Sigrid går en dag nesten rett på ei gammel dame som har krykker og i tillegg sjonglerer bæreposer med varer hun har handlet i butikken. Sigrid tilbyr seg å bære varene hjem for henne, og slik blir de kjent. Den gamle dama heter Marika og er billedkunstner. Sigrid skriver dikt - det er det ikke så mange som vet, men Marika får vite det. Da har de kunsten felles - dette ønsket om å skape. For å kunne arbeide med kunst er de avhengig av at de tror at de har noe "å fare med". Marika har troen på det hun gjør, mens Sigrid er mer usikker.
De bor like i nærheten av hverandre, så det er lett for Sigrid å stikke bortom, og i perioder får hun ganske mye med Marika å gjøre. Hun begynner å bli skikkelig skral, av og til flyter huset over av søppel og rot, men Sigrid setter en grense for hva hun vil hjelpe til med. En grense som av og til flyttes på, som for eksempel når Sigrid forfatter et brev til kommunen på vegne av Marika for å klage over manglende hjelp. Sigrids mann og barn støtter ikke alltid Sigrid i at hun er hos Marika så mye. Og det hender nok at Sigrid selv lurer på hvorfor hun orker stadig å gå over dit og bruker så mye tid på henne.
Men til sist viser det seg at de to virkelig hadde noe å gi hverandre; det var ikke bare Sigrid som ga og Marika som tok imot; Marika hadde også noe verdifullt hun ga til Sigrid.
Boka er kanskje litt stillestående, tonen noe dyster. På samme måte som Sigrid lurer på hvorfor hun engasjerer seg i Marika, lurer vi som leser på det. For det er jo ganske mye negativt og slitsomt dette forholdet bringer med seg.
Men etter å ha lest slutten - som rørte meg - tenker jeg at både Sigrid og vi som leser historien forstår at ting kan være mer sammensatt enn det synes, og gamle mennesker har også sin verdighet.
Om kunst, vennskap mellom generasjoner, og om å være medmenneske.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar