Bendik Ries skal skrive biografien om forfatter Jørgen Ribe. Året er 2020, Norge stenges ned på grunn av koronapandemien, Ries er ikke frisk, forlaget har sagt ja, men virker i bunn og grunn noe lunkne til prosjektet, og Jørgen Ribe er bestemt motvillig. Så dette er et tungt prosjekt, men det er i alle fall et par-tre år til forfatteren fyller 70 år, da det er planlagt at biografien skal være ferdig.
Jørgen Ribe er ungdom når vi blir kjent med ham. Det flytter inn en ny familie i blokka hvor han bor. Sønnen i den nye familien, Carl kommer til å bety mye for Jørgens tilværelse, modning og utvikling.
Jørgen får sommerjobb på Banan-Matthiessen, der faren er ansatt som disponent. Der får Jørgen vite om den myteomspunne Vrakeren, han som sorterer bananene. Hvilke skal legges til modning, hvilke skal vrakes?
Senere, da Jørgen Ribe er voksen og har blitt forfatter, tenker han at en forfatter arbeider på samme måte som en vraker, med sine ideer. Hvilke ideer skal få ligge til modning og bli til noe, og hvilke må/bør vrakes umiddelbart?
Ole Jacob Hoel i Adresseavisa (dessverre plussartikkel) skriver at Vrakeren er halvsøsteren til Halvbroren, romanen Saabye Christensen ga ut i 2001, og som han mottok Brageprisen, Bokhandlerprisen og Nordisk råds litteraturpris for.
Vrakeren er i perioder lettlest, har god framdrift. For andre deler er teksten mettet og tung, man må/bør ta seg tid for å få med alt som står på og mellom linjene. Så jeg forstår sammenlikningen med Halvbroren, som jeg synes på samme måte var varierende i driv og tyngde. Jeg tenker også tilbake til romaner som Beatles og Byens spor, når jeg leser årets roman. Jeg kjenner noe av den samme stemningen nå, som da jeg leste dem.
Jeg tror at det må være mye om Lars Saabye Christensen selv i denne romanen. Jeg synes det er veldig interessant å lese hvordan han - som han får vist gjennom fortellingen om Jørgen Ribe - arbeider med og tenker om tekstene sine. Og kanskje hvordan han stiller seg til å bli biografert? Og hvordan det er å arbeide fram en biografi, finne kilder og gjøre research?
Fortellingen om Bendik Ries' arbeid med biografien kan ses på som en rammefortelling for Jørgen Ribes historie. Bendik Ries og Jørgen Ribe kan også ses på som to motsetninger i forfatterens egen personlighet som slåss om å få det siste ordet, om å bli trodd. Kampen mellom sannheten og diktningen. Er det viktigst å skrive sant, eller slik at det oppleves sant? Eller er det viktigst å dikte godt?
Romanen er mektig, stemningsfull, tankevekkende. Hvis du først skal ta deg tid til å lese en skikkelig tykk roman i år, vil jeg foreslå denne.
Et lite sitat fra side 416, det er Ries som har ordet: «Forfattere er troløse, illojale, svikefulle og kyniske. Hvis skrivingen deres kan tjene på noe, gjør de det. De drar nytte av. Målet helliger midlene. Det er den litterære lov. Den er hevet over moral. Jeg har møtt hardbarkete forbrytere som har mer omtanke for sine nærmeste, til og med for sine ofre, enn forfattere.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar