Astrid er 12 år da mamma går ut av døra hjemme og ikke kommer tilbake. Astrid har hørt at pappa ofte har vært sint på mamma og slått henne. Nå må hun bo alene med pappa og være forsiktig så hun ikke irriterer ham, for da vet hun hva som venter.
Noen helger får Astrid være hos mormor og hunden Buster. Der er det godt og trygt. Men så begynner mormor å bli veldig glemsom, så da må Astrid - av og til når pappa trenger tid for seg selv - dra til farens kompis Frank stedet.
Frank gjør ting med Astrid som han ikke skal, men han sier Astrid må holde tett om det som skjer, ellers skal det gå henne ille.
Astrid har dokka Agnes som hun lenge har søkt trøst hos, inntil hun forsto at Agnes ikke kan hjelpe henne med noe som helst. Hadde hun bare vært Agnes, så kunne noen sydd henne sammen igjen...
Spesielt i starten av boka er det korte og ufullstendige setninger. De gir en følelse av uro og tilbakeholdt pust. Det er vondt å lese Astrids historie, forferdelig å være med på hennes opplevelser med den uberegnelige faren og den motbydelige Frank. Jeg blir lei meg og redd sammen med henne, men også opprørt og sint på vegne av henne.
Forfatteren er født i 1996, og har tidligere gitt ut Pasientrom 42, som handler om egne erfaringer med anoreksi og tvang. Årets bok er hennes første roman, og det er imponerende godt arbeid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar