«Byens spor : Jesper og Trude» av Lars Saabye Christensen

Cappelen Damm 2021

Maj er død, nå er det neste generasjon, her representert ved Jesper og kona Trude, som bærer historien videre. Vi er kommet til 1980-tallet. Vi får også vite hvordan det står til med Jespers søster Stine, kameraten Jostein, og flere av karakterene vi kjenner fra de tre foregående bøkene: Byens spor : Ewald og Maj (2017), Byens spor : Maj (2018), Byens spor : skyggeboken (2019)

I tredje bok - Skyggeboken - trådte forfatteren fram og tok del i fortellingen. I denne fjerde boka videreutvikler han dette til å introdusere et vi. Forfatteren snakker til oss som leser, og inkluderer oss gjennom dette vi-et, kommenterer, liksom diskuterer med oss, eller viser oss hvordan man som forfatter må ta valg. Hvem følger jeg nå? Hva går jeg glipp av, når blikket mitt vender dit i stedet for hit?
Eksempel s 237: «Og enda en gang deler fortellingen seg, og vi blir tvunget til å ta et valg: Skal vi bli med Are, eller følge Jesper?»

Noen vil kanskje synes at dette bryter med fortellingen og gjør at illusjonen om at romanen beskriver et stykke virkelighet, blir ødelagt. Jeg tenker at man også kan se på det som at noe blir tilført, man får et ekstra lag eller en ekstra ramme til fortellingen. Noe er absolutt interessant med denne vi-vrien. Det kan om ikke annet fungere som små pusterom; det kan alltids være godt liksom å snappe etter luften og få et avbrekk fra historiens gang.

Mottakelsen av boka har ikke vært bare positiv. NRKs Marta Norheim er ganske stram og mener i ingressen av sin anmeldelse at det er en kunst å stoppe i tide; denne fjerde boka ble ei for mye, hevder hun. Det synes jeg er i overkant strengt. Denne fjerde boka er - opplever jeg - i harmoni med de tre foregående; jeg kjenner igjen stemningen av melankoli, pussige/overraskende hendelser og dialoger. Og er vi ikke alltid nysgjerrig på å få vite hvordan det går med personer vi er blitt kjent med og glad i?

«Byens spor : Skyggeboken» av Lars Saabye Christensen

Utgitt av Cappelen 2019

Dette er tredje bok i trilogien Byens spor. De to første er Ewald og Maj (2017) og Maj (2018). Vi møter altså Maj, samt barna hennes Jesper og Stine, Majs venninne Margrethe og Jespers venn Jostein - og mange flere.
Romanens handling starter i 1968, og vi holder følge noen år, omtrent til folkeavstemmingen om EF i 1972. I starten av romanen møter vi de fire gutta fra Beatles, og vi får glimt av andre romanfigurer fra Christensens lange forfatterkarriere. Og ikke minst dukker Lars opp selv!
Dette er noe nytt i forfatterskapet. Det virker som han motvillig går med på at romanen må løses slik - han er ikke særlig fan av å la sin egen stemme høres på denne måten. Det er nok ikke diktning slik han liker å gjøre det. Så er han kanskje både beskjeden, introvert og sjenert, har ellers romankarakterene til å skyve foran seg? Enkelte av dem er jo veldig tøffe - hva de kan få seg til å gjøre, og si, til og med når det overhodet ikke passer seg!? Jeg ser også omsorgen forfatteren viser for det han har skapt. Dette skal gjøres ordentlig.
Han skriver et sted her at noen sier at du skal komme ut av den samme døra som du kom inn. Og med Skyggeboken oppsummerer og avrunder Christensen sitt forfatterskap; det er som om han nå har kommet opp på høyden og ser seg tilbake. Nå ser han tydelig hva han har holdt på med når han har skrevet, hva han har søkt, kanskje hvilken stemning eller dobbelthet han har forsøkt å fange eller skape, i sine romaner.

Han skriver s. 534: «I mitt forfatterskap begynner og slutter alt med indian summer. Det henger igjen i et minne fra 1964, et alminnelig og liketil minne; en søndag sent i september, og vi er på vei opp til sommerhuset på Nesodden, vi skal stenge det for høsten. Været er hustrig, vått, fjorden bak oss forsterker alle inntrykk. Men plutselig åpner skydekket seg og et varmt, rolig lys faller over svabergene, stranden, furuene, eplehagene og oss, det er akkurat som om sommeren har glemt igjen dette øyeblikket og først nå kom på det. Jeg stanser og ser meg forundret omkring. Far sier: Det heter indian summer. Det var første gang jeg hørte det, og det slapp ikke taket i meg, alt kunne samle seg i dette begrepet eller stunden, indian summer, for det dreide seg ikke bare om en annen årstid, men en tilstand, det var min uros hvile, min melankolis adresse, min trøst. Siden ble indian summer også et språk, som kan åpne seg på slutten av en roman, når hver setning er et godstog som skal frakte ordene videre: en uventet letthet, et pusterom på bunnen av manuskriptet; det er en lykke som ikke skal vare lenge, det vet jeg hver gang, og derfor er den så sterk og vemodig.»

Jeg anbefaler denne romanen til alle. Spesielt til de som liker det Lars Saabye Christensen skriver, og er interessert i forfatterskapet hans. Men også til alle som er interessert i lesing og skriving generelt; jeg finner i alle fall både tips og trøst i det han skriver om forfattergjerningen. Kanskje særlig likte jeg dette som står s. 80: "Jeg trøstet meg imidlertid med at denne boken aldri skal utgis. Men det er ikke det samme som at den ikke finnes." For oss som skriver og ikke får ting utgitt, kan det omvendte være til trøst; altså at selv om det vi skriver ikke utgis, er det skapt og finnes.

Christensen mer enn antyder at årets roman er hans siste. Hva skal man si. Man vet jo at alt godt tar slutt en gang. Men det er lov å håpe.

«Byens spor II» av Lars Saabye Christensen

Utgitt av Cappelen Damm 2018

I denne oppfølgeren til Byens spor : Ewald og Maj (2017) møter vi igjen Jesper, moren Maj, Jespers kamerat Jostein, og vi blir kjent med Jespers lillesøster Stine.

Dette er en stor og god leseopplevelse; det er ikke så mye mer å si enn det. Les og nyt!

PS: s 454 har det sneket seg inn en liten feil. Det vil si - Jesper så kanskje det han så? Jesper er på besøk hos en familie i Hurdal, og ser i bokhylla hos dem navn som Edith Sødergren, Pär Lagerquist, Henrik Ibsen, John Steinbeck, Karin Boye og H.C. Andersen.
Det riktige skal vel være Edith Södergran?

«Vrakeren» av Lars Saabye Christensen

Cappelen Damm 2023

Bendik Ries skal skrive biografien om forfatter Jørgen Ribe. Året er 2020, Norge stenges ned på grunn av koronapandemien, Ries er ikke frisk, forlaget har sagt ja, men virker i bunn og grunn noe lunkne til prosjektet, og Jørgen Ribe er bestemt motvillig. Så dette er et tungt prosjekt, men det er i alle fall et par-tre år til forfatteren fyller 70 år, da det er planlagt at biografien skal være ferdig.

Jørgen Ribe er ungdom når vi blir kjent med ham. Det flytter inn en ny familie i blokka hvor han bor. Sønnen i den nye familien, Carl kommer til å bety mye for Jørgens tilværelse, modning og utvikling.
Jørgen får sommerjobb på Banan-Matthiessen, der faren er ansatt som disponent. Der får Jørgen vite om den myteomspunne Vrakeren, han som sorterer bananene. Hvilke skal legges til modning, hvilke skal vrakes?
Senere, da Jørgen Ribe er voksen og har blitt forfatter, tenker han at en forfatter arbeider på samme måte som en vraker, med sine ideer. Hvilke ideer skal få ligge til modning og bli til noe, og hvilke må/bør vrakes umiddelbart?

