«Sensommerdager» av Joyce Maynard

Utgitt av Silke forlag 2012

Oversatt av Børge Lund

Boka fikk jeg av Silke forlag, som håpet jeg ville lese og blogge om boka.

13-årige Henry er med mora på en av de sjeldne handleturene deres på kjøpesenteret – mamma er deprimert og går nesten aldri ut – da han møter en fremmed mann som ber ham om hjelp. Mannen er ikledd uniform – lik den de ansatte på kjøpesenteret har på seg – men Henry aner at det er en forkledning, siden mannen blør fra hodet og det ene beinet. Det er noe med blikket til mannen som får Henry til å tro at han er til å stole på, og mannen blir med Henry og mora hjem.

Det kommer snart fram at mannen er en rømt fange – antatt farlig, sier etterlysningen – men mora og Henry er ikke redd ham. De vil heller hjelpe ham å holde seg skjult.

Ganske snart skjønner Henry at mora og mannen ”har noe på gang” – han har soverom ved siden av moras, og hører at de ligger med hverandre etter at mannen har vært der et døgns tid. Det som skjer skaper motstridende følelser i Henry. Han liker mannen godt, men er han virkelig til å stole på? Kan det mora og mannen har sammen være så sterkt at Henry blir til overs?

Det er den voksne Henry som forteller i boka. Selv om han ser tilbake på det som hendte, får forfatteren fint fram hvordan en trettenåring syn på saker og ting er – noen ganger forenklet i svart-hvitt, noen ganger forstår man ikke alt, men i stedet gjetter eller bare går ut fra at det er sånn eller slik.

Direkte tale er ikke satt i sitattegn, men det går likevel stort sett greit å skille mellom hva som blir sagt, og hva som er Henrys fortelling.

Dette er en spennende roman, synes jeg. Det er ikke opplagt hvordan denne historien skal ende, og det gir nerve og driv.

Om jeg skal sette fingeren på noe, så synes jeg kanskje det virker noe usannsynlig at fangen og mora så fort ”kaster seg over hverandre”. Hun er jo deprimert og folkesky? Sikkert nok er hun sulteforet på kontakt med menn, og vi har jo hørt om kjærlighet ved første blikk, men likevel. Jeg må forstå at det er noe helt spesielt med denne mannen de har fått i hus, og jeg sliter kanskje litt med å tro på ham. Slik han tar seg til rette og snakker nærgående i vei til Henry, synes jeg vel egentlig han virker mer frekk enn sympatisk.

Men dette var tanker jeg fikk etter å ha lest ferdig – mens jeg leste var jeg bare oppslukt og nysgjerrig på hva som skjedde videre.

Slutten var litt tørr og oppramsende – tror nok akkurat den biten kunne vært mer elegant løst, men selvfølgelig setter jeg som leser pris på å få høre hvordan det gikk helt til slutt.

Alt i alt en interessant og fengslende roman.