søndag 14. april 2013

«Hauk og due» av Henrik H. Langeland


Utgitt av Tiden, 2012

Romanen er en frittstående fortsettelse av «Verdensmestrene» fra 2010.

Vi møter igjen Lars, Hauk, Nico og Marius. Lars og Hauk er tydelige hovedpersoner, og synsvinkelen ligger hos Lars. Et par uhyre tragiske hendelser skilte Lars og de andre kameratene for mange år siden, mens de enda gikk på ungdomsskolen. Når vi treffer dem igjen, holder Lars på med jusstudiet. Litt tilfeldig treffer han på Hauk, og det er veldig lenge siden sist de var sammen. Lars har skjønt at Hauk og de andre har unngått ham, men hvorfor? I denne romanen får vi se hvordan de sakte finner sammen igjen, og vi får også vite hva det var som hendte den gangen de ble skilt fra hverandre.

Jeg leste «Verdensmestrene», og i blogginnlegget mitt den gangen påpekte jeg at Langeland kanskje hadde gått litt vel bredt ut, og valgt å ha med for mange hovedpersoner. Jeg mente også at «Verdensmestrene» var i overkant lang og mektig. Da er det fint å kunne bemerke i dagens innlegg at «Hauk og due» er kortere, og samtidig mer konsentrert om Lars og Hauk (sammen med Nico og Marius, men disse vies ikke like stor oppmerksomhet). Fine greier!

Jeg synes starten av romanen virker litt famlende, og jeg savner en tydelig introduksjon av hovedpersonene. Det er tross alt en stund siden jeg leste «Verdensmestrene» og jeg har lest mange bøker i mellomtiden, så jeg slet nok litt med å få taket på hvem de ulike personene er og hvordan personligheten deres er.
Da jeg først fikk haltet meg gjennom de kuperte og litt uoversiktlige første innledende kapitlene, ble jeg ganske oppslukt. Jeg vet ikke om jeg er akkurat like begeistret for denne oppfølgeren som jeg var for første roman, men jeg kan ikke helt sette fingeren på hva jeg savner. Kanskje merker jeg at romanen har en litt utydelig retning av og til; kanskje det skiftes litt for lett fra dramatiske, dyptgående konflikter, til artige episoder fra guttenes liv i kollektivet og påsketuren i Jotunheimen. Kanskje kunne jeg tenkt meg at forfatteren tok enda bedre grep om de mørke temaene i romanen, gravde dypere?
Men livet er jo slik; lys og mørke side om side, og det skifter fort fra latter til gråt. Og jeg ville ikke vært gutteturen foruten! Herlige beskrivelser som nesten får meg til å kjenne den friske fjelluften slå imot meg.

Jeg savner fremdeles sitattegn! Det hadde lettet lesingen av dialogene å vite når direkte tale begynner og når det slutter. Flere ganger måtte jeg lese sekvenser om igjen for å være helt sikker på at jeg fikk det riktig.

Konklusjonen: Jeg anbefaler også denne romanen av Langeland. Han skriver lett og godt, og jeg er fremdeles spent på fortsettelsen!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar