Brødrene Oddmund og Sigurd vokser opp i Ringebu i Gudbrandsdalen, Oddmund er eldst; et par år eldre enn Sigurd. På 1930-tallet er de guttunger, da krigen kommer er de helt unge menn. Brødrene velger å la seg verve til tyske tropper på østfronten, for å bidra til nedkjempelse av bolsjevikene. De er bare 17 år da de kjemper ved henholdsvis Leningrad (Oddmund) og Nord-Finland (Sigurd). De overlever, men krigshandlingene de har tatt del i, endrer livene deres for alltid. De fysiske og psykiske merkene av krigen er der, i tillegg blir de dømt for landssvik.
Romanen åpner med humøroverskudd og skildringer som kan minne om Kjell Aukrust, ikke minst siden guttene synes godt utstyrt med både temperament og kløkt.
Sitat side 11: «Lille Sigurd er beitil, som de sier på dovremål, en som aldri gir seg. Alle i familien er redde for raserianfallene hans. Man veit aldri helt når de kommer. Men når Sigurd blir vred, blir han sprutrød i ansiktet, tårene spretter, han uler og hyler og den lille kroppen liksom eser ut. Som å se et lemen like før det sprekker. Kommer man for nær ham da, sitter plutselig de små, skarpe melketennene i fingeren eller armen. Men får han være i fred noen minutter, blir han normal igjen.»
Da romanen tar oss med til krigen, endrer fortellingen karakter, naturlig nok. Det er få lyspunkter ved fronten, fiender, lemlestelse og død truer overalt.
Forfatteren har brukt levende rollemodeller, onklene sine - brødrene til mora. Det er tankevekkende og engasjerende lesestoff. Det var nok ikke bare enkelt å velge "riktig side" for den som ønsket å bidra, eller var eventyrlysten og hadde virke- og utferdstrang. I en stor krig blir enkeltmennesker uansett små brikker i det store spillet, men valgene man tar, må man - hvis man overlever - leve med i ettertid.
