«Engstelig svarting» av Javad El Bakali

Kagge 2026

Kamal er 29 år, svart, arbeidsledig og sliter med panikkangst og depresjon. Idet romanen starter flytter han fra institusjonen på Grorud, hvor han har blitt passet godt på, til en kommunal leilighet på Sagene. Han får fortsatt støtte i form av Jostein som er innom og ser til at alle i kommuneblokka har det bra, han går også til psykologen Eva som forsøker pushe ham til å skaffe seg jobb og tjene egne penger.
På nærbutikken treffer han ei skikkelig fin jente, Susanne, og under over alle under; det virker som hun fatter interesse for ham også! De går på date, men Kamal regner med at hun vil miste interessen øyeblikkelig om hun får vite at han naver og er psykisk syk, så han forteller at han jobber i blokka på Sagene; tar vare på beboerne der.
På sikt skjønner han at han blir nødt til å fortelle sannheten, men inntil videre vikler han seg stadig dypere inn i løgnene han har skapt. På grunn av medisinene han tar, sliter han med hukommelsen, så kommer han til å huske detaljene i løgnhistorien? 
Hvorfor vil han ha minst mulig med foreldrene å gjøre? Og hvorfor nekter han å snakke om storebror Adil?

Romanen er lettlest og humoristisk. Forfatteren er komiker og det merkes - replikkene er kjappe og sitter godt. Men det som gjør romanen god er mørket og alvoret som også finnes i den; boka er på ingen måte bare underholdning. Det handler om psykisk sykdom, utenforskap og kampen for tilværelsen.

Boka kan også passe for unge voksne og ungdom, og endelig er det ei bok som også gutter og menn kan ha interesse av å lese.

Sitat fra side 85: «Fyren ved siden av meg er en skjeggete kar i slutten av trettiårene. Han har på seg et Torshammer-halskjede, og det forteller meg egentlig alt jeg trenger å vite om ham.»

«Jeg har det ikke i meg å bli klassekontakt» av Caroline Kaspara Palonen

Cappelen Damm 2025

Foreldreparet Maria og Erik forteller i hver sine kapitler i denne romanen. Maria har blitt rammet av depresjon, og orker nesten ingenting annet enn å ligge i senga. Hun prøver å komme seg opp, kle på seg, gå en tur, ha rutiner med å gå på bensinstasjonen og hente seg en kopp kaffe, men selv slike små oppgaver er det vanskelig å finne krefter til.
Imens må Erik holde tak i alt med hus og hjem; det er ikke lite, når de har to barn som skal følges opp og han har full jobb. Av og til kan det nok være vanskelig å akseptere at Maria ikke bare "kan ta seg sammen" og bidra litt.

Boka er lettlest til tross for tungt tema, og sikkert til å kjenne seg igjen i for mange. 

«Tynne rivner av lys» av Anne-Lise Frøland

Samlaget 2025

Solveig og Vegard er begge lærarar. Ho trivst nok betre enn han med yrkesvalet.
Då far hans får slag, reiser dei til garden han kjem frå for å hjelpe til. Solveig ser at Vegard trivst med dyra i fjøset, sakte byrjar ho å tru at livet på landet kan vera betre for han enn det livet dei lever no. Så dei tek over garden; far og mor hans flytter til eit anna hus i bygda. Solveig får jobb som lærar i bygda, medan Vegard går fullt inn for gardsarbeidet. Men ansvaret for ein vedlikehaldskrevandre gard, og ikkje minst for dyra som skal stellast morgon og kveld er stort og tungt. Det som i starten verkar som idyll og hyggje, blir til slit, strev og dei vanskelege tankane er attende med endå større kraft enn før.

Dette var ei mørk og tung leseoppleving, men heile tida er der eit lite håp om at det kan gå bra; dei tynne rivnene av lys. Eg skal ikkje røpe korleis det går til slutt, du må lesa sjølv.
Om psykisk uhelse og korleis det kan slå ut for dei som er rundt. Når ein endeleg innser at ein må ha hjelp frå einkvan utanfrå, så er det ikkje sikkert hjelpa står der klar slik heilt utan vidare.

Forfattaren debuterar med denne romanen; eit solid og godt arbeid.

«Margaret, er du i sorg» av Maria Kjos Fonn

Aschehoug 2024

Da Margaret var seks år gammel, tok mora hennes livet sitt. Margaret ble da alene med far; sammen har de greid å leve videre, komme gjennom sorgen og den traumatiske opplevelsen det var å finne mora død. Men da Margaret holder på med legestudiene og i den anledning befinner seg på disseksjonssalen, trigger dette til live vonde tanker og følelser. At hun har vært uønsket gravid og gjennomført en abort, gjør livet enda vanskeligere.

Dette er godt skrevet. I en nokså ordknapp stil, som gjør at hvert ord er viktig, får mye vekt. Noen sekvenser er som poesi.
Eksempel side 44:
«Jeg forsøker, men forstår det ikke, får ikke rede på det. Hva som er positiven, og hva som er negativen. Hva som er originalen, og hva som er kopien. Hvem som er meg, og hva som er i ferd med å bryte ut.
Er ikke jeg den jeg er, er ikke du deg?
Jeg går helt i surr. Hjelp meg.
Bær meg, bær meg over.»

Det er også veldig vond og sørgelig lesning. Det Margaret opplevde som liten og siden har strevd med er vondt å ta del i. Det ser ut til å gå bra med Margaret til slutt, men hvordan hun fant veien tilbake fra pillemisbruk og sammenbrudd kjennes uklart for denne leseren. Ikke at forfatteren skal være pliktig å "dokumentere" hele forløpet, men jeg hadde ønsket at historien kunne gi meg og andre lesere håp. Psykisk sykdom virker så innfløkt og ubegripelig, kreftene som trekker ned er så mørke, skumle og sterke. Hvordan blir man egentlig frisk igjen?

«Valget du har» av Edith Eger

Oversatt av Ragnhild Eikli
Ashcehoug 2024

Som 16-åring (i 1944) havnet ungarske Edith Eger sammen med familien sin i Auschwitz. Hun og søsteren overlevde så vidt. I boka forteller hun om tiden i dødsleiren, blant annet danset hun foran Josef Mengele. Men ikke minst forteller hun om tiden etter overlevelsen. I mange år fortrengte hun opplevelsene, følelsene og tankene. Følelsen av skyld og skam fordi nettopp hun overlevde knuget henne; hvorfor skulle hun fortjene det mer enn alle de som gikk i døden?
Da hun greide å gå inn i det fortrengte og bearbeide det, ble livet bedre. Som voksen utdannet hun seg til psykolog med posttraumatisk stress som spesialområde. Siden har hun hjulpet mange. Denne boka bærer også preg av et ønske om å hjelpe andre, skape forståelse og mot til å ta tak i det man helst bare vil fortrenge.

På omslaget av boka står det Selv i helvete kan håpet spire. Forfatteren viser at selv når alt virker håpløst, kan man ha og ta noen valg. Et menneske som kan gjøre valg, har fortsatt litt frihet igjen.

«Normal hverdag med økt beredskap» av Marit Daaland Lesjø

Aschehoug 2024

Elin er i førtiårene, uføretrygdet og enslig. Faren er ganske nylig død, det er også katten hennes. Hun beveger seg i en liten og oversiktlig verden. Til DPS for timer med fysioterapeut eller psykolog. Til butikken for å handle. Ut for å gå tur i nabolaget. Livet virker trygt innenfor disse rammene, men det er også ting som skjer som setter henne på prøve. Som at en nabo har tatt livet sitt, en annen nabo snakker til henne uoppfordret og forventer kanskje svar? Det er også urovekkende at en dør i leiligheten hennes av og til åpner seg av seg selv.
En dag da Elin er hos fysioterapeuten, blir hun spurt om besøksvenn kanskje kunne vært noe for henne? Hun som spør mener selvfølgelig at Elin i så tilfelle skal skaffe seg en besøksvenn. Men Elin tenker annerledes om dette. Hun vil bli besøksvenn selv!
Her har Elins liv kommet til et vendepunkt, eller man kan si at hun skapte vendepunktet selv?

Jeg har tidligere lest Epikrise (2020) av samme forfatter, som var hennes romandebut og som jeg fant interessant. Tittelen, omslaget og vaskeseddelen på årets bok gjorde meg nysgjerrig. Også dette var en fin leseopplevelse. Selv om hovedpersonen går stille i dørene og det ikke skjer all verden i romanen, så blir man engasjert og interessert.

«Ingenstedsøya» av Therese Aasvik

Vigmostad Bjørke 2024

Tora bor på ei lita øy i et hus sammen med mora si og dattera Maja. Maja går i tiende klasse, men sliter veldig med å møte opp på skolen på grunn av psykiske vansker. Og Tora sliter med å være den gode mora som skal fikse datteras problemer og få henne til å bli et velfungerende menneske igjen. For hun var jo det som liten, det må være mulig å komme seg ut av det som tynger? Å være mor i en slik situasjon er tung, det går ut over jobben, det går ut over kjærlighetslivet. Og det gjør det ikke lettere for Tora at mora hennes bryr seg med hvordan hun takler dattera og skjøtter omsorgsjobben.
Tora mener å ha registrert at Maja blomstrer opp når de er på reise, så det store håpet er klasseturen til Berlin med Hvite busser. Tora MÅ få henne ut på den reisen!

Innsiktsfullt og sårt om hvordan det kan være å være mor til en ungdom med psykiske lidelser. Du blir ikke i godt humør av å lese denne romanen, men du får virkelig satt tanker og følelser i sving.

«Mot Å» av Ole Giæver

Oktober forlag 2023

Emil og kjæresten Silje bor i Oslo da romanen åpner. Vi skjønner med en gang at Emil er en fyr som er veldig usikker på seg selv, og da er det ikke så lett å være en god, solid støtte for kjæresten som sliter mentalt. Han gjør så godt han kan, men da Silje gjør et forsøk på å ta livet sitt, velger de å flytte til stedet hun kommer fra, Sortland, slik at de har familien hennes i nærheten til støtte. Familien består av Siljes foreldre, broren hennes, og brorens kjæreste.
Det virker som det går bra med Silje nå, og familien hennes trykker Emil til sitt bryst, som det heter. Kanskje bortsett fra mora, som synes å ha noe imot ham uten å si noe om hva det eventuelt kan være.
De får veldig mye med hverandre å gjøre, foreldrene til Silje, broren og Emil, siden Emil jobber i sportsforretningen som familien driver.
En dag pakker Silje sykkelveskene med telt, sovepose og hva en ellers trenger for en tur av flere dagers varighet, og sier hun skal sykle mot Å i Lofoten. Emil kan ikke bli med, siden han skal jobbe. Han har en uggen følelse av at det er feil å la henne dra av gårde alene, men hun virker bestemt og alt har jo gått så fint i det siste, så han lar henne reise.
Silje kommer ikke tilbake fra sykkelturen, og et fullskala mareritt er i gang.

Denne romanen er vond og utfordrende lesning, men jeg ble veldig engasjert og oppslukt. Emils ubehjelpelige følelse av ikke å passe inn, ikke føle seg elsket eller engang likt. Kanskje rett og slett hatet av alle? Det er så godt skildret gjennom Emils opplevelser, tanker og følelser.
Emil har en mørk forhistorie som vi etter hvert får god kjennskap til. Det gjør at vi fatter godhet for ham, og kan forstå handlingene hans, selv om de kan være både merkelige og ekle.

Tankevekkende og engasjerende om skam og skyld, og hva uforløst sorg kan føre til av vansker med å leve et godt liv.

«Meredith, alene» av Claire Alexander

Oversatt av Eli-Ann Tandberg
Gursli Berg forlag 2023

Romanen starter onsdag 14. november 2018. Da har ikke Meredith Maggs vært ute av huset på 1214 dager. Heldigvis har hun en jobb hun kan gjøre hjemmefra, og matvarer og alt hun ellers trenger kan bestilles på nett. Holde seg i form gjør hun ved å løpe i trappa, og selskap har hun i katten Fred.
Tilbakeblikk til barndom, oppvekst og de siste dagene før hun begynte å mure seg inne, gir oss bitene til puslespillet som viser oss hvordan Meredith har havnet i dette uføret.

En fin, lett humoristisk feelgood om psykiske vansker som kan virke uoverkommelige, men som også viser at det er mulig å kjempe seg tilbake til et sosialt og meningsfylt liv.

«Hex» av Sigbjørn Mostue

Cappelen Damm 2023

Diana går siste året på videregående. Hun er skoleflink, hun jobber seriøst og oppnår gode karakterer, men typisk nok er hun ikke spesielt populær og har vel egentlig ingen venner. Og kjæreste kan hun bare se langt etter.
Men så begynner det en ny gutt på skolen, Simon. Han er både skoleflink og veldig kjekk, og utrolig nok kommer de to i snakk.
Hun lar seg overtale av Simon til å bli med på en russefest, men den kvelden hender det noe fælt som får store konsekvenser for Diana.

