«Når mørket senker seg : Lisou» av Marion Achard (tekst) og Toni Galmés (illustrasjoner)

Oversatt av Britt Schjøth-Iversen
QlturRebus forlag 2026

I denne tegneserien for barn, som er inspirert av en sann historie, får du historien til Lisou. Hun var ti år i 1943, barn i en jødisk familie som bodde i Grenoble. I september 1943 flyktet de fra jødeforfølgelsene der, til en liten landsby 12 km unna. Der installerte de seg i en lånt hytte. Men fiender er det visst overalt, noen må ha sladret om at det bor jøder i hytta. For en dag da foreldrene er borte, banker tyskere på døra og spør etter faren...

Vakre tegninger, som viser - i samspill med teksten - at lyspunkt tross alt fantes. Historien ender godt, men vi får vite at det slett ikke gikk like bra med alle andre jødiske familier. Og selv om denne familien overlevde, satte hendingene dype spor.

«Ved krigens slutt» av Bert Natter

Oversatt av Hedda Vormeland
Bonnier norsk forlag 2026

I en konsentrasjonsleir, som kan minne om Ravensbrück, forbereder Karl Zehlendorf seg til feiringen av Hitlers fødselsdag, året er 1945. Karl skal spille en sonate av Beethoven på det flotte klaveret de har i forsamlingssalen. En av de jødiske fangene viser seg å kunne stemme instrumentet til perfeksjon. Karl tar seg god tid til å øve, og tenker på karrieren han kunne hatt - som pianist.
Ellers skal dagen feires med taler og korpsmusikk, og rikelig med drikke til offiserene.
Karls kone Christine får stelt håret hos frisøren i anledning dagen, men selv ikke den flotteste hårfrisyre får henne i bedre humør. Hun er lei av tilværelsen på denne gudsforlatte plassen.
Karls to sønner er på fisketur et sted ved innsjøen hvor de ikke har lov til å være. De begynner å krangle - slik de så ofte gjør - og den yngste, Ernst (11) ramler i innsjøen, blir våt og skitten. Sint tramper han sin vei.
Da det nærmer seg middagstid i Zehlendorfs villa, er ikke Ernst kommet hjem. Storebror Reinhart (15) er hjemme i tide, men vet ingenting, hevder han. Christine blir umiddelbart engstelig, er sikker på at noe forferdelig har skjedd, og at Reinhart lyver.

Romanen starter med et kart over konsentrasjonsleiren, deretter en liste over alle de viktigste personene som er med. Spesielt person-listen er nyttig for oversikten, men etter hvert er det lett å henge med i det som skjer.
All handling i romanen er lagt til denne konsentrasjonsleiren og omhandler mennesker som bor i eller i nærheten av leiren. Tidsrommet er avgrenset til noen få dager. Krigen er i ferd med å gå mot slutten. Det kommer hvite busser fra Røde kors og henter ut fanger, den russiske offensiven er ventet å slå gjennom når som helst - buldringen fra kanonene kan høres og merkes.
De tyske offiserene får beskjed om å fjerne spor etter virksomheten - arkiver og papirer blir brent, fanger jaget ut og drevet på lange marsjer, krematoriet blir sprengt i luften.
Romanen viser hvordan menneskers moralske kompass kan fungere under krig. Og hvordan de ytterligere presses når krigen er i ferd med å slutte.

«Brevet frå krigen» av Ingunn Røyset i samarbeid med Jorun Emilie Holm Waage

Gjeven ut av Samlaget 2017

I denne fagboka får du vite korleis det var å leve i Noreg under andre verdskrigen. Jorun Holm (seinare gift Waage) vaks opp på Lindøya i Oslofjorden i lag med mor, far, storebror Terje og veslesyster Brita. Då krigen starta var Jorun 12 år, og 17 då krigen slutta. Ho måtte inn til Oslo med båt for å gå på skule. Det siste krigsåret mista ho mykje av undervisninga, då foreldra var redde for å sende henne til skulen - det vart uroleg og mykje hende etter kvart som tyskarane kom på vikande front og heimefronten var aktiv med illegalt arbeid.
Slik Jorun og familien budde til, var det mykje å frykte. Flyalarmen ulte rett som det var; då måtte ein gøyme seg ein stad det var trygt. Dei kunne og sjå og merke krigshandlingar som fann stad inne i Oslo, i form av drønn og ristingar, vindusglas som vart knust, og dei kunne sjå flammer og røyk frå eksplosjonar og brannar.

Jorun - 88 år då boka gjekk i trykken - har fortald til Ingunn Røyse som har skrive boka. Forfattaren har og fått sjå brev og fotografier som Jorun og familien har teke vare på frå krigsåra, og boka er rikt illustrert. I tillegg er det register med ord og omgrep ein kan lure på undervegs i lesinga. Det er og ei kronologisk oversikt over viktige hendingar under krigen, og det er faktabolkar i margen der ein får meir bakgrunnsstoff til ting som blir nemnt i dei ulike kapitla.

Tittelen på boka skriv seg frå eit brev Jorun skreiv til venninna Unni som budde i Oslo, då krigen braut ut. Den tida var det ikkje så enkelt å få gjeve kvarandre beskjedar. Jorun ville nok fortelje Unni at det sto bra til med henne ute på øya, og ynskte å vite om alt var bra med Unni og; då greip ein til blyanten og skreiv brev.
Ho fekk aldri sendt brevet, men har sidan teke vare på det.

Mange har lest og høyrt mykje om krigen, men korleis det eigentleg var i kvardagen til folk, er kanskje ikkje like godt kjent.

Eg tykte dette var ei veldig god bok. Ho er så fin å sjå i, bilete og tekst er sett saman på ein dekorativ måte. Boka er ryddig og enkel i framstillinga, og samstundes nøktern og sakleg: verkeleg ei bok ein kan leve seg inn i.