Ole Jacob Hoel i Adresseavisa (dessverre plussartikkel) skriver at Vrakeren er halvsøsteren til Halvbroren, romanen Saabye Christensen ga ut i 2001, og som han mottok Brageprisen, Bokhandlerprisen og Nordisk råds litteraturpris for.
Vrakeren er i perioder lettlest, har god framdrift. For andre deler er teksten mettet og tung, man må/bør ta seg tid for å få med alt som står på og mellom linjene. Så jeg forstår sammenlikningen med Halvbroren, som jeg synes på samme måte var varierende i driv og tyngde. Jeg tenker også tilbake til romaner som Beatles og Byens spor, når jeg leser årets roman. Jeg kjenner noe av den samme stemningen nå, som da jeg leste dem.
Jeg tror at det må være mye om Lars Saabye Christensen selv i denne romanen. Jeg synes det er veldig interessant å lese hvordan han - som han får vist gjennom fortellingen om Jørgen Ribe - arbeider med og tenker om tekstene sine. Og kanskje hvordan han stiller seg til å bli biografert? Og hvordan det er å arbeide fram en biografi, finne kilder og gjøre research?

Fortellingen om Bendik Ries' arbeid med biografien kan ses på som en rammefortelling for Jørgen Ribes historie. Bendik Ries og Jørgen Ribe kan også ses på som to motsetninger i forfatterens egen personlighet som slåss om å få det siste ordet, om å bli trodd. Kampen mellom sannheten og diktningen. Er det viktigst å skrive sant, eller slik at det oppleves sant? Eller er det viktigst å dikte godt?

Romanen er mektig, stemningsfull, tankevekkende. Hvis du først skal ta deg tid til å lese en skikkelig tykk roman i år, vil jeg foreslå denne.

Et lite sitat fra side 416, det er Ries som har ordet: «Forfattere er troløse, illojale, svikefulle og kyniske. Hvis skrivingen deres kan tjene på noe, gjør de det. De drar nytte av. Målet helliger midlene. Det er den litterære lov. Den er hevet over moral. Jeg har møtt hardbarkete forbrytere som har mer omtanke for sine nærmeste, til og med for sine ofre, enn forfattere.»

«Byens spor : Ewald og Maj» av Lars Saabye Christensen

Utgitt av Cappelen Damm 2017

Vi er i Oslo på slutten av 1940-tallet og følger ekteparet Ewald og Maj Kristoffersen, samt sønnen deres Jesper, noen år av livet. I kretsen om dem finner vi slekt, venner og naboer som også er viet plass i fortellingen.

Dette er en medrivende historisk roman, meget godt og filmatisk fortalt, med mange fiffige sceneskift/veksling mellom synsvinkler. Persongalleriet omfatter mange nok til å framstå som rikt og mangslungent, men ikke FOR mange, slik at vi står i fare for å miste oversikten eller interessen fordi man ikke skjærer dypt nok. Miljøet er også så godt tegnet at jeg med denne romanen vil si jeg fikk være med på en tidsreise til Oslo vest like etter krigen.
Som nostalgisk krydder får vi referert fra diverse møter i Røde Kors, der Maj Kristoffersen er kasserer. I starten tenkte jeg dette slags krydderet var knusktørt og unødvendig, men etter hvert ble det kjærkomne pusterom, som hvile mellom slagene.

Dette er en av de beste leseopplevelsene av året 2017 - anbefales på det varmeste! Christensen har planlagt å gi ut en trilogi, så her er det bare å glede seg til fortsettelsen.

PS: Unnskyld meg for dette, men jeg må fortelle at jeg oppdaget en feil s 184-185; på side 184 får Jesper et par skiver servelat av slaktersønnen Jostein. Disse tar han med hjem og legger på kjøkkenbenken; han liker ikke pølse. Påfølgende side (185) rydder Maj pølseskivene inn i kjøleskapet, men da er pølsa blitt salami. Denne feilen er dessuten en dobbeltfeil, siden Maj og Ewald ikke får kjøleskap før s 357; da har de arvet kjøleskapet til fru Vik som har flyttet; før det har de spiskammer.