lørdag 2. januar 2021

«Stråets lengde : skisser fra et liv» av Anne Grete Preus

Utgitt av Aschehoug 2020

Anne Grete Preus (1957-2019) var - ifølge vaskeseddelen på boka - i gang med det som skulle bli selvbiografien hennes. Den ble ikke ferdig. I stedet foreligger denne boka, som består av en samling skisser.
Jeg synes dette er interessante tekster. Preus skrev godt og framstår som en reflektert og klok kvinne.

Jeg savner et for- eller etterord som forklarer hvordan og hvem som har redigert boka. Eller er den ikke redigert, bare en rett fram gjengivelse av en tekstfil man har fått fra Preus?

Jeg har også grublet en del over verkets tittel - Stråets lengde. I bokas preludium forteller Preus om en busstur sommeren 1971; hun er 14 år. Hun er på vei hjem fra sin første handletur i Lillestrøm på egenhånd. Hun er glad, men kjenner seg urolig også. Tankene surrer, man kan kalle det eksistensielle tanker. Idet bussen nærmer seg stoppestedet hun skal av, får hun en klar tanke som:

 «gjennomlyser hele bevisstheten:

Du holder i det lengste strået.»

To ganger til i den videre teksten gjentas uttrykket Det lengste strået.
Det jeg funderer over, er hvorfor tittelen på boka er Stråets lengde; dette henger jo ikke helt sammen?
Uttrykket "Å trekke det lengste strået" betyr at man vinner, er den seirende part. "Å holde i det lengste strået", som Preus skrev, er muligens en kreativ tilpasning til det kjente uttrykket. Hun kan ha hatt følelsen av å velge selv at hun skal vinne, som i "Jeg bestemmer meg for at det strået jeg holder i, er det lengste." Hun kan ha følt at hun hadde mye inni seg som hun ikke hadde fått vist. Det kjentes kanskje som å ha en hemmelig ressurs, en styrke, en trygg reserve, noe i bakhånd. Noe som kunne være stort, og som kunne bringe henne langt.

Men hva menes da med å gi hele verket tittelen Stråets lengde?
Kanskje at man likevel ikke kan bestemme selv hvor langt strået er? Sannhetens øyeblikk?
Da Preus ble alvorlig syk, har hun kanskje satt spørsmålstegn ved hva denne følelsen av å holde det lengste strået, til slutt er verdt?
Sikkert en tåpelig ting å henge seg opp i, men det har jeg altså brukt litt tid på å fundere over.
Så er det jo slikt jeg liker også; tekster som setter tankene i sving.

Jeg er glad for at denne boka er gitt ut. Det var fint å få bli litt kjent med Anne Grete Preus som laget så fine sanger. Skissene antyder hvordan det ferdige bildet skulle blitt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar