Elin er i førtiårene, uføretrygdet og enslig. Faren er ganske nylig død, det er også katten hennes. Hun beveger seg i en liten og oversiktlig verden. Til DPS for timer med fysioterapeut eller psykolog. Til butikken for å handle. Ut for å gå tur i nabolaget. Livet virker trygt innenfor disse rammene, men det er også ting som skjer som setter henne på prøve. Som at en nabo har tatt livet sitt, en annen nabo snakker til henne uoppfordret og forventer kanskje svar? Det er også urovekkende at en dør i leiligheten hennes av og til åpner seg av seg selv.
En dag da Elin er hos fysioterapeuten, blir hun spurt om besøksvenn kanskje kunne vært noe for henne? Hun som spør mener selvfølgelig at Elin i så tilfelle skal skaffe seg en besøksvenn. Men Elin tenker annerledes om dette. Hun vil bli besøksvenn selv!
Her har Elins liv kommet til et vendepunkt, eller man kan si at hun skapte vendepunktet selv?
Jeg har tidligere lest Epikrise (2020) av samme forfatter, som var hennes romandebut og som jeg fant interessant. Tittelen, omslaget og vaskeseddelen på årets bok gjorde meg nysgjerrig. Også dette var en fin leseopplevelse. Selv om hovedpersonen går stille i dørene og det ikke skjer all verden i romanen, så blir man engasjert og interessert.