Og hva er det egentlig som skjer med henne? Blir hun faktisk besatt av djevelske krefter? I speilet ser hun ei heks, gammel og stygg. Heksa lover henne at hun har superkrefter, så gjennom samarbeid med heksa kan hun få tatt en grusom hevn over Simon om hun vil.

Fortellingen kan tolkes bokstavelig, som at Diana faktisk er besatt av onde krefter. Men meningen er nok at den skal tolkes billedlig, som at det Diana opplever skaper psykiske problem hos henne, og gir merkelige utslag på følelsene og oppførselen hennes. Jeg har jo hørt folk beskrive psykiske lidelser som at de hører en eller flere stemmer. Ubehagelige, onde stemmer som trykker dem ned eller får dem til å handle uklokt.
Ideen som ligger til grunn er i og for seg god, men jeg synes gjennomføringen er altfor halvveis og rotete, og fortalt i et klisjepreget, slapt språk.

Vi kan jo håpe at de boka er ment for - ungdommene - får noe ut av den.

«Min mor var besatt : da jeg møtte depresjonens demon» av Peter Øvig Knudsen

Oversatt av John Erik Frydenlund
Utgitt av Press 2021

Da forfatterens mor døde, bestemte han seg for å skrive en bok om henne og hvordan det hadde vært for ham å vokse opp med en mor som var psykisk syk. Mens han holdt på med boka opplevde han selv en kraftig depresjon, som gjorde alt mørkt og håpløst. Det virket ikke som om boka skulle kunne fullføres; kanskje kom han aldri til å skrive noe annet heller.

Boka engasjerte og satte tankene i sving. På samme måte som forfatteren nok har kjent mørket trenge på mens han holdt på med boka, kjenner jeg det når jeg leser. Så kanskje skal du være litt opplagt og pigg for å orke å lese dette.
I utgangspunktet virker det som forfatteren - i stedet for å holde tale i begravelsen til moren (noe han ikke greide) - ville fortelle om hennes sanne jeg, særlig om alle hennes feil og mangler, ved å skrive denne boka. Men så har han etter hvert kommet til å forstå henne likevel, i alle fall et godt stykke på vei. Og kanskje til og med se at hun faktisk også hadde gode dager og gode sider. Sykdommen var en del av henne som verken hun eller noen av hennes nærmeste ønsket var der. Hun gikk i terapi, hun fikk elektrosjokk, hun tok medisiner, men ingenting greide å eliminere sykdommen. Det er forferdelig trist; mange liv fikk dårligere kvalitet som følge av dette. Men hva kunne vært gjort annerledes?

«Høgspenning livsfare» av Helene Guåker

Gjeven ut av Samlaget 2020

Lea har flytt heimefrå. Ho har byrja på vidaregåande denne hausten, og bur på hybel. Heime på garden er far og mor åleine att med alle geitene. Eller det er rettare å seie at far er åleine att, for mor ligg stort sett i senga og deppar. Om ho ikkje har ein av dei sjeldne raptusane, lagar mat i stor stil og held på. Lea skjønar at det er noko alvorleg gale med mor no, men kva kan ho gjera?
På skulen spelar ho at ho er ei anna. Ei som heiter Vilde, som tør å klippe håret i ei tøff frisyre og farge det lilla. Som tør å ta piercing i nasen og attpåtil prate til den kjekke guten ho har sett i kantina fleire gonger.
Men det er ikkje berre å leggje alt der heime bak seg. Ein kan jo ikkje lyge om alt, heller. Spesielt ikkje når mora plutseleg kan stå på døra for å spandere kake, eller for å øvelseskøyre med Lea.

Eg har lese ein del bøker av Guåker no, og synes ho har laga ei god bok denne gongen og. Årets ungdomsbok kan kanskje vera som ei mørk storesyster av Juksemaker (2015)? Der heiter hovudpersonen Vilde, ho har og flytt heimefrå for å gå på musikklinja på vidaregåande. Den boka hugsar eg som lettlest og ikkje spesielt djuptpløyande. Årets bok grev djupare og vil kreve meir av lesaren.