søndag 18. oktober 2020

«Tabita» av Iben Mondrup

Oversatt av Trude Marstein
Utgitt av Pax forlag 2020

Romanen starter i 1965, vi er i Upernavik på Grønland. Det danske ekteparet Berthel og Eva bor her for en periode mens Berthel er handelsbestyrer. Til å stelle i huset har de grønlenderen Abelone, tobarnsmor, og snart kommer også det tredje barnet uten at hun har noen mann til å ta seg av familien. Abelone og barna bor med Abelones gamle foreldre. Idet romanen starter dør Abelones far, og mora Rosine føler seg også ferdig med livet, skal det vise seg. Abelone fortsetter å arbeide hos det danske ekteparet etter fødselen; ofte får hun ha de to minste barna med på jobb, mens den største går på skolen. Eva er ufrivillig barnløs og fatter godhet for de to små. Spesielt guttebabyen Vitus, men også søsteren Tabita kan hun ta seg av mens Abelone steller huset. Men Eva er ustabil i humøret, og noen dager går det ikke å ha barna med; da må de være hos mormor, som skal vise seg ikke å være i stand til å ha slikt ansvar lenger.
Året etter, i 1966, bestemmer Eva og Berthel seg for å adoptere Abelones to små. Barna flytter til ekteparets hus en tid før paret skal flytte tilbake til Danmark, og Abelone får streng beskjed om å holde seg unna ungene sine. Det klarer hun nesten. Men da Eva får høre rykter om at det finnes familie av barna som også ønsker å ta seg av dem, nærmest flykter hun med barna i forveien til Danmark. Tabita, som nå er fire år gammel, tror at de skal til Danmark bare på ferie, at de skal tilbake til Grønland en dag om ikke altfor lenge og bli gjenforent med mora si. I realiteten er planen at de skal bli så danske som det går; de nektes å snakke grønlandsk, og opphavet sitt er det meningen at de skal glemme helt.

Boka er delt i fire deler, der historien blir kronologisk fortalt med utgangspunkt i de kvinnelige hovedpersonene. Den første delen er kort og heter ROSINE. Så følger ABELONE, EVA og TABITA.

Historien om hvordan urbefolkning er blitt nedvurdert og behandlet gjennom tidene er aldri særlig lystelig lesning. Her tror jo det danske paret at de skal redde de stakkars grønlandske barna, mens de egentlig blir brukt til å fylle et tomrom i ekteparets, eller spesielt Evas liv. De mener nok innerst inne at disse barna er mindre verdt fordi de er grønlandske, og at barna på alle måter er dem underlegne. Siviliserte, dannede danske vet selvsagt hva som er best for de primitive grønlenderne.
Dette er en roman man blir engasjert og opprørt av å lese. Det er rett og slett en veldig god roman som jeg vil anbefale til alle som liker historiske romaner, som liker romaner som handler om noe, som er solid bygd og ført i et godt språk.

2 kommentarer:

  1. Gleder meg til å la meg opprøre av denne, har den på bestillingslisten. Takk for flott omtale Randi, nå vet jeg at jeg har noe å se frem til med denne :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for kommentaren, Tine. Her har du noe å glede deg til, ja :-)

      Slett