsevner er av ypperste sort.
Den siste delen av romanen handler om Annika, hennes vanskelige forhold til kjærlighet og menn; vansker som man kan tenke har gått i arv fra generasjonene før henne.

Denne romanen var tidvis engasjerende og interessant, spesielt første og andre del. Tredje del synes jeg er noe rotete/gåtefullt fortalt. Det kan sikkert passe at historien fortelles ustrukturert, hopper hit og dit; siden hovedpersonen er psykisk ustabil og sliten, men det blir tungt å lese; flyten lider av all hoppingen mellom da og nå, og hva som er viktig og uviktig føles ikke proporsjonalt med plassen som brukes på de ulike elementene.

Jeg finner noen setninger som gjør meg usikker på om oversettelsen er helt tipp-topp. Eksempel side 307: «SVT Göteborg hadde fest hos debattredaktøren for SVT Debatt. Oscar hadde tidligere jobbet med mote, men etter at internett hadde gjort det så lett å shoppe og det ble mer eksklusivt med uinnpakket tilbehør som meninger ... kunnskap ... gjorde Oscar det moteriktige valget å bli politisk redaktør i stedet.» 
Hva menes her? Jeg får en mistanke om at oversetter/språkvasker med prikkene har markert at noe er uferdig i setningen, og så har det gått gjennom også siste korrektur uten at det er tatt stilling til hvordan setningen egentlig skal lyde.

Eksempel på feil som man vel kunne forvente at man hadde greid å luke ut side 23: «... og når man åpnet luken datt det ut fire barn...» Den gang da, hver gang når. Det svenske när er lett å tenke alltid skal være når på norsk, men det kan også bety da.
Og infinitivsmerket skal stå sammen med verbet det tilhører, ikke som på side 20: «Hvordan er det i det hele tatt mulig å alene ta vare på fire barn?»
Nok om det.
Vaskeseddelen på boka sier at romanen har "hyppige innslag av befriende humor". Jeg leser som regel ikke vaskeseddelen før jeg leser boka, fordi jeg noen ganger har brent meg på at forlaget røper litt mer av handlingen enn jeg liker, men da jeg leste denne beskrivelsen etter at jeg var ferdig med boka, ble jeg skikkelig overrasket. Jeg kan ikke si jeg oppfattet en eneste en av disse hyppige innslagene av humor. Hva er morsomt med omsorgssvikt, vold i nære relasjoner, og notorisk sammenblanding av sex og kjærlighet? Var det bare meg som ikke så humoren? Syntes du at boka var morsom?

søndag 20. september 2020

«Kongen» av Tom Egeland

Utgitt av Capitana 2020

Finansmannen Christian Collet Archer havner midt i sitt livs verste mareritt da kona og dattera blir kidnappet. Heldigvis har han eks-politimannen Richard Skøyen som sikkerhetssjef i firmaet; en dreven fyr som går sterkt inn for å løse saken. Tross kidnappernes tydelige advarsel, blir også snart politiet, med etterforskeren Siri Schau i spissen, involvert i etterforskningen. Sakte, men sikkert sirkler de inn hvem som kan stå bak, og hvor de kidnappede kan ha blitt skjult.

Et stykke på vei var denne spenningsromanen fengende, med bra driv og interessante karakterer. Men så blir det etter hvert litt for mye av alt. Her er det mange som jobber med den samme saken, både blant skurker og helter. I tillegg til politiet og sikkerhetssjefen i Archers firma skal vi også følge med på journalisten Linda Mikalsens jakt på nyheter fra etterforskningen. Dette medfører mange hopp mellom de ulike aktørene. Et litt mer konsentrert plot, med færre involverte, tror jeg hadde gjort historien bedre.

Egeland forteller i en likandes småhumoristisk tone - som gjør boka lettlest - og underveis har han flere gode betraktninger. Som på s. 35-36 hvor vi gjennom Christians tanker får beskrevet hvordan arbeidsfordelingen er hjemme hos han og kona: «Monica var alltid hjemme når barna kom fra skolen. Selv hadde han overlatt driften av familien til henne. Det var slik han så på det - driften. Monica var familiens HR-avdeling, sosialdepartementet og utenriksdepartementet. Selv var han Finansdepartementet og, når det måtte til, Justisdepartementet
Egeland er god til å gå inn i de enkeltes tanker og forestillinger. Eksempel s. 376, det vi får et innblikk i den selvgode italieneren Francescos tanker: «Han forsto seg på kvinner. Det handlet om biologi, ikke fri vilje. Instinkter. Villfarne hormoner. Frykten og fraværet fra familien forstyrret balansen i kroppen hennes. Han visste hva hun trengte. En mann. Det er slike ting menn vet. Han så henne for seg. Uten klær. Mørke øyne. Fyrig og lidenskapelig slik bare en nøden kvinne kan være. Gjennom buksen masserte han seg i skrittet...»
Mange av disse tankeinnsynene tilfører noe ekstra og farger historien, men av og til blir de dessverre forstyrrende digresjoner og kunne med fordel vært fjernet.

Nei, jeg ble ikke helt overbevist denne gangen; jeg vet at Egeland kan bedre enn som så. Kan det være at Egeland og forlaget har tatt litt for lett på jobben denne gangen? Både plottet og utførelsen kunne vært bedre med mer jobbing og finpuss.

tirsdag 15. september 2020

«Tollak til Ingeborg» av Tore Renberg

Utgitt av Cappelen Damm 2020

Tollak er ein gretten gammal mann; han hatar tida han lever i, han hatar folk i bygda, og dei hatar sikkert han og. Han bur på garden attmed sagbruket han ein gong dreiv, før den nye tida kom og gjorde det umogleg å få drifta til å bera seg. Berre Oddo bur i lag med han, Oddo som han tok til seg då han var gutunge, av di mora ikkje greidde å ta seg av han då mannen hennar fall ifrå. Oddo er vaksen no, men som Tollak seier det i boka har Oddo ingen alder; han vil alltid vera avhengig av pass og stell.
Dei to vaksne ungane til Tollak, Jan Vidar og Hillevi, har for lengst flytt ut. Og kona Ingeborg forsvann for nokre år sidan. Tollak saknar henne. Han saknar henne noko enormt! Utan henne blir det meste meiningslaust. Og no er han vorten sjuk, kjem til å døy om ikkje så lenge. Då er det vel på tide å dele med ungane, dei store, tunge løyndomane han ber på...

Det er Tollak sjølv som fortel, i ein dyster, ordknapp stil som byggjer opp om mørkret i forteljinga. På bygda går Tollak som "Tollak til Ingeborg", altså Tollak som høyrer til Ingeborg. Utan Ingeborg er han ikkje den han var, og det synest ikkje mogleg å finne fotfeste som berre Tollak, ikkje ein det er til å halde ut med i alle fall.

Dette er engasjerande og lettlest om tunge skjebner og alvorlege tema. Det kan verke som ein umogleg kombinasjon, men Renberg får det til!

fredag 11. september 2020

«Oppdrag abort» av Jenni Hendriks og Ted Caplan

Oversatt av Line Almhjell
Utgitt av Kagge forlag, 2020

Veronica Clark (17) er ei vellykka jente med alt på stell. Flink på skolen, populær, pen, og med en kjæreste som er både kjekk og snill. Det passer uhyre dårlig i planene hennes at hun blir gravid, men det blir hun altså. Enda hun og kjæresten har brukt prevensjon; noe så utgjort! Hun er ikke i tvil om hva det nå er hun å gjøre; hun må ta abort! Men hvordan skal hun få det til uten at noen får greie på det? Hun finner ut at hun må reise ca 1600 km for å komme seg til Alburquerque, der reglene er slik at en 17-åring kan ta abort uten samtykke fra foreldrene. Og hvordan skal hun komme seg dit? Løsningen blir Bailey. De var venninner før de begynte på high school, men mistet hverandre av grunner Veronica ikke helt husker. Nå drar de sammen på reise, og underveis opplever de litt av hvert av både hindringer og positive overraskelser.

Det er lett å la seg sjarmere av denne ungdomsromanen. Det er Veronica selv som forteller, i en ganske vittig og energisk tone. Det er driv i handlingen, mye som skjer, og spenningen holdes oppe hele veien; kommer Veronica til å lykkes med planen sin, eller går den i vasken? Motforestillinger mot abort kommer også opp underveis, ved at jentene treffer personer som ikke støtter fri abort og som stikker kjepper i hjulene.

Omslaget til boka er knall rosa og signaliserer vel ganske direkte at dette er ei bok for jentene.

«Kjære Evan Hansen» av Val Emmich med Steven Levenson, Benj Pasek og Justin Paul


Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Utgitt av Aschehoug 2018

Evan Hansen har det ikke greit. Helst vil han holde seg hjemme for å unngå ensomheten og de sosiale nederlagene på skolen, men han må jo på skolen. Av psykologen sin har han fått som oppgave å skrive brev til seg selv; positive, oppmuntrende brev, dette som ledd i terapien. En dag er Evan Hansen skikkelig på etterskudd med å få brevet ferdig til timen hos psykologen, så han sitter på skolen og taster sammen noen setninger, som han deretter skriver ut på skolens printer. Og det er da det skjer: Brevet havner i hendene på Connor Murphy, en ganske sær og sur fyr som de aller fleste skygger unna. Connor lurer på hvorfor navnet til søstera hans står i Evans brev; det er kanskje derfor han i det hele tatt bryr seg.
Før han fordufter med Evans brev, skriver han navnet sitt på Evans gipsede arm. Som den eneste som har giddet.
Noen dager senere kommer det fram at Connor har tatt livet av seg, og Evans brev blir funnet. Brevet tolkes som et selvmordsbrev; Connors avskjed rettet til Evan Hansen, og Connors familie trekker dermed den slutningen at Evan Hansen var venn av Connor. Den eneste vennen, faktisk.
Det blir vanskelig for Evan Hansen å forklare den egentlige sammenhengen, og snart er han rotet inn i et spinn av løgner. Han ville det jo ikke slik, men faktum er at løgnene er til gode for ham; plutselig blir han en som betyr noe, en som folk legger merke til og vil henge sammen med.

Kjære Evan Hansen er opprinnelig en musikal, som siden er blitt til roman. Og det skal også bli film.
Jeg har bare hørt utdrag av musikalen, men kunne godt tenke meg å se og høre hele, og gjerne også se filmen. Dette er en engasjerende roman for ungdom og unge voksne, fortalt med humor, varme og god energi. Og den burde kunne interessere guttene like mye som jentene.

mandag 7. september 2020

«Kongeriket» av Jo Nesbø

Utgitt av Aschehoug 2020

Brødrene Carl og Roy Opgard er endelig sammen igjen, for nå er Carl tilbake i bygda etter mange år i utlandet.
Roy jobber på stedets bensinstasjon og har det egentlig greit nok med det enkle livet han lever.
Men Carl har planer. Store planer. Han vil bygge høyfjellshotell på eiendommen hvor brødrenes barndomshjem ligger. Det gjelder bare å få bygdefolket med på planene, spesielt den store spleisen som må til for å få reist bygget.
Carl er lillebroren som har vokst seg større enn storebroren, både i fysisk størrelse og graden av vellykkethet. (I alle fall tilsynelatende.) Men når det oppstår problemer i Carls opplegg, er storebror helt nødvendig å ha. I ungdommen banket Roy sjalu mannfolk som gikk løs på Carl når han kom i skade for å bli litt for vennlig med damene deres. Men det har dessverre hendt, og kommer til å hende igjen, at ryddejobbene er av helt andre dimensjoner...

Forlaget har satt merkelappen spenning på boka, og det er sant at det er store elementer av spenning her, men det kan også sies å være elementer fra andre sjangere. Jeg er fristet til å bruke betegnelser fra filmverdenen; måten historien er bygd kan sammenliknes med filmens fortellermåte; den er scenisk og visuelt bygd opp, med enkelte snedige overganger mellom scener. Like gjerne som å kalle dette spenning eller bygdekrim (som jeg også ser har vært brukt), kan betegnelsen (romantisk) actionkomedie med elementer fra westernsjangeren passe. Western, ja, for her går det ganske lovløst for seg til tider.

Boka framstår for meg som noe ujevn. Den har en bra start, men midtpartiet er seigt og ganske stillestående, for så å ta seg opp igjen mot slutten av boka. Det er som om fortellerstemmen ramler litt utav det; mister liksom retningssans, energi og troverdighet et sted omtrent midtveis.
Fortellerstemmen er i utgangspunktet muntlig, røff og slurvete, man bryr seg ikke om rettskriving, det kan stå "stjært" istedet for stjålet, og det er a-endinger en masse.
Historien fortelles ikke strengt kronologisk; vi får stadige tilbakeblikk til guttenes oppvekst og ungdomstid.

Det er mye bra i boka, for eksempel mange gode betraktninger/bilder, som dette på s 322:
«Etterpå var det kondolanser og en endeløs rekke av bleke, sorgtunge ansikter, som å sitte i bilen ved veibommen og se toget passere, ansikter som stirrer ut, tilsynelatende på deg, men som er på vei til helt andre steder.»

Enkelte elementer i historien harmonerer kanskje ikke helt med det jeg tenker er den røde tråden. Jeg synes ikke det er noe galt i å mikse ulike sjangere, men her er det noe hår på midten av skolten som har ramlet helt ut av fletta, om dere skjønner bildet.
Det passer i en spenningsroman med en hardtslående hovedperson at det kommer enkelte ganske rå, direkte sexscener, men hva med de mer romantiske og søtladne scenen der Roy har seg med dama han elsker? Og hva med historiene om Roys elskerinner; tilfører de egentlig historien noe, er de godt for noe? De kunne vært skrelt vekk, spør du meg. Men de er kanskje med for å vise for utrolig tiltrekkende Roy er, uten å forstå det selv.

Fortellerstemmen, og det er Roy selv som forteller, er hovedsaklig kvikk og ganske morsom, men av og til bikker det kløktige over i plumpe og vulgære vendinger. Som side 601: «Det steig opp i meg som dritt i en tett dass, hadde gjort det lenge, og nå nådde det kanten og velta ut.»
Noen synes sikkert det er forfriskende med slike bilder, men Nesbø kan bedre enn dette.

Konklusjon: Jeg tror med fordel man kunne kuttet ganske mye i midten av romanen, og sikkert frisert litt her og der ellers også, for å få en ens klang i stemmen og en god følelse av helhet gjennom hele fortellingen.

fredag 4. september 2020

«Døgnåpent» av Sayaka Murata

Oversatt av Magne Tørring
Utgitt av Font forlag 2020

Keiko har jobbet på døgnkiosken Smile Mart i 18 år, men ikke som fast ansatt; det er etter eget ønske at hun bare jobber som timeansatt. Nå er hun 36, og det som gjorde at hun passet inn og følte seg bra - nemlig at hun hadde en jobb å gå til hver dag, som hun mestrer til fulle - er ikke nok lenger. Familie og venner forventer at hun enten har en fast stilling som er noe, eller at hun gifter seg og får barn.
Keiko har alltid vært annerledes, men har ønsket å være som andre og har forsøkt så godt hun har kunnet å tilfredsstille andres forventninger til henne. Er det mann og barn hun må ha for å passe inn, så får hun vel skaffe seg det, da.
Når den arbeidssky, gretne og hengslete Shiraha dukker opp, aner Keiko en mulighet til å få gjort de nødvendige endringer med livet...

Denne korte romanen (bare 156 sider) var fornøyelig lesning. Keikos måte å se verden og seg selv er ganske underfundig.
Romanen skiller seg ut fra mengden, og kan absolutt anbefales til lesere som liker lettleste, hyggelige romaner, som også har en dypere mening.
Jeg ser at romanen noen steder har fått merkelappen kjærlighetsroman, noe jeg ikke synes passer. Jeg lurer på om de som har satt på denne merkelappen egentlig har lest hele romanen.

fredag 21. august 2020

«Ingemar Modigs oppvåkning» av Mikael Bergstrand

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Utgitt av Anemone forlag

Ingemar Modig våkner hver morgen litt før 8, tidsnok til å skru av klokkeradioen før den gir lyd fra seg. Dette med å våkne før alarmen går er en av flere tvangshandlinger han har lagt seg til. Livet består av faste rutiner han finner helt nødvendig å holde seg til. Men så treffer han den 11-årige tøffe fotballjenta Dalia, og livet hans blir etter hvert ganske annerledes...

Dette er en koselig roman, om vennskap mellom generasjoner, om håpet som finnes om at ting skal bli bra, selv når alt synes svart.
Som regel når man går i gang med en roman av denne typen, så vet man omtrent hva man får. Det er ingen store overraskelser her, men det er altså som forventet. Fortellerstemmen har en humoristisk tone som sjarmerer; mye på grunn av den er dette en roman man trygt kan anbefale til lesere som liker sjangeren.
Likte du En mann ved navn Ove av Fredrik Backman, eller romanene til Karin Brunk Holmqvist, så har du her noe som kan minne om dem.

torsdag 13. august 2020

«Alle fugler små» av Hanne Gellein

Utgitt av Cappelen Damm 2020

Vi skal til Trondheim, der Ingeborg jobber som dommer. Mens hun holder på med forberedelser til en krevende rettssak, oppdager hun en kjøttmeis inne i huset der hun bor. Den kan ikke ha kommet inn selv, men må være plassert der. Dette fyller henne med uro og vanskelige følelser, siden kjøttmeis var yndlingsfuglen til datteren Maja, som druknet i Nidelva for noen år siden.
Silje arbeider som patolog. Under obduksjonen av en guttunge oppdager hun noe som gjør henne oppsatt på å finne ut hva som har skjedd med gutten, og hva som kan ha skjedd med andre barn før ham – hun ser nemlig en sammenheng med et par eldre saker.
Siljes og Ingeborgs historier flettes sammen ved at de nøster i hver sin ende i det som skal vise seg å være samme sak.

Forfatteren er sykepleier, og Alle fugler små er hennes debut. Jeg synes dette var en ganske lovende debut. Mye er velskrevet, spesielt liker jeg når forfatteren roer ned, lar oss bli kjent med personer og miljø. Starten av romanen var det jeg likte best. Etter hvert synes jeg historien hopper litt mye mellom hovedpersonene, jeg synes også historien er vel kompleks og persongalleriet kunne med fordel vært mindre. Dialogene kunne vært jobbet mer med, slik at de lød troverdige/muntlige, og unødvendige detaljer kunne vært kuttet. Jeg tror også romanen kunne vært vel så spennende, og mer troverdig, om det hadde vært færre drap. 

onsdag 5. august 2020

«Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet» av Heidi Linde

Utgitt av Gyldendal 2020

Vigdis begynner å nærme seg 50. Hun er trebarnsmor; den eldste sønnen har flyttet på hybel for å studere (men han vil fortsatt ha adventskalender med 24 pakker laget av mor!), mens de to yngste enda bor hjemme. Ektemannen Rune er hekta på sykling, og virker gjennomgående lite koblet på det som skjer hjemme; det er Vigdis som er daglig leder i heimen, organiserer og administrerer, jobber og står i for at alt skal fungere noenlunde knirkefritt. Ved siden av jobben som jordmor og alt familie- og husstell blir det lite fritid. Dette dobbelt/trippel-arbeidet, som blir så lite satt pris på av de som hele tiden sørves, kjenner hun at hun er så inderlig lei av. Hun føler seg ufri, uglad. Hun har en stund nå tenkt på muligheten av å forlate Rune, men kan hun egentlig det når han faktisk er snill og grei, aldri har slått henne; ikke drikker han eller er utro, heller. Er det lov å gå da?
Bokas andre hovedperson er Linn, gift småbarnsmor, som til sin skrekk merker at mennene har sluttet å snu seg etter henne; hun som alltid ble regnet som den mest tiltrekkende i venneflokken, og som - ifølge mora - kunne velge på øverste hylle blant menn. Kanskje er det fordi hun føler seg sultefora på oppmerksomhet at hun ender opp med å være utro med en temmelig tilfeldig fyr, bare fordi det byr seg en anledning...

Jeg har lest flere bøker av Heidi Linde; jeg husker jeg leste debutromanen hennes for voksne, Under bordet (2002), (lenge før jeg begynte å blogge) og tenkte at dette er en forfatter jeg skal følge med på videre. Men jeg har ikke lest alle bøkene hennes likevel; i noen romaner (som Nu, jävlar!) skriver hun om flere som ikke har noe særlig felles; det blir for meg en samling kortromaner/noveller mer enn en roman, og det var jeg ikke begeistret for. Jeg lurte på om de to hovedpersonene i årets roman skulle samhandle, eller hva. Det viser seg at de har felles berøringspunkter, i alle fall.
Grepet med å ha både Linn og Vigdis i hovedrollene, som utfolder seg i hver sin "fløy" av romanen, gir forfatteren mulighet for å vise kvinners - eller skal vi si foreldres - utfordringer i familielivet på ulike stadier, både når barna er i barnehagealder, og når de er i skolealder, uten å spre romanens handling ut over et altfor stort årsspenn. For Linns datter går i barnehagen, så da får vi kjenne litt på hvordan det kan oppleves å ha barn i førskolealder.

Jeg likte denne romanen godt; jeg tenker at de som leste Full spredning av Nina Lykke og lot seg begeistre, godt kan komme til å like denne også. Fortellerstemmen i Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet er litt mindre anmassende, har et mer behagelig toneleie, men også her får vi en dose samfunnskritikk, eller skal vi si menneskekritikk? Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i episoder og personligheter som dukker opp i romanen. Her er mye om foreldrerollen og om samliv som er blitt i overkant krevende; det glir ikke av seg selv lenger, etter at forelskelsen er slitt vekk og hverdagen suger alt man har av krefter.

tirsdag 14. juli 2020

«Bare deg» av Ninni Schulman

Oversatt av Kari Engen
Utgitt av Cappelen Damm 2020

Iris har så langt hatt lite hell i kjærlighet, men det var før hun traff Pål. Han er kjekk, kjærlig, omtenksom, god i senga, det er nesten så Iris må klype seg i armen - er dette sant? Det virker nesten som om Pål kan lese tankene hennes, forelskelsen er intens og altoppslukende.
Etter at de har vært sammen en stund merker Iris at hun stadig prioriterer samvær med Pål framfor venninnene. Helgen hun skulle blitt med dem til København blir hun dessverre dårlig og må bli hjemme, og i tiden som følger får hun kløende utslett, får veldig lite energi og blir lett hissig og irritert.
Pål er heldigvis fortsatt tålmodigheten selv, steller og stuller for henne, og tar seg av alt. Men er omsorgen hans helt ekte følt? Eller er det egentlig noe usunt i denne nærmest selvutslettende oppførselen?

Jeg har lest de fleste av Schulmans bøker som er oversatt til norsk; kvaliteten har vært noe varierende. Men dette er noe av det beste jeg har lest av henne. Forlaget har satt merkelappen relasjonsgrøss på boka, kanskje kunne man også kalt det en psykologisk thriller.

Perspektivet veksler mellom Pål og Iris, der Pål forteller selv, mens en tredjeperson forteller om Iris. Påls kapitler veksler mellom nåtid og fortid, men det er stort sett lett å holde oversikten på hvor man er i historiens gang.

«Bow & arrow : en tegneseriedagbok fra London» av Ida Larmo

Utgitt av Cappelen Damm 2019

Ida reiser til London for å studere illustrasjon. Det burde føles spennende og hun burde sikkert glede seg, men det føles jo også litt skummelt. Det er langt hjemmefra, hun kjenner nesten ingen, hybelen er nitrist, og som fattig student har man ikke mulighet til å delta på hva som helst opplevelser som gir glede...

Dette er en lettlest historie i form av tegneserie, som sikkert mange vil kjenne seg igjen i. De fleste som er voksne i dag flyttet hjemmefra i ungdommen, og følelsen av å være alene, usikker og redd har vi vel hatt noen og enhver.
Jeg likte denne boka veldig godt; fine tegninger og farger, og spennende å se hvordan Ida opplevde studenttilværelsen i London.

For ungdom og unge voksne.

søndag 12. juli 2020

«Sinne» av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen

Utgitt av Samlaget 2020

Synne er 15 år og har ADHD. I barneskulen tok ho medisin for å betre konsentrasjonen, men no har ho greid seg utan ei tid. Ho - og folk rundt henne - merkar at ho blir fort sint; jamvel om ho veit at klassekameratane gjer det for å provosere, hender det at det er nok at einkvan på ert kallar henne for Sinne i staden for Synne, så tenner ho på alle pluggane.
Kanskje ikkje så rart då at rådgjevaren på skulen ymtar frampå at Synne burde vurdera å starte med medisin att.
Det rotar seg til for Synne utover i boka. Bestevenninna Torunn trur seg til henne, og fortel at ho er begeistra for den nye guten i klassa, Johan. Og Synne får seg ikkje til å seie at ho og Johan faktisk er i ferd med å bli kjærestar. Då Torunn litt seinare får greie på at Synne og er interessert i Johan, opplever ho det naturleg nok som eit ubegripeleg svik. Synne blir stadig meir redd for å miste Torunn til Kine, som heilt tydeleg er ute etter å "stele" Torunn frå henne.
Som om ikkje dette er nok, er det trøbbel på heimebane og. Faren har flytt frå henne, mora og storebroren, av di han har fått seg ny dame. Synne kan ikkje fordra den nye dama, og då ho får greie på at faren og den nye dama ventar baby, er det meir enn ho klarar å fordøye...

Det er mange referanser til Harry Potter-universet i boka. Trylleformlar, karakterar (som Slur) og fenomen (som brølerar) dukkar opp her og der. I starten tykte eg ikkje dette var så vellukka - det kjendest litt "utanpå" og eg tenkte og at ungdom som les Sinne kanskje vil synes noko av dette blir for barnsleg. Men etter kvart tykkjer eg det høver at Potter-universet er med på ferda. Potter-bøkene er nemleg dei einaste bøkene Synne har lest (eller har fått lest høgt for seg), og det i seg sjølv betyr mykje for henne som stort sett ikkje har hatt konsentrasjon nok til å samle seg om å lese lengre tekstar.

Når eg les denne boka skjønar eg kvifor Synne blir rådd til å vera open om ADHD-en sin. Om ho tidleg hadde fortalt det til klassen, kunne medelevar sikkert forstått meir av oppførselen hennar og kvifor ho stadig havnar i situasjonar; dei kunne vore meir tålmodige og gjett henne meir rom å utfalde seg i.

For ungdom - kanskje gutar vil kjenne seg att og? - frå ca 12 år og oppover.

fredag 10. juli 2020

«Hvert skritt du tar» av Lisa Jewell

Oversatt av Anita Garmannslund
Utgitt av Cappelen Damm 2020

Joey (eller Josephine) vender hjem etter fire år i utlandet. Fra utenlandsoppholdet har hun med seg ektemannen Alfie, som hun kanskje giftet seg litt forhastet med. De flytter inn til Joeys bror, Jack, som er gift med Rebecca. Huset deres er romslig og Jack vil gjerne ha dem hos seg. I det minste til de har fått seg gode jobber og råd til å etablere seg.
Da Joey treffer en av naboene, den respekterte rektoren Tom Fitzwilliam, kjenner hun en sterk og nesten uimotståelig dragning mot ham. Det er noe ved ham, noe veldig tiltrekkende; det betyr ingenting at han er mye eldre enn henne, er gift og har en sønn som snart er voksen.
Bess, en av elevene ved Toms skole er også veldig betatt av Tom. Hun er bare femten, og venninnen Jenna forsøker å passe på henne og hindre henne i å gjøre noe dumt. Til sin forskrekkelse oppdager hun at rektor Tom ser ut til å ha noen skjelett i skapet, og det blir enda viktigere for henne å holde Bess unna ham...

Lisa Jewell er en engelsk forfatter som jeg kjente til som forfatter av feelgood- og kjærlighetsromaner. Jeg har ikke vært fristet til å lese noe av henne tidligere, men da jeg leste vaskeseddelen syntes jeg denne virket spennende, for psykologiske thrillere er noe jeg kan like. Spenningen er godt porsjonert utover, slik at jeg holder på nysgjerrigheten og ønsker å lese videre. Og løsningen på saken kom overraskende, så forfatteren har lyktes i å lure meg til å se dit hun vil. Lett og underholdende spenningsroman.

mandag 6. juli 2020

«Fallesjuke» av Randi Fuglehaug

Utgitt av Kagge forlag 2020

Journalisten Agnes har flytt attende til Voss etter mange år i byen. Dette året startar Ekstremsportveko på Voss ekstra ekstremt, med ein kvinneleg fallskjermhoppar som stupar i bakken og døyr. Det viser seg ganske snart at fallskjermen til den omkomne var tukla med, og politiet startar drapsetterforsking. Agnes kjente den omkomne og venninnene hennar frå ungdommen, og dette i tillegg til at ho har ein god ven som jobbar i politiet, kan gje henne tilgang til viktig informasjon.
Sjølv om redaktøren tek henne av saka, held ho fram med undersøkinga, og sakte, men sikkert sirklar ho inn kva som har skjedd, kva som var motivet, og kven mordaren er.

Det er ganske vanleg at journalistar spelar hovudrolla i krim. Dei er jo flinke til å grave, tenkje utanfor boksen, og ikkje treng dei ta omsyn til dei strikte reglane som politiet må rette seg etter.
Forfattaren er sjølv journalist, og Fallesjuke ser ut til å vera hennar debut som forfattar av skjønnlitteratur for vaksne. Fuglehaug har ei sikker forteljarstemme; tonen er kvikk og litt humoristisk. Persongalleriet blir litt vel stort, handlinga kunne vore meir spennande, men den kvikke tonen og den smått sjølvironiske hovudpersonen er som eit friskt pust og kan åleine bera historia ganske langt.

torsdag 18. juni 2020

«Mørk ild» av C.J. Sansom

Oversatt av Knut Johansen
Utgitt av Press forlag 2009

Vi er i London i 1540. Advokat Shardlake skal forsvare ei ung kvinne som er tiltalt for mord, men blir også satt i sving av Thomas Cromwell, kongens viktigste mann, i en sak som viser seg å være både innfløkt og farlig. Det handler om en nesten magisk væske, så brennbar at den sluker alt. Denne såkalte greske ilden kan være et mektig kampmiddel, men må for all del ikke falle i gale hender...

Dette er bok nummer to i en serie om Shardlake; jeg har ikke lest den første, men det gjorde ingenting for lesingen av denne.
For deg som liker historisk krim, eller en god fortelling som varer en stund; denne boka er på over 550 sider.

søndag 7. juni 2020

«Kan jeg bli med deg hjem : noveller» av Marie Aubert

Utgitt av Oktober forlag 2016

Dette er en fin novellesamling jeg ikke har så mye å skrive om. Dette er lettlest og engasjerende; jeg leste i boka på senga om kvelden og tenkte jeg skulle lese bare ei novelle, men det ble til at jeg leste ei til, og ei til, for det gikk så fort og greit unna.

Jeg har tidligere lest Voksne mennesker av samme forfatter, og jeg liker det hun gjør. Helt klart en forfatter jeg vil følge med på i fortsettelsen.

«Alle andre» av Sally Rooney

Oversatt av Tiril Broch Aakre
Utgitt av Armada 2019

Connell og Marianne går i samme klasse, men i løpet av skoledagen snakker de ikke med hverandre. Connell er en av de kule, en av de som er godt likt og har mange å henge med, mens Marianne regnes som spesiell og overlegen eller noe; hun holder seg i alle fall for seg selv og når hun sier noe er det helst noe litt vel direkte og kanskje provoserende eller sårende.
Men på fritiden begynner de to å snakke og være sammen. Connells mor vasker nemlig hjemme hos Marianne, og han kommer kjørende for å hente moren. Noen ganger kommer han litt tidlig og må vente på at moren skal gjøre seg ferdig, og da byr det seg anledninger for at han kan snakke med Marianne.
Det utvikler seg etter hvert til et vennskap mellom de to, og de har sex. Men Connell vil ikke at de skal vise ute blant folk at de er kjærester eller sammen. I starten er det greit for Marianne, men etter hvert kjenner hun kanskje at det er sårende, som at hun ikke er bra nok. Og det de to deler, betyr det ingenting for ham?

Dette kunne vært en lettbeint feelgood- eller kjærlighetsroman å dømme etter fargene på omslaget, men å sette slike merkelapper skaper visse forventninger som du ikke får helt oppfylt i denne boka. Jeg vil si du får mer, du blir kanskje overrasket, og kanskje blir du litt sliten av å håpe det beste for disse to; at de skal finne ut av hverandre og klare å holde sammen gjennom studietida hvor de ikke bor på samme sted og treffes sjelden. Dette er en interessant og velskrevet historie med tema vennskap, kjærlighet, mellommenneskelige relasjoner.

På biblioteket mitt står boka sammen med voksenlitteraturen, men romanen kan absolutt passe for ungdom og unge voksne.

Originaltittelen er Normal people, noe jeg synes er en bedre tittel enn den norske. Og du har sikkert fått med deg at boka er filmatisert til en TV-serie med samme navn, altså Normal people.

søndag 24. mai 2020

«PS: jeg elsker deg fortsatt» av Jenny Han

Oversatt av Thomas Ingebrigtsen Lem
Utgitt av Gyldendal 2020

Vi møter igjen Lara Jean fra Hvis du bare var min (2019). Liksom-forholdet med Peter utviklet seg til et ordentlig kjærlighetsforhold i forrige bok, men avsluttet med en skikkelig knute på tråden.
Årets bok starter med at Lara Jean og Peter skværer opp og finner ut at de forsatt vil være sammen. De har det fint med hverandre til tross for at de er ulike, men det er selvfølgelig stadig nye skjær i sjøen. Peters eks-kjæreste for eksempel, hun har det med stadig å behøve Peters skulder å gråte ut på, og Peter stiller opp til tross for at han vet at Lara Jean ikke liker det.
Og noen filmet Peter og Lara Jean i et intimt øyeblikk i boblebadet da de var på leir, viser det seg, og legger det ut på nettet. Det ser virkelig ikke bra ut! Sannheten var at de bare klinte, men på filmen ser det ut som de går mye lenger enn det...
Og som om ikke dette er nok å sjonglere har Lara Jean begynt å brevveksle med John som hun var forelsket i en gang i tiden, før han flyttet og de mistet kontakten. John er kjempekjekk, morsom og grei, og Lara Jean opplever nok en gang at det er mulig å ha følelser for to gutter på én gang...

Jeg kastet meg over denne boka fordi den forrige boka om Lara Jean engasjerte meg skikkelig. Jeg er ikke akkurat like begeistret for oppfølgeren; deler av plottet kjennes som en reprise av første boks hendelser, og enkelte episoder føles konstruert for at forholdet mellom Lara Jean og Peter stadig skal settes på prøve.

Men selv om jeg ikke var akkurat like begeistret som jeg var for første bok, så er Lara Jean med familie og venner en gjeng jeg har lyst til å følge videre, så jeg kommer nok til å lese neste bok også, når den kommer.

lørdag 23. mai 2020

«Hvis du bare var min» av Jenny Han

Oversatt av Thomas Ingebrigtsen Lem
Utgitt av Gyldendal 2019

Lara Jean er den midterste av tre søstre. De bor med faren sin, moren er død for flere år siden. Margot er eldst, og lillesøster blir kalt Kitty. Idet romanen starter, reiser Margot helt til Skottland for å gå på skole der. Hun tror ikke på langdistanseforhold, og slår opp med kjæresten Josh før hun drar. Lara Jean reagerer veldig på dette, både fordi hun ser hvor knust Josh blir, og fordi hun selv er aldri så lite forelska i Josh.
Uten Margot hjemme er Lara Jean eldste jente, får flere plikter i huset og føler hun må ta seg mer av lillesøster. Savner Margot gjør hun også, så livet kjennes ikke så greit. Og så blir det bare enda verre... Lara Jean har nemlig samlet på brev hun har skrevet til gutter hun har vært forelsket i, deriblant Josh (!), men aldri sendt. Plutselig er disse brevene borte vekk, for snart å dukke opp hos de respektive som var gjenstand for hennes forelskelse. Det er fryktelig pinlig, spesielt at Josh får greie på at Lara Jean var forelsket i ham lenge før det ble et par av ham og Margot.
For å redde seg unna og samtidig gjøre storsjarmøren Peter en tjeneste, går hun med på å late som om de to er kjærester. Peter vil gjøre eksen sjalu, og det er lettere for Lara Jean å snakke seg vekk fra de vanskelige greiene med Josh når hun plutselig har fått kjæreste.
Men hvor enkelt er det å spille kjærestepar uten å gjøre kjæresteting? Og hva kommer far og Kitty til å synes når de får vite om det? Og hvorfor bryr Josh seg så mye om dette, sier at Peter ikke er noe å samle på og at hun er altfor bra for en sånn en?

Denne ungdomsromanen, som også er filmatisert, er skikkelig fin lesning for den som liker å lese om følelser, forelskelse, og relasjoner mellom mennesker.
Boka har en oppfølger i PS: jeg elsker deg fortsatt som kom på norsk i år. Den har jeg nå lånt fra biblioteket og jeg gleder meg til å gi meg i kast med den. Bakpå årets bok står det at den er første i en trilogi, mens det på forlagets hjemmeside står at den er første bok i en serie. Da får vi vel bare se hvor mange bøker det er stoff til.