«Det jeg helst ikke vil tenke på» av Jente Posthuma

Oversatt av Hedda Vormeland
Pax 2026

Den kvinnelige hovedpersonen, som også forteller i romanen, er tvilling. Broren ble født først og kaller seg En, hun er To. Som barn var de veldig tette, holdt alltid sammen. Men så begynte han å holde henne mer på avstand; det hendte han stengte seg inne på rommet og hun sto utenfor og ventet til han kom ut eller slapp henne inn til seg. Som voksen irriterer hun seg ofte over ham, måten han snakker med henne og forholder seg til henne og mye annet i livet. Men selv om han er irriterende, er han den personen hun føler seg mest knyttet til. Kanskje kan han vise henne hvordan hun kan være litt mindre selvbevisst, mindre opptatt av hvordan andre oppfatter henne?

Så en dag tar han livet sitt. Hvordan skal hun leve videre uten ham?

Dette er sår lesning, men engasjerende og tankevekkende. 

Sitat side 32:
«Da jeg var rundt tretten år, var jeg én åttitre, og etter råd fra mamma og indremedisineren tok jeg hormoner som skulle bremse veksten min. Broren min trengte ikke det. Han var høyere enn meg, men til ham sa aldri folk: Så høy du er. Eller: Kan vi få spørre hvor høy du er, vi har nemlig et veddemål på gang. På alle mulige måter gjorde jeg mitt ytterste for å krympe. Jeg var god i idrett og hadde lett for å lære, men sørget for at jeg ikke utmerket meg i noe som helst på skolen, siden jeg fikk flere venner på den måten.»

«Margaret, er du i sorg» av Maria Kjos Fonn

Aschehoug 2024

Da Margaret var seks år gammel, tok mora hennes livet sitt. Margaret ble da alene med far; sammen har de greid å leve videre, komme gjennom sorgen og den traumatiske opplevelsen det var å finne mora død. Men da Margaret holder på med legestudiene og i den anledning befinner seg på disseksjonssalen, trigger dette til live vonde tanker og følelser. At hun har vært uønsket gravid og gjennomført en abort, gjør livet enda vanskeligere.

Dette er godt skrevet. I en nokså ordknapp stil, som gjør at hvert ord er viktig, får mye vekt. Noen sekvenser er som poesi.
Eksempel side 44:
«Jeg forsøker, men forstår det ikke, får ikke rede på det. Hva som er positiven, og hva som er negativen. Hva som er originalen, og hva som er kopien. Hvem som er meg, og hva som er i ferd med å bryte ut.
Er ikke jeg den jeg er, er ikke du deg?
Jeg går helt i surr. Hjelp meg.
Bær meg, bær meg over.»

Det er også veldig vond og sørgelig lesning. Det Margaret opplevde som liten og siden har strevd med er vondt å ta del i. Det ser ut til å gå bra med Margaret til slutt, men hvordan hun fant veien tilbake fra pillemisbruk og sammenbrudd kjennes uklart for denne leseren. Ikke at forfatteren skal være pliktig å "dokumentere" hele forløpet, men jeg hadde ønsket at historien kunne gi meg og andre lesere håp. Psykisk sykdom virker så innfløkt og ubegripelig, kreftene som trekker ned er så mørke, skumle og sterke. Hvordan blir man egentlig frisk igjen?

«Du lurer ikke meg» av Marie Kinge

Cappelen Damm 2024

«Den første dagen jeg fant ham død, var på en helt vanlig onsdag.»

Dette er den dramatiske starten på Marie Kinges roman. Hovedpersonen deler med leseren minner fra oppvekst og samvær med en far som vi forstår sliter med livet. Han er veterinær og må stadig forholde seg til liv og død for dyrene han behandler. Datteren får av og til delta i arbeidet, noen ganger blir utfordringen i overkant stor, som når hun får ansvar for å gi passe mye bedøvelse til en hund han skal operere. Hunden må få nok til at smerten lindres og den ligger i ro, men ikke FOR mye, for da dør den.

Faren har behandlingsrom hjemme i kjelleren. Så når "han går i kjelleren" er det både bokstavelig og billedlig talt. Han medisinerer seg selv for å lindre den mentale smerten, og det er da datteren kan komme over ham og finne ham "død".

Korte kapitler og språk som flyter godt gjør at boka - tross tunge tema - oppleves som lettlest og engasjerende.

«Mot Å» av Ole Giæver

Oktober forlag 2023

Emil og kjæresten Silje bor i Oslo da romanen åpner. Vi skjønner med en gang at Emil er en fyr som er veldig usikker på seg selv, og da er det ikke så lett å være en god, solid støtte for kjæresten som sliter mentalt. Han gjør så godt han kan, men da Silje gjør et forsøk på å ta livet sitt, velger de å flytte til stedet hun kommer fra, Sortland, slik at de har familien hennes i nærheten til støtte. Familien består av Siljes foreldre, broren hennes, og brorens kjæreste.
Det virker som det går bra med Silje nå, og familien hennes trykker Emil til sitt bryst, som det heter. Kanskje bortsett fra mora, som synes å ha noe imot ham uten å si noe om hva det eventuelt kan være.
De får veldig mye med hverandre å gjøre, foreldrene til Silje, broren og Emil, siden Emil jobber i sportsforretningen som familien driver.
En dag pakker Silje sykkelveskene med telt, sovepose og hva en ellers trenger for en tur av flere dagers varighet, og sier hun skal sykle mot Å i Lofoten. Emil kan ikke bli med, siden han skal jobbe. Han har en uggen følelse av at det er feil å la henne dra av gårde alene, men hun virker bestemt og alt har jo gått så fint i det siste, så han lar henne reise.
Silje kommer ikke tilbake fra sykkelturen, og et fullskala mareritt er i gang.

Denne romanen er vond og utfordrende lesning, men jeg ble veldig engasjert og oppslukt. Emils ubehjelpelige følelse av ikke å passe inn, ikke føle seg elsket eller engang likt. Kanskje rett og slett hatet av alle? Det er så godt skildret gjennom Emils opplevelser, tanker og følelser.
Emil har en mørk forhistorie som vi etter hvert får god kjennskap til. Det gjør at vi fatter godhet for ham, og kan forstå handlingene hans, selv om de kan være både merkelige og ekle.

Tankevekkende og engasjerende om skam og skyld, og hva uforløst sorg kan føre til av vansker med å leve et godt liv.

«Høgspenning livsfare» av Helene Guåker

Gjeven ut av Samlaget 2020

Lea har flytt heimefrå. Ho har byrja på vidaregåande denne hausten, og bur på hybel. Heime på garden er far og mor åleine att med alle geitene. Eller det er rettare å seie at far er åleine att, for mor ligg stort sett i senga og deppar. Om ho ikkje har ein av dei sjeldne raptusane, lagar mat i stor stil og held på. Lea skjønar at det er noko alvorleg gale med mor no, men kva kan ho gjera?
På skulen spelar ho at ho er ei anna. Ei som heiter Vilde, som tør å klippe håret i ei tøff frisyre og farge det lilla. Som tør å ta piercing i nasen og attpåtil prate til den kjekke guten ho har sett i kantina fleire gonger.
Men det er ikkje berre å leggje alt der heime bak seg. Ein kan jo ikkje lyge om alt, heller. Spesielt ikkje når mora plutseleg kan stå på døra for å spandere kake, eller for å øvelseskøyre med Lea.

Eg har lese ein del bøker av Guåker no, og synes ho har laga ei god bok denne gongen og. Årets ungdomsbok kan kanskje vera som ei mørk storesyster av Juksemaker (2015)? Der heiter hovudpersonen Vilde, ho har og flytt heimefrå for å gå på musikklinja på vidaregåande. Den boka hugsar eg som lettlest og ikkje spesielt djuptpløyande. Årets bok grev djupare og vil kreve meir av lesaren.

«Kjære Evan Hansen» av Val Emmich med Steven Levenson, Benj Pasek og Justin Paul

Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Utgitt av Aschehoug 2018

Evan Hansen har det ikke greit. Helst vil han holde seg hjemme for å unngå ensomheten og de sosiale nederlagene på skolen, men han må jo på skolen. Av psykologen sin har han fått som oppgave å skrive brev til seg selv; positive, oppmuntrende brev, dette som ledd i terapien. En dag er Evan Hansen skikkelig på etterskudd med å få brevet ferdig til timen hos psykologen, så han sitter på skolen og taster sammen noen setninger, som han deretter skriver ut på skolens printer. Og det er da det skjer: Brevet havner i hendene på Connor Murphy, en ganske sær og sur fyr som de aller fleste skygger unna. Connor lurer på hvorfor navnet til søstera hans står i Evans brev; det er kanskje derfor han i det hele tatt bryr seg.
Før han fordufter med Evans brev, skriver han navnet sitt på Evans gipsede arm. Som den eneste som har giddet.
Noen dager senere kommer det fram at Connor har tatt livet av seg, og Evans brev blir funnet. Brevet tolkes som et selvmordsbrev; Connors avskjed rettet til Evan Hansen, og Connors familie trekker dermed den slutningen at Evan Hansen var venn av Connor. Den eneste vennen, faktisk.
Det blir vanskelig for Evan Hansen å forklare den egentlige sammenhengen, og snart er han rotet inn i et spinn av løgner. Han ville det jo ikke slik, men faktum er at løgnene er til gode for ham; plutselig blir han en som betyr noe, en som folk legger merke til og vil henge sammen med.

Kjære Evan Hansen er opprinnelig en musikal, som siden er blitt til roman. Og det skal også bli film.
Jeg har bare hørt utdrag av musikalen, men kunne godt tenke meg å se og høre hele, og gjerne også se filmen. Dette er en engasjerende roman for ungdom og unge voksne, fortalt med humor, varme og god energi. Og den burde kunne interessere guttene like mye som jentene.

«I hodet, i hagen, med hagle» av Runar Holiløkk-Tjelta

Utgitt av Gloria forlag 2019

Kjetil er 40 år, firebarnsfar, og ansatt på NAV. Da han ble far, valgte han bort interessene sine, for å gå inn i farsrollen med fulle segl. Nå har det gått en del år, og han er sliten av familie, jobb og oppussing. Aller helst vil han sitte for seg selv og se TV.
Kanskje ikke så overraskende at kona blir misfornøyd og krever skilsmisse? Men da begynner det for alvor å gå skikkelig skeis.

Tittelen på romanen skriver seg fra det som ble Kjetils fars skjebne; han tok livet av seg ved å skyte seg i hodet, i hagen, med hagle. Hensynsfullt nok ringte faren til politiet og ba dem se etter en mann som hadde tatt livet av seg, i hagen på sin adresse. Dette for at noen i familien skulle slippe å finne ham. Men det valget faren gjorde har selvfølgelig uansett preget Kjetil. Såpass mye at når det begynner å gå skeis i Kjetils liv, går tankene i retning av å gjøre noe av det samme som faren gjorde.

På vaskeseddelen på boka står det "En feelgood-roman om selvmord, samlivsbrudd, pengeproblemer og farsrolle." Jeg må si at romanen aldeles ikke ga meg noen godfølelse, men det kan være andre får lesningen til å peke i mer positiv retning?
Romanen er lettlest og om alvorlige tema. Kanskje en roman å velge for de som ikke pleier å lese bøker?

«En frivillig død» av Steffen Kverneland

Utgitt av No comprendo press 2018

I denne grafiske romanen minnes Steffen Kverneland faren, som tok livet sitt i 1981. Da var Steffen 18 år. En slik handling gjør ofte at de nærmeste undres om det var noe de burde skjønt, om det var noe de kunne gjort for å hindre det som skjedde.
En vanskelig sorg, fordi det virker så meningsløst, skremmende og ubegripelig at noen velger å gjøre slutt på seg selv.
Kverneland husker tilbake på hvordan han og faren hadde det sammen, tar fram gode minner, men viser også mindre flatterende sider ved faren. Det er et ærlig tegnet portrett, så godt det lar seg gjøre ut fra det han husker. Kverneland spør seg også om faren hadde bestemt seg lenge før det skjedde, dette at han skulle ta livet av seg. Han bar tydeligvis på et mørke, stred med noe uhåndterlig.

Dette var en veldig sterk, vemodig, kunstnerisk og tankevekkende leseopplevelse.

«Nedteljing» av Anders Totland

Gjeven ut av Gyldendal 2018

Det er sommarferie og Viggo er forelska i Emma. Det er litt tungt for han, sidan ho er i lag med Alex, ein felles venn av dei. Dei heng stadig saman på stranda denne sommaren. Slik får ikkje Viggo fred for lengten etter henne.
Oskar er ein annan i same gjeng. Han fortel Viggo om chatroulett, der ein på nettet kan kome i kontakt med folk, også jenter i rett alder. Oskar har hatt suksess med dette, er no kjent med ei jente som han har møtt i verkelegheita og det ser ut til at det kan bli eit par av dei to.
Viggo vil og prøve denne nettsida. Han treff mange slags folk, begge kjønn og alle aldrar, men til slutt treff han ei jente som i høgste grad verkar interessert i han! Då ho spør om dei skal gå "somewhere private" blir han med, og det ho foreslår dei skal gjera framfor kamera, blir han og med på. Men var det særleg lurt?

I denne ungdomsromanen tek Totland opp eit fenomen som eg ikkje kjente til frå før. Ein har sjølvsagt hørt og lest at ein skal vera særs på vakt når ein er på nettet med kva ein skriv og gjer framfor kamera, så ein ikkje blir lurt til å gjera noko ein vil angre på. Men dette var faktisk ein form for utpressing eg ikkje hadde hørt om før.

Romanen er forholdsvis tynn, berre 95 sider, og på liten plass kan det vera vanskeleg å etablera truverdige karakterar; for her er det snakk om ein heil kameratgjeng me skal bli litt kjent med. Det er ikkje det at eg ikkje trur på Viggo, for det gjer eg. Eg trur absolutt det finst både gutar og jenter som er akkurat så usikre og sårbare som Viggo, og samstundes så fulle av lyst til å utforska kropp og kjensler. Då kan ein bli freista til å prøve litt av kvart. Eg trur på Viggo og det som skjer, men eg får kanskje ikkje til å engasjera meg djupt nok. Særleg slutten blir vel hastig og oppsummerande etter mitt syn.

Eg vil likevel anbefale boka. Som utgangspunkt for ein diskusjon om nettvett må ho vera midt i blinken, og med hovudperson og handling som både gutar og jenter kan kjenne seg att i.
Eg la ikkje merke til om alderen til ungdommane er oppgjeve nokon stad i teksten, men elevar på vidaregåande blir omtala som nokon våre ungdommar ikkje assosierer seg med, så det kan verke som ungdommane her er ungdomsskuleelevar, eller kanskje er klare for å byrje på vidaregåande skule etter sommarferien.

Så: For gutar og jenter, i alderen 12-13 og oppover.

«Dager med blå himmel» av Jennifer Niven

Oversatt av Eli-Ann Tandberg

Utgitt av Schibsted 2015

Gutt møter jente. Dette høres lite originalt ut, tenker du, men vent:
De møtes på taket av skolebygningen. Begge med samme ærend: De tenkte å hoppe for å få slutt på dette miserable livet…
Theodore kalles Psyko-Finch på skolen, og de andre elevene – med noen få hederlige unntak – unngår ham, hvis de ikke heller foretrekker å slenge dritt til ham, da.

Violet mistet søsteren i en bilulykke hun selv var involvert i, sliter med sorg, savn og skyldfølelse. Hva er poenget med å leve?

Men noe starter den dagen på taket.
Et spesielt og nært vennskap, som etter hvert utvikler seg til kjærlighet.

Theodore og Violet veksler på å fortelle i denne sterke og rørende kjærlighetshistorien.

Romanen er også spennende, for jeg aner fra første side at dette like gjerne som å ende lykkelig, kan gå til helvete. Jeg vil ikke røpe mer av handlingen, du må lese selv! Men vær forberedt på å få følelsene satt i sving, for ikke å si: få dem i veldige svingninger. Og vær forberedt på at du kan bli skikkelig oppslukt, så sett av litt tid. Boka er nemlig tykk, hele 381 s.

Kanskje kan jeg innvende at Theodore og Violet uttrykker seg vel intellektuelt? De er bare 17, snart 18 år. Men det blir smålig å tenke sånn. De er nok bare veldig modne for alderen, etter det de har vært gjennom.

Oversettelsen er god, språket flyter godt og har fin rytme. Anbefales herved!