tirsdag 15. mars 2011

«Verdensmestrene» av Henrik H. Langeland

Utgitt av Tiden forlag, 2010.

Boka handler om fire barn som bor i Oslo, tidlig på 1980-tallet. Lars (egentlig heter han Laurentius) Meltzer, Simone Bugge Kristoffersen holder til på vestkanten, indiske Amar Singh og Remi Halvorsen på østkanten.
Langeland skriver i bokas forord at «Verdensmestrene» er en selvstendig roman, men også første del av hans planlagte romansyklus i flere bind.
På vaskeseddelen står det: «Gjennom de fires kryssende liv og erfaringer tegner Henrik H. Langeland et litterært bilde av de dyptgripende endringene Norges hovedstad gjennomgikk tidlig på 1980-tallet, en brytningstid som skulle komme til å forandre Oslos sosiale landskap i større grad enn kanskje noe annet tiår.»
At Langeland planlegger å skrive om – og vise oss – denne delen av Oslos samfunnsutvikling, blir ikke klart for meg av å lese denne romanen alene. For meg framstår «Verdensmestrene» først og fremst som en oppvekstroman, med fine, nostalgiske tidsbilder fra 1980-tallet, med interessante personligheter, vanskelige forhold mellom familiemedlemmer – særlig mellom fedre og sønner, og utfordrende vennskap.
På en måte blir ideen om en romansyklus litt forstyrrende for min begeistrede lesning. De kapitlene forfatteren har lagt inn, som jeg skjønner skal peke mot det som kommer senere, er kapitler jeg kunne tenkt meg tatt ut eller utsatt. Jeg skjønner at Langeland har planer for Amir, Simone og Remi i kommende bøker – at de fire skal få mange berøringspunkter og felles opplevelser?, men denne romanen hadde stått sterkere – etter mitt syn – om Lars hadde fått være hovedperson alene, og vi hadde sluppet at konsentrasjonen rundt denne historien stadig ble brutt, der de andre hovedpersonene kommer inn med sine kapitler, innimellom Lars sine. Kunne forfatteren ha ventet med å introdusere Amir, Simone og Remi til et senere bind, når de virkelig får en rolle å spille?

Jeg var ikke kommet langt i denne boka før jeg kjente at jeg likte den. Etter hvert som jeg leste, ble jeg mer og mer imponert over hvordan forfatteren har greid å arbeide med en så stor tekst og så stort persongalleri, og gjøre alt såpass godt. Jeg får lyst til å gi ham et klapp på skulderen og si: ”Well done!”

Jeg synes kanskje at romanen ble litt vel mektig. Når du får noe godt å spise, er du glad for en stor porsjon, men du blir mett til slutt, likevel. Etter å ha fullført kjenner jeg meg nesten mør og sliten, så jeg vil nok si at jeg kunne ønsket meg en litt mindre tykk bok (den er på 597 s), og litt færre personer å holde styr på. Når forfatteren har planlagt å lage flere bind, kunne han kanskje planlagt å lage hvert bind litt tynnere, uten at han dermed måtte gjøre ødeleggende kutt i innholdet.

Direkte tale er ikke vist ved hjelp av tegnsetting, noe som gjør lesingen tyngre enn nødvendig. Det å tydeliggjøre hva som er direkte tale i teksten, synes jeg absolutt er å foretrekke, framfor denne alt-i-ett-løsningen forlaget har valgt her. I enkelte avsnitt i denne boka, kan det ta litt tid før man skjønner hva som er direkte tale og hva som tilhører den løpende teksten for øvrig.
Eksempel s 104: «Dessuten er vi jo naboer! Tove gestikulerer. Ikke bare er Lars og Henrik August bestevenner, jeg skal være fadder for lille Sunniva i dåpen på søndag og allting!…» ”Tove gestikulerer” er altså noe som gjøres, ikke sies, men det framgår ikke av tegnsetting.

Boka er skrevet i presens, og man får følelsen av nærmest å sitte inne i hodet på Lars, og følge ham tett i alt hva han opplever og tenker. Jeg reagerer av og til på at jeg synes tankene er for modne til å tilhøre en tolvåring.
Eksempel s 337: «Stadig vekk slår han feil, men han fortsetter bare å spille, hakkete og urytmisk og likevel ufortrødent; ikke av standhaftighet, ikke av oppsetsighet, ikke av plikt. Han bare gjør det. Og tanken farer gjennom Lars: Som om nettopp det, å oppføre seg akkurat slik de vil han skal oppføre seg, fornedre seg i deres omsorg, er det mest provoserende Hauk kan foreta seg, det mest egenrådige
Eller s 396: «Likevel, ingenting er noensinne som før. I hvert fall ikke når man er tolv. Selv hadde Lars følt seg oppfylt av en nyvunnen og sitrende innsikt: Omsorg og seier var verken motsetninger eller to sider av samme sak, men snarere to former for makt. Og den ene var ikke mindre virkningsfull enn den andre. Bare et spørsmål om valg, valg han selv kunne ta. Uansett situasjon, virket det som. Å vinne – eller få andre til det
Kan en tolvåring være så reflektert? Kanskje, men jeg finner det ikke helt troverdig. Forfatteren kunne valgt å fortelle i fortid, slik at han kunne åpnet for å bruke en tilbakeskuende, mer erfaren forteller, og alt hadde virket mer troverdig.

S 113: «… organisten har begynt på opptaktene til salme 354…»
Dette er ikke riktig bruk at ordet ”opptakt.” I musikalsk sammenheng betyr opptakt en ubetont taktdel før første hele takt begynner. Organisten kunne til nød ha begynt på opptakten (altså i entall), men mest sannsynlig er han i gang med forspillet til salmen.

S 233: «Snøen smelter i en stadig videre sirkel rundt bålet deres mens de spiser. Av og til smeller det i granbaren, og et lite gnistregn farer til alle kanter, som fra en balstyrig nyttårsrakett.» Det riktige skal være at det smeller i ”granbaret”. (Du vet: Å gå i baret er noe annet enn å gå i baren...)
Sitatet over viser også hvordan forfatteren bruker gammelmodige ord, som passer utmerket i et erkekonservativt miljø – her representert ved ordet ”balstyrig”.

Jeg er spent på hvordan Langeland tenker å løse fortsettelsen. Denne boka likte jeg godt, men litt på tross av selve verkets ide, kanskje? Hvorvidt fortsettelsen på verket vil interessere, avhenger av hvordan forfatteren griper det an. Men denne boka er god, absolutt en flott, velskrevet fortelling etter min smak. 

2 kommentarer:

  1. For en fantastisk bokomtale! Jeg fikk lyst til å kaste meg over boka med en eneste gang! ;-)

    SvarSlett
  2. Hei Rose-Marie!
    Takk for hyggelig kommentar!
    Kast deg over boka, du! Jeg begynte på den under VM, og den føltes fantastisk aktuell akkurat da - boka innleder nemlig med stavbrekket til Oddvar Brå i VM 1982, som ble vist i reprise noen ganger nå, i forbindelse med årets VM.

    SvarSlett