Lørdag 10. august 2019 gikk Philip Manshaus inn på søsterens rom og skjøt henne. Hun døde momentant. Deretter dro han til den lokale moskeen, med våpen og kamera, for han vil filme det som skulle skje. Planen var å drepe flest mulig muslimer. I moskeen var det heldigvis få til stede, og to-tre menn lyktes i å overmanne Philip og holde ham fast til politiet kom. Han drepte ingen der, men skapte frykt.
Hvordan kunne dette forferdelige skje? Philip og søsteren Johanne hadde vokst opp sammen og hatt en fin barndom, til og med delt rom en periode. Hvordan kunne Philip få det for seg at Johanne, som var adoptert fra Kina, var en fiende som måtte ryddes av veien?
I denne boka leser vi om Philips oppvekst og ungdomstid. Da var han tydelig søkende etter tilhørighet; hvem var han, hvor passet han inn? Flere har forsøkt å snakke med ham, få ham til å endre mening. Mange orket ikke å høre på det blindet hatet hans, slik ble det at han skjøv folk fra seg. Noen forsøkte å lytte, lot ham snakke uten å motsi ham først, for så å stille ham spørsmål som skulle få ham til å tenke seg om. Ingenting nyttet. Han var overbevist om at verden står foran en uunngåelig rasekrig, og at han måtte handle.
I boka får vi forståelsen av at flere var urolige, og noen hadde varslet politiet, da de mente Philip var farlig. Johanne hadde også ytret at hun var redd. Hun kjente ikke igjen Philip, han sa stygge, onde ting til henne.
Dette er vond lesning, men jeg mener boka er viktig som et bidrag til å forstå hvorfor og hvordan mennesker kan bli rekruttert til terror, ekstreme holdninger og handlinger. Kanskje kan noe av svaret ligge i hvordan enkelte mennesker som føler seg utenfor, søker fellesskap, blir fanget opp av ekstreme miljøer som nettopp leter opp slike søkende individer.
