22. juli 2011 er en dato som for alltid vil bli husket. De forferdelige hendelsene med bomben i Regjeringskvartalet og de mange mordene på Utøya er ikke til å fatte. Men sannheten er at det skjedde; én mann greide å ta livet av så alt for mange.
I denne boka er det naboene til Utøya som får komme til orde. Forfatterens stemme merkes knapt; her er det beboere på Utøya som forteller det de opplevde 22. juli
og tiden etterpå. De reddet mange menneskeliv den dagen, satte eget liv og helse på spill. Opplevelsene har
påført dem traumer, mange sliter fortsatt med mareritt, sviktende
konsentrasjon, nedstemthet, dårlig psykisk helse. Likevel har staten bestemt
over hodene på dem at et minnesmerke etableres ved Utøyakaia, tett
inntil eiendommen til noen av de som for alltid fikk livet endret 22. juli. Disse tapre menneskene burde fått fred. De burde fått muligheten til å gå videre i livet, med minnene
fordøyd så godt de kunne. I stedet får de daglig påminnelse om det grufulle som
skjedde, og alle menneskelivene som ikke ble reddet.
Dette var opprørende og trist lesning, men en viktig bok som belyser hva disse menneskene har måttet tåle.
