«Den andre søvnen» av Robert Harris

Oversatt av Las-Erik Sørbotten
Cappelen Damm 2022

Vi er i England, og året er 1468. Den unge presten Christopher Fairfax har kommet til en avsidesliggende landsby for å stå for begravelsen til landsbyens prest, fader Lacy, som omkom under tragiske omstendigheter. Planen til Fairfax er å returnere til London så fort som mulig etter begravelsen, men nysgjerrigheten blir vekket og han blir lenger enn han hadde tenkt. Var det virkelig bare en ulykke som gjorde at fader Lacy omkom? Og hva var det han lette så iherdig etter i området hvor han omkom, kjent som Djevelens stol?

Idet man går i gang med boka, tror man at det er en tradisjonell historisk roman. Det er det ikke. I boka er det slik at verden slik vi kjenner den gikk under i 2025. Dette ble ansett å være apokalypsen som var spådd skulle inntreffe i Dyrets år 666; derfor startet man å regne dette apokalypsens år som år 666. (Istedet for 1, som kanskje kunne vært naturlig i en ny tidsregning.)
Dette er altså ingen historisk roman, men en framtidsfabel. Men det kan delvis leses som en historisk roman, for menneskeheten er satt kraftig tilbake. Man har for eksempel ikke elektrisitet, så man har liten eller ingen nytte av de arkeologiske funnene man gjør, som de flate, harde gjenstandene med et eplesymbol bakpå.

Jeg leste boka med interesse og koste meg med den, selv om jeg har noen innvendinger. Bokas konstruksjon virker litt baktung, da utviklingen av historien går langsomt veldig lenge, til plutselig "alt" skjer i løpet av de siste sidene. Og kjærlighetshistorien er liksom bare noe som skjer; den virker verken sannsynlig eller beveger meg noe særlig.
Det som er særlig bra med boka er de betraktningene framtidsmenneskene gjør seg over den tiden vi lever i, som for dem er en fjern og ubegripelig fortid. Jeg gir siterer fra side 157, og alle forstår vel hvilken innretning det er snakk om:
«Tullprat!» var det noen som ropte.
«Nei, min herre, det er ikke tullprat; det er godt dokumentert at slike fantes. Og vi vet også at så godt som hvert eneste menneske, også barn, fikk tildelt en innretning som gjorde at de kunne se og høre hverandre, uavhengig av hvor i verden de måtte befinne seg; at disse innretningene var små nok til at man kunne holde dem i hånden; at de gav øyeblikkelig tilgang til all verdens kunnskap og musikk og ytringer og skrevne tekster; og at de over tid fortrengte menneskets hukommelse, tenkeevne og til og med normal sosial omgang - en narkotisk kraft som svekket mennesket og ifølge noen skal ha drevet sine eiere til vanvidd i den grad at innføringen av disse innretningene markerte begynnelsen på slutten for deres avanserte sivilisasjon.»