onsdag 14. oktober 2020

«Min kinesiske farmor» av Lars Saabye Christensen

Utgitt av Cappelen Damm 2020

Forfatterens farmor dro til Kina som relativt nygift for å være hos sin mann som var stasjonert i Hong Kong som bergingsskipper. Det må ha vært en eventyrlig reise, og et eventyrlig opphold. Christensen vil gjerne skrive hennes portrett, men det finnes lite skriftlig om henne, så da må han egentlig leve seg inn i det og dikte, ut fra de få og små holdepunktene som er gitt. Men hvordan skal han få det til? Og er det egentlig greit å fantasere fram et portrett?

Like mye som et portrett, er dette tanker omkring skriving og diktning, om liv og død. Hvilke spor setter vi etter oss? Hva vil stå igjen etter oss, når vi en gang er gått ut av historien?

Lars Saabye Christensens farmor kom altså ikke så veldig tydelig fram, men det er mye interessant i boka likevel.
Jeg gir et sitat fra s 65: «Selv om jeg leter etter det åpenbare, det som er djupt og innlysende på samme tid, er språket jeg bruker fullt av vendinger som kanskje, sannsynligvis, muligens, formentlig. Formentlig! Jeg har ikke noe imot å bringe dette fornemme, alderstegne ordet til heder og verdighet igjen. Jeg skulle imidlertid ønske jeg ikke behøvde. Jeg skulle ønske at alt sto klart for meg. Men mellom holdepunktene er det fritt fall. Det er der jeg har pleid å dikte. Det er der jeg har holdt meg oppe. Det går ikke denne gangen. Da får jeg heller falle. Jeg tenker meg de svære puslespillene man la i barndommen. Dette kunne ta ukevis, noen ganger måneder, kanskje man trakk det ut med vilje, for gleden ved å arbeide med puslespillet var langt større enn å betrakte det ferdige motivet. Er det en slags trøst? Den er i så fall banal og forbigående, også mager. Himmelen tok forresten lengst tid å legge. Alt i himmelen er likt. Bitene var bare blå. Det hendte også at noen biter manglet. Hvor ble det av dem? Manglet de allerede da vi kjøpte puslespillet hos bokhandleren i Bygdøy allé? Jeg kan fremdeles drømme at det finnes et eget puslespill hvor alle bitene vi ikke kunne finne var samlet. Det er de jeg vil legge. Det er det jeg har brukt livet mitt til.»

2 kommentarer:

  1. Har vurdert denne, vurderer fremdeles... :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Tine, takk for kommentar. Dette er i alle fall en ganske tynn bok, så det tar ikke så lang tid å lese den. Men jeg skjønner at du vurderer, for å si det slik; dette er kanskje mest ei bok for de som er ihuga Saabye Christensen-fans ;-)

      Slett