Thea (15, snart 16) går første videregående. Slutten på ungdomsskolen var fæl; det er godt å kunne begynne på ny frisk, på en annen skole enn den eksbestevenninna Martine går på. Likevel - Thea sliter med å finne seg til rette. Hjemme er det mora som virker deprimert etter at faren flyttet fra dem, til fordel for Theas fiolinlærer - de har allerede et barn sammen, en liten gutt. Så faren har også nok med sitt. Og det er ikke helt match med noen av jentene i klassen; interessene er ikke helt sammenfallende.
Da er det at vikarlærer Kathinka ser henne. Thea fornemmer at Kathinka forstår, henne vil det gå an å prate med. Så da Kathinka ber med Thea på kafe, blir det starten på et slags hemmelig vennskap. De betror seg til hverandre; Thea forteller ting hun ikke ville sagt til noen andre, og Kathinka snakker om sine problemer og gir ros til Thea for at hun er "så voksen". Det gjør så godt å få oppmerksomheten fra Kathinka - anerkjennelsen, trøsten, rosen. Av og til forteller Thea ting som ikke er sanne, bare fordi det kaller på den spesielle oppmerksomheten hos Kathinka.
Men er det lurt, er det etisk at lærer og elev etablerer så tett kontakt? De gjør en del for å holde vennskapet skjult for andre; bare det må vel være et tegn på at de selv mener det er noe galt i det de gjør? Hvor vil det til slutt ende?
Dette er igjen en roman lansert for voksne, som jeg er usikker på hvor interessant er for voksne lesere. Forrige roman som ga meg noe av samme følelse av å lese en ungdomsroman var Hver natt dør jeg av Hilde Haugsgjerd (2021). I Ingenting tilhører meg må antakelig den voksnes måte å se plottet på være der; ungdom vil kanskje ikke forstå hva som er greia, hva er problemet, liksom - uten at det eventuelt hadde skjedd noe mer mellom de to?
Det er mange detaljerte observasjoner, tanker, følelser - det er kanskje litt kjedelig, det er liten framdrift. Jeg kjente meg kanskje litt lurt - det var som om det ble trukket opp mot noe mer, noe fullstendig skandaløst, som aldri skjedde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar