Forfatterens farfar Peder Olsen, fikk høsten 1945 i oppdrag å gi sjelesorg til Vidkun Quisling. Ut fra det vi leser kan det synes som presten forsøkte å få Quisling til å innrømme sine synder, slik at han kunne gå i døden med anger og bønn om syndsforlatelse fra Gud. Men Quisling mente hardnakket at det han hadde gjort var til beste for folket, at han ble urettferdig behandlet og feilaktig dømt.
Boka er som en stilleflytende elv, det er behagelig. Samtidig stiller jeg spørsmål ved det uetiske ved på denne måten å bryte farfarens taushetsløfte, selv om Quisling var landssviker og det muligens kan ha allmenn interesse hva de to snakket om den siste tiden Quisling levde. Kom det egentlig fram så mye nytt? Var det verdt bruddet på taushetsløftet?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar