«Dei vaksne» av Eli Fossdal Vaage

Bonnier norsk forlag 2026

Anette er attende i heimbygda. Bygda ho forlet som 17-åring. No er ho 42 og skal på gjenforeiningsfest med klassa frå ungdomsskulen. Ho bur hjå Betzy, ei eldre nabokone som var som ei reservemor for henne i oppveksten. Anette har - før ho reiste til bygda - slått opp med sambuaren. Kvifor får me etter kvart godt innsyn i.

Det viser seg at det er store og vonde ting frå oppveksten som Anette har fortrengt, men gjennom møtet med bygda og folka frå den gongen kjem det sakte opp i dagen att.

Det er ikkje så lett å oppsummere handlinga i boka, men det er ei velskrive og engasjerande bok. Språket er variert og fargerikt, her er gode og originale beskrivingar. Boka kunne kanskje vore stramma inn og kutta noko; det er enkelte sekvensar frå samtalane med psykologen og ein del av tankane Anette balar med, som eg ikkje fekk spesielt mykje ut av. Men det er kan hende berre eg.

Sitat side 33: «Eg smiler. Prøver. Men grimasen andletet lagar, minner nok meir om bæsjefjeset eg hadde som lita, som mora mi ved fleire høve foreviga, og som ho elskar å visa til både meg og andre, om sjansen byr seg.»

Side 352-353: «Eirik, ein friskus som vann alt i idrett og brukte friminutta på å springa rundt skulen medan han tok tida på seg sjølv, eller sprang etter ein ball medan han kommenterte innsatsen på austlandsk...»

Side 358: «Brått vil eg berre stansa kjeften på Renate, eg er så ubegripeleg lei heile denne hjernedaude samtalen. Finst det ingenting anna å tenkja på enn menn, pikkane deira og kva slags idiotiske plassar dei har lyst til å putta dei?»

«Året uten snø» av Eva Aagaard

Bonnier norsk forlag 2022

Miriam skal på byen med ei venninne. Dette er første gang hun er på byen siden datteren Elin ble født, og det blir mye drikke. Alt for mye. Hun blir veldig full, mens venninna er i full flørting med en fyr hun har møtt, så Miriam stikker hjem på egen hånd. Hun praier det hun tror er en taxi, som viser seg å være en vanlig bil med en sjåfør som ikke kjører henne hjem, men tar henne med til en kjeller i en blokk. Der blir hun voldtatt. Eller blir hun egentlig det? Hun gjorde ingenting fysisk for å forhindre det som skjedde. Hun sa "nei", men er det nok? Hun var skikkelig full, men kan det være noen unnskyldning for ikke å gjøre større motstand?
Etter dette overgrepet får Miriam store vansker med å takle livet og rollene hun skal fylle, som arbeidstaker, mor til Elin og kjæreste til Axel. For det må jo være noe med henne, som gjorde at den mannen tenkte om henne at hun kunne være hans offer? Noe feil. Noe som gjør at hun ikke egner seg som mor eller kjæreste.
Opplevelser fra tenårene kommer også tilbake og gjør alt ekstra vanskelig. Skammen og skyldfølelsen knuger henne.

Dette var en engasjerende og vond leseopplevelse. Jeg leser på nettet at forfatteren har brukt sine egne erfaringer da hun skrev romanen, og det tenkte jeg mens jeg leste at kunne være tilfelle. Det virker så troverdig og sant det hun forteller. Fortellerstemmen er rolig, sikker, behagelig lavmælt, og det er korte kapitler, noe som gjør lesingen mer utholdelig.

Jeg gir et sitat som viser hvor vanskelig det er å komme videre etter overgrepet, løsrive seg fra minnene, fra s. 139:
«Miriam har en idé om at hun muligens kan skrive en tekst til et litterært tidsskrift, et av dem som trykte diktene hennes for lenge siden. Men hun synes ikke teksten blir som den skal. Hun skriver i en rar nåtid hvor en allvitende forteller ser på karakterene fra utsiden, kjenner tankene deres og dessuten vet hva som vil skje med dem seinere. Hun forsøker å skrive om til preteritum, men får det ikke til. Hun forstår at hun skriver om noe som ikke er fortid, og aldri kan bli det.»

Og fra s 112, som viser én av mange angrepsvinkler hun jobber med i tankene, for å bearbeide, for å forstå?
«Han stempler kulde inn i henne. Hun ligger på gulvet, og hver gang han trenger inn i henne, fryser hun litt mer, som om hun lå i et vinterlandskap, som om han var en vind som risper henne i huden. Hun kjenner ikke det han gjør med kroppen hennes, men hun kjenner at hun fryser. Og lurer på om hun er som is å ta på. Lydene som kommer fra ham, kan like gjerne skyldes smerte som nytelse. Han anstrenger seg, jobber med henne, med situasjonen han har satt dem i. Hun tenker at han er ulykkelig, at han forsøker å presse ulykken inn i henne, etterlate den der.»

«Kunsten å tryne» av Jan Tore Noreng

Utgitt av Gyldendal 2020

Samuel har sammen med kameraten Jonas brukt sommeren til å trene parkour. Da skolen begynner igjen, merker de - til sin store forundring - at flere av jentene i klassen sender dem lange blikk. Til og med de populære jentene, som Helene og Anette. Guttene kommer fram til at det er fordi de har utviklet muskler og vokst seg store. Det er først uvant for guttene, dette å være populær; de har i grunnen likt seg i sin egen boble, men etter hvert finner de ut at det har sine fordeler. Anette og Jonas finner sammen, mens Helene legger seg etter Samuel. Men han har truffet en litt mystisk og veldig spennende jente som heter Ella, og avviser Helene på en ganske brå og uvennlig måte. Så da Jonas etter en fest blir beskyldt for å ha voldtatt Anette, tror Samuel at Jonas har rett når han sier det må være en sammensvergelse de to jentene står bak. Riktig nok var både Jonas og Anette fulle, så han husker ikke helt hva som skjedde, men akkurat voldtekt kan det ikke ha vært!

Denne ungdomsromanen tar opp viktige tema, og jeg synes det er fint med en roman for ungdom som kanskje retter seg mest mot guttene, og som handler om forelskelse og sex; hva som er greit å gjøre, og hva som absolutt ikke er det. Forsøksvis er det også i boka filosofiske tilnærminger til livet og kjærligheten; det handler om å tåle å tryne, ikke gi opp om verden går imot, men prøve på nytt.
Når det er sagt, synes jeg romanen gaper over litt for mye til at den kommer særlig dypt, og enkelte scener og dialoger virker kunstige. Men jeg er jo ikke i målgruppa, og er muligens litt for kritisk.

«Det Sara skjuler» av Kathrine Nedrejord

Utgitt av Aschehoug 2019

I denne ungdomsromanen møter vi Lajla og venninnen hennes Sara som går i første videregående. En sen kveld, eller det er vel heller natt, dukker Sara uventet opp hos Lajla. Hun kommer fra en fest og oppfører seg merkelig. Lajla ser at det er noe fælt som har skjedd, men Sara vil ikke fortelle hva. Etter hvert kommer det fram at Sara er blitt voldtatt, men hun nekter bestemt å si hvem som står bak. Lajla vil vite, og begynner å tenke etter hvem det kan ha vært, og hun snuser rundt, til tross for at Sara ber henne innstendig om å la være...

Jeg har tidligere lest to ungdomsromaner av samme forfatter, Hvem er jeg når du blir borte (2016) og Slepp meg (2018) Jeg synes Nedrejord skriver godt, og romanen om Sara var i perioder spennende som en kriminalroman, når Lajla vågal og tøff står på for å finne ut hva som har skjedd Sara, og gjør hva hun kan for å beskytte henne og er troende også til å hevne det som har skjedd.
Noe jeg tenkte på som et minus med Hvem er jeg når du er borte, nemlig at fortellingen er lagt til en person som står utenfor og observerer, ikke er den som står midt i dramaet, fungerer bedre i årets roman. Nettopp fordi spenningen i historien dreier omkring spørsmålene: Hvem var det som gjorde Sara vondt? Hvorfor vil ikke Sara røpe hvem det er?

Selv om hovedpersonene er jenter, er det mange momenter i fortellingen som også burde appellere til gutter. Fra 12-13 år og oppover.

«Kinderwhore» av Maria Kjos Fonn

Utgitt av Aschehoug 2018

Charlottes mamma er nesten alltid hjemme. Men hun er ikke til stede, likevel. Mamma har av og til kjæreste, da kan de tre ha det veldig fint, men mammas kjærester går alltid lei til slutt, og så sturer mamma veldig når hun er uten kjæreste, ligger for det meste i senga og sover.
Da Charlotte er tolv, får mamma en kjæreste som heter Jonas. Da går det galt. Charlotte forstår ikke hva hun setter i gang da hun kler og oppfører seg utfordrende i Jonas' nærvær. Han bør vite bedre, men klarer ikke stå imot. Han har sex med henne - natt etter natt. Og det er ikke snill sex, det er voldsom sex. Charlotte får vondt, både fysisk og mentalt. Da begynner hun å forsyne seg av mammas piller, og kjenner seg bedre; dette kan hjelpe henne til å holde ut.

Denne romanen er ikke lystelig lesning. Den utfordrer på mange måter. Jeg som leser får sympati med Charlotte, håper det skal gå bra med henne. Men så gjør også hun så mye fælt. Når noen gir henne en sjanse, ødelegger hun den. Når noen liker henne og vil være sammen med henne, tar hun dem med på ting som skader dem. Det er som hun tenker at alt vil bli ødelagt for henne uansett, så da ødelegger hun det selv med én gang - for da er det hun som har kontrollen. Slik er det også når hun møter menn - for å slippe å bli voldtatt, kler hun av seg og legger seg ned, for da er det hun som bestemmer, ikke de mennene.

Romanen er interessant og engasjerende, selv om den er vond lesning. Måten Charlotte oppfører seg, virker logisk slik forfatteren gjennom Charlottes stemme får forklart hva hun tenker og hvorfor hun handler som hun gjør. Jeg skjønner hvordan de vonde sirklene oppstår og vokser, og hvor utrolig vanskelig det kan være å bryte ut av tenke- og handlemønsteret man så å si er oppvokst med, og som man har hatt som overlevelsesstrategi i "alle" år.

Heldigvis kommer Charlotte til et viktig vendepunkt, og da romanen slutter ser det ut som hun endelig er i gang med å leve et godt liv.