Document forlag 2006, 1. utgave 1990
I desember 1943 ble 24-åringen Primo Levi tatt til fange sammen med italienske partisaner. Han oppga at han var jøde, og i februar året etter ble han sendt til Auschwitz sammen med 640 andre italienske jøder.
I boka forteller han om de fryktelige strabasene han måtte gjennom, og hvordan han så vidt greide å berge livet.
Levi reflekterer over at både det umenneskelige slitet, fornedrelsen, angsten som fangene måtte tåle, og praktiseringen av ondskap, piskingen, myrdingen og råskapen som fangevokterne sto for - begge deler gjorde at de vel egentlig ikke var mennesker akkurat der og da. Hva gjør at noen kan utøve ondskap og etterpå - når alt er over - leve videre som om ingenting har skjedd? Og hvordan kan noen tåle juling, sult, fornedrelser og pinsler, og etterpå når alt er over, likevel leve et nokså greit liv?
Når man leser om behandlingen jødene fikk, og vet hvor mange som mistet livet, virker det som et mirakel at noen som helst overlevde. Det de forteller om det som skjedde - vitnesbyrdene - bør vi med respekt lese. Vi bør alle passe på, så ikke ondskapen igjen får innpass blant menneskene - noe liknende må aldri få skje igjen.
Levi gir en beskrivelse av en kortvokst (dverg) og kategoriserer en del etter hvilket land fangene kom fra - dette reagerer jeg litt på; det virker jo nesten som en form for rasisme. Men det er en del år siden boka ble utgitt (på italiensk i 1958), da var kanskje slike holdninger vanlige, og boka er vel ikke redigert eller modernisert etter det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar