«Se Norges blomsterdal : livet, døden og koret» av Ingrid Bjørnov

Utgitt av Vega forlag 2012

Illustrasjoner av Lisa Aisato

Ingrid Bjørnov var med i Oppsal skoles pikekor fra hun var ni til hun var fjorten år – år som satte spor!

I denne boka forteller hun om musikkens og sangens betydning i både hennes og andres liv, og kjærligheten hun har til korsang især. I boka er Bjørnov ganske personlig, slik hun deler med oss fotografier fra familiens fotoalbum, sammen med historier både om seg selv og enkelte familiemedlemmer. Hun har også med litt musikkhistorie og interessante fakta om musikk, som viser hvordan musikken kan ta over der ordene slutter og bety så mye for så mange.

Korsangere kommer til å le gjenkjennende til mye av det som står i boka; det slår meg at dette må være en midt-i-blinken gavebok til både forhenværende, nåværende og potensielle korsangere. Bjørnov skriver lett, humoristisk og godt – det er bare å lene seg tilbake og nyte.

Til slutt et utdrag fra boka, s 40:

«Korfolk er et jovialt folkeferd det er lett å få øye på i det offentlige rom, for eksempel i busskø. Der andre ventende rastløst skifter vekten fra det ene til det andre beinet, vil en korsanger stå fjellstøtt og urørlig i en slags på-stedet-hvil-posisjon. Middels bredbeint på lydløse sko med lav hæl plasserer sangeren seg med vekten jevnt fordelt på begge føtter og med en liten svikt i knærne for ikke å belaste ryggen. Armene henger ledig langs siden. Strikk i livet og frie luftveier. Klassisk korposisjon er det nærmeste man kommer stabilt sideleie i oppreist tilstand.»

«Grenseløs kjærlighet» av Simone Elkeles

Utgitt av Gyldendal 2011

Oversatt av Hilde Stubhaug

Denne ungdomsromanen er en oppfølger til «Perfekt kjemi», som handlet om Alex og Brittany. I «Grenseløs kjærlighet» er det broren til Alex, Carlos, som er hovedperson.

Carlos er nylig kommet hjem til USA etter ett år i Mexico. Carlos skal gå på high school, og først bor han hos Alex. Carlos misliker at Alex liksom skal passe på ham og bestemme over ham, men ting går tilsynelatende fra ille til verre da det blir funnet dop i Carlos’ skap på skolen. Carlos blir plassert hos en familie for å bli fulgt opp ekstra – og dessverre er datteren i huset ingen ringere enn Kiara; jenta som fungerte som en fadder for ham da han begynte på skolen, og som han slett ikke kom særlig godt overens med…

Som i forrige bok fortelles annethvert kapittel av de to hovedpersonene, Carlos og Kiara. Det gir fin variasjon og får belyst hendelsene fra begge sider. Jeg synes kjærlighetshistorien er ordentlig søt og fornøyelig; boka er både romantisk og humoristisk. Litt spennende er den også, selv om det er ganske opplagt hvordan historien kommer til å ende. Anbefales!

«Sensommerdager» av Joyce Maynard

Utgitt av Silke forlag 2012

Oversatt av Børge Lund

Boka fikk jeg av Silke forlag, som håpet jeg ville lese og blogge om boka.

13-årige Henry er med mora på en av de sjeldne handleturene deres på kjøpesenteret – mamma er deprimert og går nesten aldri ut – da han møter en fremmed mann som ber ham om hjelp. Mannen er ikledd uniform – lik den de ansatte på kjøpesenteret har på seg – men Henry aner at det er en forkledning, siden mannen blør fra hodet og det ene beinet. Det er noe med blikket til mannen som får Henry til å tro at han er til å stole på, og mannen blir med Henry og mora hjem.

Det kommer snart fram at mannen er en rømt fange – antatt farlig, sier etterlysningen – men mora og Henry er ikke redd ham. De vil heller hjelpe ham å holde seg skjult.

Ganske snart skjønner Henry at mora og mannen ”har noe på gang” – han har soverom ved siden av moras, og hører at de ligger med hverandre etter at mannen har vært der et døgns tid. Det som skjer skaper motstridende følelser i Henry. Han liker mannen godt, men er han virkelig til å stole på? Kan det mora og mannen har sammen være så sterkt at Henry blir til overs?

Det er den voksne Henry som forteller i boka. Selv om han ser tilbake på det som hendte, får forfatteren fint fram hvordan en trettenåring syn på saker og ting er – noen ganger forenklet i svart-hvitt, noen ganger forstår man ikke alt, men i stedet gjetter eller bare går ut fra at det er sånn eller slik.

Direkte tale er ikke satt i sitattegn, men det går likevel stort sett greit å skille mellom hva som blir sagt, og hva som er Henrys fortelling.

Dette er en spennende roman, synes jeg. Det er ikke opplagt hvordan denne historien skal ende, og det gir nerve og driv.

Om jeg skal sette fingeren på noe, så synes jeg kanskje det virker noe usannsynlig at fangen og mora så fort ”kaster seg over hverandre”. Hun er jo deprimert og folkesky? Sikkert nok er hun sulteforet på kontakt med menn, og vi har jo hørt om kjærlighet ved første blikk, men likevel. Jeg må forstå at det er noe helt spesielt med denne mannen de har fått i hus, og jeg sliter kanskje litt med å tro på ham. Slik han tar seg til rette og snakker nærgående i vei til Henry, synes jeg vel egentlig han virker mer frekk enn sympatisk.

Men dette var tanker jeg fikk etter å ha lest ferdig – mens jeg leste var jeg bare oppslukt og nysgjerrig på hva som skjedde videre.

Slutten var litt tørr og oppramsende – tror nok akkurat den biten kunne vært mer elegant løst, men selvfølgelig setter jeg som leser pris på å få høre hvordan det gikk helt til slutt.

Alt i alt en interessant og fengslende roman.

«Rosa elefanter» av Karin Brunk Holmqvist

Utgitt av Silke forlag 2012
Oversatt av Kirsti Vogt

Silke forlag sendte meg et anmeldereksemplar i håp om at jeg ville lese og blogge om boka.

Ekteparet Selma og Artur bor i lille Tommarp, og trives med det fredelige, enkle livet. Men så kommer det noen merkelige naboer flyttende – et ektepar med hang til støyende bønnemøter og salmesang, og i et av de andre husene en enslig, eldre kvinne, som rett som det er viser seg naken utenfor huset sitt. Artur oppdager at det religiøse ekteparet graver et mistenkelig hull i hagen sin. Da det like etter meldes at en mann i nabolaget har forsvunnet, begynner Artur å frykte at naboene ikke bare er merkelige, men kriminelle også!

Dette er en lettlest, lys roman om hva som kan skje om man lar fantasien løpe av med seg…

Dette er den fjerde boka av Holmqvist på norsk, og som vanlig er det eldre, litt enkle mennesker som er hovedpersoner. De tidligere bøkene hennes heter «Potensgiverne» (2009), «Rapsgubbene» (2010) og «Sirile gentlemen søkes» (2011). I «Rosa elefanter» finner vi også de detaljerte skildringene av interiør og hverdagslige gjøremål, de småpussige, ertende dialogene som vi er vant til fra de tidligere bøkene.

Det er koselig, litt muntert og helt ufarlig – og kanskje litt lite spennende? For de som har lest Holmqvists tidligere bøker og elsket dem, vil sikkert også denne falle i smak. For min del synes jeg det blir litt mye likt fra bok til bok, av miljø, tema, persongalleri og dialoger, litt for lite handling og presentert i en stil som er bløt og god, men som får meg til å ønske større kontraster og mer konfliktstoff.

Jeg gir dere et utdrag fra s 63 som fikk meg til å le:

Selma og Artur er på besøk hos Disa, den nye, enslige nabodama. Disa har et portrett av Che Guevara hengende på veggen, og Artur tenker for seg selv når han står foran bildet: Den fyren ser ut som han trenger en tur til frisøren.

Vel hjemme, etter at de har lagt seg, snakker Artur og Selma om besøket:

«Ja, du, Selma, det er underlige tider vi lever i. Disa sa at hun aldri hadde vært gift, men den fyren det hang bilde av på kjøkkenet var kanskje en gammel kjæreste.»
Han kikket på Selma i mørket.
«I så fall har han hatt mange damer, for jeg har sett ham på vegger både her og der.»
«Sier du det. Kanskje han er en sånn bimanist.»
«Bigamist» rettet Selma.

«Det er ikke så farlig med meg» av Jenny Jägerfeld

Oversatt av Kjersti Velsand

Utgitt av Aschehoug, 2012

I denne ungdomsromanen møter vi 17-årige Maja. Klær, hårfrisyre og oppførsel har hun møysommelig valgt for å vise omverdenen at hun er tøff i trynet. Da er det kanskje ikke så rart at ingen synes så fryktelig synd på henne eller viser rørende omsorg når hun kutter av seg tommelfingertuppen med en elektrisk sag i skulpturtimen, enda hun blør kjempemye!

Dagen etter reiser Maja til mamma – de er sammen annenhver helg. Men mamma er ikke hjemme, og i leiligheten ligger ting Maja vet mamma ikke ville reist noe sted uten. Hva har skjedd? Og hvorfor ringer ikke Maja hjem til faren og sier fra, eller til politiet og etterlyser mamma? I stedet lar hun humla suse og havner på en fest hos naboen. Der møter hun en som kaller seg Justin, og de får mer med hverandre å gjøre…

En roman om å finne seg selv – jeg tror mange unge vil kjenne seg igjen i dette at man skal spille tøff, man skal ha mange venner, være godt likt, man skal passe inn, og om hvor vanskelig det kan være å få til akkurat det. Det blir også vanskelig når man faktisk lykkes i å gi andre inntrykk av at man er en skikkelig tøffing som tar alt på strak arm, når det ikke er helt sant! Inni seg kan man være liten og redd, men det har man jo lagt opp til at ingen skal skjønne. Kinkig.

Historien er bygd opp rundt en del hendelser som ikke virker helt sannsynlige, men det blir framstilt i boka også at dette er rart, men slik ble det altså. Som at Maja ikke sier fra til noen om at mammaen er forsvunnet. Som at hun har hacket farens e-post og facebook-konto og leser alt han har av meldinger uten at han merker det. Som at en viktig melding fra mamma kommer på avveier uten at mamma sjekker det opp ekstra og sørger for at beskjeden kommer fram. Men det usannsynlige gjør ikke så mye. Romanen er absolutt fengende, og tar opp interessante tema.

Noen ord om tittelen og omslaget: På svensk heter boka «Här ligger jag och blöder», tittelen er på omslaget formet til en stor bloddråpe. Jeg synes den svenske tittelen var mye mer dramatisk og med fin dobbeltbunn, og når omslaget er som det er med den røde dråpen – hvorfor har man valgt å kalle boka «Det er ikke så farlig med meg» på norsk? Jeg får lyst til å si at det var et blodfattig valg…

Jeg kunne ønsket meg noen flere komma i teksten. Jeg har nevnt det i innlegg før, at jeg mener oppramsing av adjektiv skal ha komma imellom. Her har jeg blitt imøtegått av en anonym leser som mener at komma kan kuttes ut når det ene adjektivet står til det andre. (Hvis jeg forsto det riktig?) Hvis jeg skal gå i detalj, så har vi s. 209 et eksempel på at to adjektiver skal stå uten komma, for å få fram den riktige meningen: «lett svimmel følelse».

Mens jeg synes at det for eksempel på s 160 skulle vært et komma i «vakre glitrende vannet». Dersom det hadde stått ”vakkert glitrende”, hadde det vært noe annet.

Når vi snakker om komma, synes jeg også det for denne romanen kunne vært noen flere komma i setninger bestående av flere ledd. For eksempel s 103: ”«OK,» sa Justin mykt og trakk snørr opp i nesen med et grynt.”

For meg er det to handlinger i denne setningen som skulle kommet hver for seg, ellers virker det som om Justin både sier noe mykt OG trekker snørr opp i nesa på en og samme tid.

Jeg kunne også ønsket meg teksten satt med litt større bokstaver. Jeg vet godt at jeg – halvgammel kjerring med begynnende alderslangsynthet – ikke er i målgruppa, men likevel. God størrelse på bokstavene hadde gjort den litt lettere å lese.

Men alt i alt en god bok som trygt kan anbefales.

«Stolpesnø» av Marit Reiersgård

Utgitt av Gyldendal, 2012

Det er i slutten av januar, og det snør. Det er ikke koselig tiddelibom-snø, men tung, trassig snø, som skaper problemer og kaos på veiene, som dekker til og tynger.

Fem år gamle Oda får etter litt om og men lov av mora til å gå ut for å leke i snøen, med streng beskjed om å holde seg unna bilveien som ligger like ved huset. Da Oda ikke kommer tilbake når mora roper, og ikke er å se noe sted, greier mora så vidt å tøyle redselen ved å tenke at det må være David – Odas spanske far som er nektet samvær med datteren sin – som står bak forsvinningen. Da finnes Oda der et sted i verden – i live.

Det umake politiparet Bitte Røed og Verner Jacobsen har fått sin første sak å jobbe med i fellesskap; Bitte har nettopp begynt i ny jobb.

Det skjer andre dramatiske ting også, men jeg velger å ikke fortelle mer, bare gi deg denne uhyggelige opptakten. Da jeg leste starten av romanen satt jeg ute i den varme sola, men jeg syntes jeg kjente kaldgufsen fra all snøen som falt og falt…

«Stolpesnø» er forfatterens debut, og den står fjellstøtt. Forfatteren virker svært sikker språklig, det er god flyt og spenningen holdes oppe – nesten hele veien.

Kanskje blir det litt detaljert og omstendelig av og til. Kanskje kunne romanens siste, oppsummerende kapitler vært kuttet ut. Kanskje blir privatlivet til etterforskerne trukket litt for mye inn – men det er jo mange lesere som liker nettopp dette at hovedpersonene får framstå som vanlige, sammensatte mennesker – til å kjenne seg igjen i.

Plottet er ikke spesielt originalt – elementer og stemninger minner meg om Karin Fossum og Unni Lindell – men romanen er som sagt meget sikkert og bra utført, og har også sin egen stil.

Noen ord om tittelen: Den er original og fin, men hva er egentlig stolpesnø? Jeg ser for meg gjerdestolper der snøen ligger på stolpetoppene som store luer. Men skal jeg heller seg for meg snø så dyp at den dekker gjerdestolpene helt opp til toppen?

Til slutt gir jeg en liten smakebit, som viser Reiersgård evne til å farge enkelte scener med litt velkommen humor. Her besøker politiet et kunstgalleri; Bitte har ikke peiling på kunst:

«Da de rundet hjørnet ved Galleri La Naranja, hadde noen skrudd på lyset. Døra var åpen. En mann satt bak et bord i hjørnet og spratt opp da de kom inn.

-          Prisliste? spurte han forventningsfullt.

-          Hvorfor ikke, sa Bitte og tok imot arket. Lokalet besto av ett stort og ett mindre rom. Hun lot blikket gli over listen.

-          Gunilla Holm Platou, leste Bitte. – Henne er det da noe kjent med, eller?

Verner ristet på hodet og Bitte gikk litt ut på gulvet, studerte bildet av ei ku som gresset i rammekanten. Mannen kom opp på siden av dem med øynene vidåpne av salg.»

«Revolutionary Road» av Richard Yates

Oversatt av Agnete Øye

Utgitt av Oktober forlag, 2009

Vi befinner oss i USA, midt på 1950-tallet, og blir kjent med ekteparet Frank og April Wheeler som bor i Revolutionary Road i en idyllisk forstad til New York. Frank pendler inn til byen der han jobber i et kontormaskinfirma, mens April er hjemmeværende og tar seg av de to barna.

Dette skulle man tro var et godt liv å leve, men Frank og April er ikke fornøyde – de har forventninger om at livet må ha mer å by på. De begynner å legge planer om å flytte til Europa, nærmere bestemt Paris, der meningen er at April skal være familiens forsørger, mens Frank skal få en anledning til å finne seg selv. Flyttingen er nært forestående da noe skjer som legger planene i grus…

Dette er tredje roman av Richard Yates jeg leser. «Påskeparaden» likte jeg veldig godt. Både «Ordensforstyrrelse» og «Revolutionary Road» er også interessante, men disse fenget meg ikke like mye. For denne tredje romanen kjente jeg at det gikk trått mange steder – det var partier hvor det skjedde lite, eller det som skjedde var forutsigbart.

Tema og stemning er dessuten nokså dystert – her møter vi nok en gang hovedpersoner som ikke ser eller vil det beste for seg selv, men trekkes ned og inn i problemer av uforutsigbare undergrunnskrefter.

«Krokodillens gule øyne» av Katherine Pancol

Oversatt av Synneve Sundby

Utgitt av Bazar, 2011

Joséphines ektemann Antoine har vært arbeidsledig et års tid, og ekteskapet skranter. Da Joséphine får vite at Antoine har stått i med ei anna dame, blir det ”oppgjør på kammerset”, og enden på visa er at Antoine flytter ut. Etter hvert drar han til Afrika for å starte krokodilleoppdrett, og Joséphine blir nødt til alene å forsørge seg selv og de to døtrene.

Vi blir også kjent med Joséphines vakre og populære søster Iris, søsterens ektemann Philippe, disse søstrenes rivjern av en mor, Henriette, og stefaren Marcel, samt Marcels elskerinne Josiane, Joséphines nabo og venninne Shirley og en rekke flere.

Romanen har et stort persongalleri og handlingen blir mangfoldig og ikke lett å referere. Mesteparten fenger og engasjerer, men boka kunne kanskje vært kortet noe ned (den er på 568 sider), ved at man lot noen bipersoner, digresjoner og sidehistorier ligge.

Romanen har noen småfeil her og der, blant annet brukes feil personnavn på s 329 – Josiane er byttet ut med Joséphine – og enkelte uttrykk virker simultanoversatt, som ”gjort ham en betroelse” s 342.

Andre ting jeg reagerte på, var Marcels heftige diing av elskerinnens bryst s 51 og at Joséphine s 298 dreper  Iris med øynene.

S 352 står det: «Hun inviterte Joséphine bort til henne.» Riktig skulle nok vært ”… bort til seg.”

Boka var fargerik, mangslungen og underholdende, så den kan anbefales, til tross for noen skjemmende småfeil.