Allis sønn heter Elling. Da handlingen tar til er han 4-5 år(?). Han og mora bor hos farmor og farfar på ei øy en god rotur unna stedet Alli kommer fra, fastlandet der skolen og kirka også ligger. Faren til Elling er sjømann og er borte i årevis av gangen. Han har ikke sett Elling siden han var spedbarn.
Alli arbeider og går som på nåde hos svigerforeldrene. Estil, ektemannen, sender pengene han tjener til foreldrene sine, ikke til Alli. Farfar ordner klippfisk, ville gjerne hatt hjelp av Elling etter hvert som han vokser til, men det er noe med Elling. Han vaser omkring i sine egne tanker og fantasier, lager rim og historier så en annen stakkar kan bli skremt.
Da Elling skal begynne på skolen, vil ikke Alli at han skal bo borte, men ros over hver dag. Folk synes dette er et underlig valg, men Alli er redd Elling skal lide om han bor borte; hun kjenner det som at bare hun forstår Elling og kan håndtere ham på nødvendig måte.
Forholdet mellom Elling og omsorgspersonene utvikler seg negativt i løpet av romanens gang, og til slutt ender det fatalt.
I 1935, da romanen ble gitt ut, kan handlingen ha vært i nær fortid, nå er det mer som å lese en historisk roman. Men Elling og Allis skjebne er også i vår tid interessant og kan være en kilde til diskusjon. Hvordan håndterer man barna som er annerledes? Å forsøke å banke dem inn i en A4-form er neppe den riktige metoden for å gi dem og familien et godt liv.
Språket i romanen er gammelmodig, som en jo kan forstå, siden det er så lenge siden boka ble gitt ut. Det er også en del dialektuttrykk, som er forklart til slutt i boka.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar