«Ministeriet for tid» av Kaliane Bradley

Oversatt av Kirsti Vogt
Kagge forlag, 2025

Graham Gore døde under en ekspedisjon til Arktis i 1847. Men ifølge denne romanen døde han ikke, han blir hentet fra 1847 og til det 21. århundre i London. Her skal han bo sammen med ei ugift, ung kvinne, som er hans "bro", det vil si hun er ansatt i Ministeriet for tid for å være til hjelp og assistanse, og samtidig passe på/overvåke Graham.

En kan forestille seg at det er utfordrende å hoppe til en helt annen tid, en annen verden enn man er vant til, men Graham ser ut til å tilpasse seg ganske greit. Det er også andre fra andre tidsepoker som har reist i tid og som befinner seg i London, og disse omgås noe. Men hva var egentlig planen bak disse tidsreisene? Og er det trygt? Og kan forholdet mellom broen til Graham - som har fortellerstemmen i boka - og Graham komme til å gli over i noe annet og mer enn et strengt profesjonelt forhold?

Jeg ble ikke hundre prosent revet med av denne boka, selv om jeg liker både polarlitteratur og romantikk. Kanskje miksen med tidsreiser (science fiction) ble for spesiell?
Jeg synes også språket flyter litt dårlig, enten det skyldes oversettelsen eller originalen. Ord og uttrykk som brukes i boka er kanskje tenkt å gi et originalt preg, men de virker mest upassende. Som side 96: «Ikke alt ved jobben var like kranglete som dette.»
Eller side 97: «Munnen til Quintin buktet på seg under nesen.»

«Den andre søvnen» av Robert Harris

Oversatt av Las-Erik Sørbotten
Cappelen Damm 2022

Vi er i England, og året er 1468. Den unge presten Christopher Fairfax har kommet til en avsidesliggende landsby for å stå for begravelsen til landsbyens prest, fader Lacy, som omkom under tragiske omstendigheter. Planen til Fairfax er å returnere til London så fort som mulig etter begravelsen, men nysgjerrigheten blir vekket og han blir lenger enn han hadde tenkt. Var det virkelig bare en ulykke som gjorde at fader Lacy omkom? Og hva var det han lette så iherdig etter i området hvor han omkom, kjent som Djevelens stol?

Idet man går i gang med boka, tror man at det er en tradisjonell historisk roman. Det er det ikke. I boka er det slik at verden slik vi kjenner den gikk under i 2025. Dette ble ansett å være apokalypsen som var spådd skulle inntreffe i Dyrets år 666; derfor startet man å regne dette apokalypsens år som år 666. (Istedet for 1, som kanskje kunne vært naturlig i en ny tidsregning.)
Dette er altså ingen historisk roman, men en framtidsfabel. Men det kan delvis leses som en historisk roman, for menneskeheten er satt kraftig tilbake. Man har for eksempel ikke elektrisitet, så man har liten eller ingen nytte av de arkeologiske funnene man gjør, som de flate, harde gjenstandene med et eplesymbol bakpå.

Jeg leste boka med interesse og koste meg med den, selv om jeg har noen innvendinger. Bokas konstruksjon virker litt baktung, da utviklingen av historien går langsomt veldig lenge, til plutselig "alt" skjer i løpet av de siste sidene. Og kjærlighetshistorien er liksom bare noe som skjer; den virker verken sannsynlig eller beveger meg noe særlig.
Det som er særlig bra med boka er de betraktningene framtidsmenneskene gjør seg over den tiden vi lever i, som for dem er en fjern og ubegripelig fortid. Jeg gir siterer fra side 157, og alle forstår vel hvilken innretning det er snakk om:
«Tullprat!» var det noen som ropte.
«Nei, min herre, det er ikke tullprat; det er godt dokumentert at slike fantes. Og vi vet også at så godt som hvert eneste menneske, også barn, fikk tildelt en innretning som gjorde at de kunne se og høre hverandre, uavhengig av hvor i verden de måtte befinne seg; at disse innretningene var små nok til at man kunne holde dem i hånden; at de gav øyeblikkelig tilgang til all verdens kunnskap og musikk og ytringer og skrevne tekster; og at de over tid fortrengte menneskets hukommelse, tenkeevne og til og med normal sosial omgang - en narkotisk kraft som svekket mennesket og ifølge noen skal ha drevet sine eiere til vanvidd i den grad at innføringen av disse innretningene markerte begynnelsen på slutten for deres avanserte sivilisasjon.»

«Spesialklassen» av Flu Hartberg

Utgitt av Cappelen Damm 2020

Steven går i 8. klasse på Øyungen skole. Han er kjekk og populær, har selvtillit i hauger og lass, men så begynner det å skje noe merkelig! Han gjør plutselig veldig flaue ting uten å ville det selv, som å reise seg og skrive RUMPEDØD på tavla midt i timen. Etter flere episoder av samme kaliber, må han begynne hos skolepsykolog, og til og med flytte til Spesialklassen. Det er verdens verste nederlag, altså. Eller?

Denne grafiske romanen er lagt til en gang i fremtiden, der folk flest har installert en iBrain i hjernen; de som har råd til det, i alle fall. IBrain gjør at de for eksempel kan se film bare ved å lukke øynene, har lett tilgang til hjelp for å skrive oppgaver, med mye mer.

Spennende og humoristisk for ungdom, fra ca 9 år og oppover.

«Compis» av Hasse Hope

Utgitt av Aschehoug 2018

Vi er i Oslo i 2057. Firmaet PrivatOil har utviklet en robot som ser ut som og fungerer helt som et menneske. Denne roboten - Compis - kommer til å utrydde ensomhet blant ungdom! Det er bare én liten hake ved produktet; Compis oppfører seg nemlig svært nerdete, og da er det jo ingen ungdom som har lyst til å være sammen med den...
Det er her Leo Kreutzberg kommer inn i bildet. Han er jo den kuleste gutten på Litago Tropical Høyskol, så her kommer oppdraget til ham: Gjør Compis kul!
Hvordan kommer dette til å gå, tror du?
Les og se! :-)

Science fiction er en sjanger jeg liker, og denne humoristiske og handlingsdrevne romanen falt absolutt i smak.

Et lite minus må forlaget få for slurv i siste korrektur - her står det "forraktet" s 23, "forrurense" s 55, "parrerte" s 166. Og andre steder er det en bokstav for lite; jeg finner "anaysere" (78), "sykron" (151) og "demostrantene" (191).
Og den aktive fortidsformen av "å slenge" er slengte, ikke slang. (s 28: "slang fra seg ranselen", s 103 "slang med et par croissanter", s 169 "slang kjipe kommentarer"). Eller er det sånn at fordi veldig mange sier slang i stedet for slengte, så endrer vi det bare? I romanen er jo forfatteren inne på at fordi ingen greide å si kylling, så ble det bestemt at man skulle skrive sjylling...

Uansett pirk så vil jeg absolutt anbefale denne ungdomsromanen; dette var underholdende lesning!

«Pretties» av Scott Westerfeld

Utgitt av Schibsted 2011

Oversatt av Magne Tørring

Denne romanen er en fortsettelse av «Uglies» (norsk utgave 2011) som jeg leste i fjor. Et spennende plott og uavklarte, spennende hendelser i slutten av «Uglies» gjorde at jeg ville lese fortsettelsen.

I denne science fiction-romanen for ungdom møter vi igjen Tally, som fikk skjønnhetsoperasjonen sin etter å ha hentet venninna Shay tilbake til sivilisasjonen. Shay og Tally kom litt i konflikt, siden de begge falt for den samme gutten – David – og Tally så ut til å stikke av med seieren her. Dessuten kom Tally uforvarende til å røpe for Spesialenheten hvor Røyklingene holdt til, slik at tilholdsstedet deres ikke lenger kunne brukes.

Tally hygger seg nå som pen. Hun fester og omgås peninger – endelig hører hun selv til i Penby, en tilværelse hun tørstet etter som stygging. Men er livet som pening så spennende når alt kommer til alt? Er det ikke et eller annet som mangler? Hva med litt eventyr, muligheter til å gjøre hva man selv har lyst til, ikke bare følge konvensjonene og det myndighetene sier er tillatt og ønskelig? På ny begynner Tally å legge planer om å rømme for å kunne leve et liv i frihet…

Plottet føles fremdeles interessant og annerledes, og vekker fremdeles tanker.
Tilværelsen i Penby er jo det mange unge drømmer om, er det ikke? Pene – rett og slett med helt perfekt utseende – kan de bare slå seg løs, leve et sosialt og artig liv. Ingen skiller seg ut, alle er like; kjempegøy! Vel, man skulle tro det var gøy, men det blir forutsigbart og kjedelig. Ingen tenker en selvstendig tanke, alle bare følger strømmen. Romanen kan få en til å innse at utseendet i bunn og grunn teller veldig lite. Og festing og moro, som mange kanskje tenker de aldri får nok av – selv det vil man bli lei om det er det eneste man skal holde på med.

Om handlingen synes jeg kanskje det tar litt lang tid før ting virkelig begynner å skje. Innledningen – der det helt fra starten legges opp til at noe dramatisk skal skje etter hvert – blir for meg litt lang; først midtveis i boka rømmer Tally sammen med noen til. Det er først her, mens Tally befinner seg utenfor sivilisasjonen at alt kan skje. Bokas slutt er spennende og dramatisk – slik at vi får lyst til å lese også neste bok.

Språket i romanen fungerer greit, men det er av og til litt tungt og mangler den helt gode flyten. Folk flest bryr seg nok ikke og vil synes språket er helt OK, men jeg kunne tenkt meg at man forsøkte å få til enda litt bedre flyt.

Det brukes noen spesielle uttrykk i romanen, som jeg antar skal gi oss inntrykk av et fremtidssamfunn der man snakker annerledes enn vi gjør i dag. Vi finner uttrykk som: nervøsgjørende, berømtgjørende, flautgjørende, sprøgjørende, samt andre sammensetninger av –gjørende. Man finner også verbet ”skammende”. Om man var konsekvent her, burde det kanskje hett ”skamfullgjørende”?

Sprudlende og slummete brukes en hel del, men det defineres ikke hva ordene betyr, kanskje bortsett fra s 262, der det kommer fram i en samtale at man ”sprudler” når man er sint, smiler eller tenker hardt. Ellers blir det opp til oss lesere å finne ut hva ordene betyr, ut fra sammenhengen de brukes i.

Noen steder skulle det vært brukt fortid av fortid – når det fortelles om ting som har skjedd før bokas tid. Eksempel:

S 82: «Hjertet hamret fortsatt, men ikke på den samme deilige måten som da hun falt fra tårnet og fikk tak i kabelen.»

Her skulle det stått: ”… som da hun hadde falt fra tårnet og fått tak i kabelen…

Eller s 129: «Regnværet begynte sent om natta mens de festet og hadde til slutt slukket bålet til de lovløse…» Her skulle det stått: ”Regnet hadde begynt sent om natta mens de hadde festet og hadde til slutt…” Her ville jeg også spandert et komma, slik at det sto: ”Regnet hadde begynt sent om natta mens de hadde festet, og hadde til slutt…”

Og s 196: «Tally skulle til å motsi ham, men hun husket bare så altfor godt den gangen hun hadde sneket seg over elva like etter at Peris ble operert…»

Her skulle det stått: ”… etter at Peris hadde blitt operert…”

Til sist viser jeg eksempler på setninger som kunne vært stokket litt om på, slik at de hadde blitt enklere og bedre:

S 185: «… Takk for hjelpen, og husk: ikke et ord til noen om dette i minst en time.»

Hva med: ”Hold munn om dette i minst en time” eller ”Ikke ett ord om dette til noen, før det har gått minst en time.”

S 26: «Han skjøv en hårlokk på vidvanke på plass bak øret hennes.»

Hva med: ”Han skjøv på plass bak øret hennes, en hårlokk som hadde kommet på vidvanke.”

S 272: «… så hun ned og fikk øye på Andrew som vinket opp til henne med det skjeve smilet, fortsatt håpefull.»

Vinket han med smilet? Hva med for eksempel: ”… så hun ned og fikk øye på Andrew med det skjeve smilet. Han vinket opp til henne, fortsatt håpefull.”

En ting jeg lurer på er: Har peningene sex? S 208 får vi vite at Tally har overnattet hos Zane en hel måned, men vi har ikke hørt noe om at de har hatt sex. Mangler de disse driftene, eller har de ligget med hverandre uten at vi har fått vite det? Jeg tipper at evnen til å formere seg er blitt tatt fra dem, men kanskje neste bok vil gi meg svar på dette spørsmålet?

Og til slutt en tanke som slo meg: Hvorfor har ikke forlaget oversatt titlene på bøkene, når det i teksten bare benyttes de norske benevnelsene stygginger, peninger og spesialere?

«Uglies» av Scott Westerfeld

Oversatt av Magne Tørring

Utgitt av Schibsted forlag 2011

Vi befinner oss en gang i framtida. Alle mennesker blir skjønnhetsoperert når de fyller16 år, og blir ”nypene.” Senere blir det ”midtpene” (når de har valgt yrke, gjennomgår de en mindre operasjon for å se litt eldre og klokere ut) og ”senpene” (foreldre, besteforeldre). Før man blir operert som 16-åring er man ”stygging”, og må bo utenfor ”Penby”. Etter skjønnhetsoperasjonen venter det en periode med fest og moro døgnet rundt.

Tally gleder seg og venter spent på 16-årsdagen sin. Da skal hun endelig bli gjenforent med bestekameraten Peris; han er litt eldre enn Tally – derfor har han blitt operert før henne.

Så møter hun Shay, ei jente som skiller seg ut. Hun drømmer nemlig ikke om å bli pen. Hun vil heller rømme til et hemmelig samfunn som ligger utenfor byen, det kalles Røyk, og der bor Røyklingene. De er ikke operert, men lar naturen gå sin gang, de eldes og får rynker. De lever av naturen, slakter dyr til mat og skinn, og de gjenbruker ting, så også gjenstandene de omgis av har på en måte sjel og karakter.

Shay vil gjerne ha med Tally til Røyk, men Tally lar seg ikke avspore. Hun vil og skal bli pen! Men dagen hun skal opereres, får hun et sjokk. I stedet for operasjon, får hun beskjed av spesialenheten ”Spesielle omstendigheter” om at hun må finne Shay og røpe Røyklingenes hjemmested, ellers blir det ingen skjønnhetsoperasjon på henne.

Denne science fiction-romanen for ungdom har et spennende plott. Boka tar opp tankevekkende tema, den interesserer og engasjerer, men jeg må innrømme at jeg likevel i partier fant den litt tung å lese. Det er muligens noe med rytmen i språket som gjør at jeg ikke får det helt til å gli, men forhåpentligvis er det bare jeg som kjenner det slik.

Noe småpirk:

S 306 finner jeg et eksempel på en lang setning som kunne vært delt opp eller satt sammen på en annen, bedre måte:

«De gjemte mesteparten av utstyret sitt i en halvveis sammenrast bygning langt fra sentrum som var så forfallen at selv stygginger på oppdagelsesferd neppe våget seg inn der.»

Hva med: ”De gjemte mesteparten av utstyret sitt i en halvveis sammenrast bygning langt fra sentrum. Den var så forfallen at selv ikke stygginger på oppdagelsesferd var troende til å våge seg inn der.”

Noen bilder som ikke fungerer optimalt:

S 108: «… fikk som belønning en solid knippe skrammer på ansiktet og hendene fra kvistene som pisket forbi.»

Et knippe brukes gjerne om vekster eller ting du kan samle, holde eller knyte sammen – jeg synes ikke ordet passer i denne sammenhengen. Og strengt tatt var det Tally som pisket forbi kvistene, ikke omvendt.

S 277: «… og begravde ansiktet i brystet hans.»

Bedre med for eksempel: ”… hun gjemte ansiktet mot brystet hans.”

S 264: «Shay lå på bakken og skulte mot henne med sammenbitte, blodige tenner.»

Her kan man nesten forstå det som at Shay skuler med tennene?

En del unødvendige småord kunne vært luket vekk:

Eks s. 257: «Hun rettet oppmerksomheten sin mot Sjefen,…»

”Sin” er unødvendig – det holder med ”Hun rettet oppmerksomheten mot Sjefen,…”

Eller s 212: «… tilbrakt en hel dag med å hogge ned trær selv.»

”Ned” og ”selv” er unødvendig, det holder med: ”… tilbrakt en hel dag med å hogge trær.”

Det er noen tilfeller av verb som ikke står i riktig tid. De skulle stått i fortid av fortid, ikke ren fortid. Eks s 255: «Hun tenkte på den dagen hun kom hit, da hun så et ukeblad inne i biblioteket…» skulle vært: ”Hun tenkte på den dagen hun hadde kommet hit, da hun hadde sett et ukeblad…”

Og s 256: «Kvinnen hadde rett og slett dukket, så fort at Tally ikke så det,…» skulle vært ”Kvinnen hadde rett og slett dukket, så fort at Tally ikke hadde sett det,…”

S 246 finner jeg et tilfelle av verb som skulle stått i preteritum futurum:

«Tally måtte snakke med henne i morgen. Det ble ikke lett…»

Her skulle det stått: ”Det ville ikke bli lett…”

S 12 og s 14 er det to orddelinger som faller litt uheldig:

”skrekk-lovner” s 12, og ”nype-ninger” s 14

«Uglies» er den første boka i en trilogi, og jeg blir nødt til å lese fortsettelsen - jeg må vite hvordan dette går!