På slutten av 1800-tallet, nærmere bestemt mellom 1889 og 1899 møtte Henrik Ibsen - nokså i tur og orden - fire unge kvinner han la sin elsk på, og som ble betatt av ham. Det startet med fysiske møter, som siden ble videreutviklet - eller i alle fall holdt i live en periode - gjennom brevveksling.
Var det Ibsens ønske om å forstå kvinnesinnet, en form for research, som gjorde at han innledet disse - i og for seg - uskyldige forholdene? Eller var han det vi kanskje i vår moderne tid ville tenkt på som en "gammel gris"?
Og hva gjorde at de unge kvinnene kunne finne det interessant med samvær og samtaler med en så betydelig mye eldre mann, og tillegg gift?
Ibsen hadde nok et sterk tilstedeværelse, et intenst blikk, som SÅ dem. Og er ikke det noe vi alle drømmer om, å bli sett?
Og forholdene var vel i høyeste grad platoniske og uskyldige?
Sæther forteller om disse unge kvinnene, møtene deres med Ibsen, og beskriver forholdene mellom Ibsen og dem så godt det lar seg gjøre med de kilder som finnes. Spennende tema, synes jeg, og det gjør ingenting at det kanskje er flere spørsmål enn svar man sitter igjen med når boka er ferdiglest. Boka inspirerer både til egne tanker og til videre lesning.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar