onsdag 28. august 2019

«Byens spor : Skyggeboken» av Lars Saabye Christensen

Utgitt av Cappelen 2019

Dette er tredje bok i trilogien Byens spor. De to første er Ewald og Maj (2017) og Maj (2018). Vi møter altså Maj, samt barna hennes Jesper og Stine, Majs venninne Margrethe og Jespers venn Jostein - og mange flere.
Romanens handling starter i 1968, og vi holder følge noen år, omtrent til folkeavstemmingen om EF i 1972. I starten av romanen møter vi de fire gutta fra Beatles, og vi får glimt av andre romanfigurer fra Christensens lange forfatterkarriere. Og ikke minst dukker Lars opp selv!
Dette er noe nytt i forfatterskapet. Det virker som han motvillig går med på at romanen må løses slik - han er ikke særlig fan av å la sin egen stemme høres på denne måten. Det er nok ikke diktning slik han liker å gjøre det. Så er han kanskje både beskjeden, introvert og sjenert, har ellers romankarakterene til å skyve foran seg? Enkelte av dem er jo veldig tøffe - hva de kan få seg til å gjøre, og si, til og med når det overhodet ikke passer seg!? Jeg ser også omsorgen forfatteren viser for det han har skapt. Dette skal gjøres ordentlig.
Han skriver et sted her at noen sier at du skal komme ut av den samme døra som du kom inn. Og med Skyggeboken oppsummerer og avrunder Christensen sitt forfatterskap; det er som om han nå har kommet opp på høyden og ser seg tilbake. Nå ser han tydelig hva han har holdt på med når han har skrevet, hva han har søkt, kanskje hvilken stemning eller dobbelthet han har forsøkt å fange eller skape, i sine romaner.

Han skriver s. 534: «I mitt forfatterskap begynner og slutter alt med indian summer. Det henger igjen i et minne fra 1964, et alminnelig og liketil minne; en søndag sent i september, og vi er på vei opp til sommerhuset på Nesodden, vi skal stenge det for høsten. Været er hustrig, vått, fjorden bak oss forsterker alle inntrykk. Men plutselig åpner skydekket seg og et varmt, rolig lys faller over svabergene, stranden, furuene, eplehagene og oss, det er akkurat som om sommeren har glemt igjen dette øyeblikket og først nå kom på det. Jeg stanser og ser meg forundret omkring. Far sier: Det heter indian summer. Det var første gang jeg hørte det, og det slapp ikke taket i meg, alt kunne samle seg i dette begrepet eller stunden, indian summer, for det dreide seg ikke bare om en annen årstid, men en tilstand, det var min uros hvile, min melankolis adresse, min trøst. Siden ble indian summer også et språk, som kan åpne seg på slutten av en roman, når hver setning er et godstog som skal frakte ordene videre: en uventet letthet, et pusterom på bunnen av manuskriptet; det er en lykke som ikke skal vare lenge, det vet jeg hver gang, og derfor er den så sterk og vemodig.»

Jeg anbefaler denne romanen til alle. Spesielt til de som liker det Lars Saabye Christensen skriver, og er interessert i forfatterskapet hans. Men også til alle som er interessert i lesing og skriving generelt; jeg finner i alle fall både tips og trøst i det han skriver om forfattergjerningen. Kanskje særlig likte jeg dette som står s. 80: "Jeg trøstet meg imidlertid med at denne boken aldri skal utgis. Men det er ikke det samme som at den ikke finnes." For oss som skriver og ikke får ting utgitt, kan det omvendte være til trøst; altså at selv om det vi skriver ikke utgis, er det skapt og finnes.

Christensen mer enn antyder at årets roman er hans siste. Hva skal man si. Man vet jo at alt godt tar slutt en gang. Men det er lov å håpe.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar