Året er 1985. Filip går siste året på videregående, bor i Kvartsveien 8A sammen med familien, deriblant gamle bestefar Arnstein, som holder til i første etasje i generasjonsboligen. I 8B bor grandonkel Truls som de overhodet ikke har kontakt med - mellom de to brødrene er det isfront.
Denne høsten får Filip etter hvert god kontakt med bestefaren, som begynner å fortelle fra oppveksten. Han og Truls var gode venner den gangen og holdt sammen. Faren deres sendte dem ut i marka en sommer for at de skulle lære overlevelse i naturen; det syntes han var lurt, for han fryktet at urolighetene nede i Europa på den tiden (1914) også skulle nå dem. Da var det viktig å ha lært å greie seg selv i naturen. Og guttene greide seg, de, det var på mange måter en lærerik og begivenhetsrik sommer - men til hvilken pris?
Lars Elling er billedkunstner, og det merkes. Språket i romanen er malerisk, rikt og annerledes. Dette er en visuell leseopplevelse. Dette er kunst.
I tillegg er det interessante personer og spennende handling, hva mer kan man forlange?
Hvis jeg skal sette fingeren på noe, så syntes jeg det var litt forvanskende at Filip noen ganger forteller selv (jeg-forteller) og noen ganger (mest) er med i fortellingen som en tredjeperson. Det var litt forvirrende, men jeg regner med at forfatteren har en god grunn for å gjøre det slik. Det kan være et tegn på at romanen sklir over i det selvbiografiske - når Filip sliter med å få til tegningen, er det kanskje like mye Ellings erfaringer som gjengis?
Jeg gir et eksempel på en av de mange gode beskrivelsene i boka, fra side 29-30, Filip tenker om faren sin:
«Han er av dem som sjelden møter blikket i en samtale. Han ser gjerne litt forbi deg, og når han snakker, er det verken til deg eller med deg. Det er på deg. Ordene hans havner liksom oppå deg, som pollen, og så må du børste dem av før de setter seg fast. Han er lavmælt og vennlig i en tillitsvekkende cellotone som pasientene sikkert blir avhengig av. Og han unngår konflikt. Hvis det dukes for konfrontasjon, beveger han seg sidelengs inn i den. Som en krabbe. Men uten klør. Bare åpne håndflater på størrelse med truger.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar