Miriam skal på byen med ei venninne. Dette er første gang hun er på byen siden datteren Elin ble født, og det blir mye drikke. Alt for mye. Hun blir veldig full, mens venninna er i full flørting med en fyr hun har møtt, så Miriam stikker hjem på egen hånd. Hun praier det hun tror er en taxi, som viser seg å være en vanlig bil med en sjåfør som ikke kjører henne hjem, men tar henne med til en kjeller i en blokk. Der blir hun voldtatt. Eller blir hun egentlig det? Hun gjorde ingenting fysisk for å forhindre det som skjedde. Hun sa "nei", men er det nok? Hun var skikkelig full, men kan det være noen unnskyldning for ikke å gjøre større motstand?
Etter dette overgrepet får Miriam store vansker med å takle livet og rollene hun skal fylle, som arbeidstaker, mor til Elin og kjæreste til Axel. For det må jo være noe med henne, som gjorde at den mannen tenkte om henne at hun kunne være hans offer? Noe feil. Noe som gjør at hun ikke egner seg som mor eller kjæreste.
Opplevelser fra tenårene kommer også tilbake og gjør alt ekstra vanskelig. Skammen og skyldfølelsen knuger henne.
Dette var en engasjerende og vond leseopplevelse. Jeg leser på nettet at forfatteren har brukt sine egne erfaringer da hun skrev romanen, og det tenkte jeg mens jeg leste at kunne være tilfelle. Det virker så troverdig og sant det hun forteller. Fortellerstemmen er rolig, sikker, behagelig lavmælt, og det er korte kapitler, noe som gjør lesingen mer utholdelig.
Jeg gir et sitat som viser hvor vanskelig det er å komme videre etter overgrepet, løsrive seg fra minnene, fra s. 139:
«Miriam har en idé om at hun muligens kan skrive en tekst til et litterært tidsskrift, et av dem som trykte diktene hennes for lenge siden. Men hun synes ikke teksten blir som den skal. Hun skriver i en rar nåtid hvor en allvitende forteller ser på karakterene fra utsiden, kjenner tankene deres og dessuten vet hva som vil skje med dem seinere. Hun forsøker å skrive om til preteritum, men får det ikke til. Hun forstår at hun skriver om noe som ikke er fortid, og aldri kan bli det.»
Og fra s 112, som viser én av mange angrepsvinkler hun jobber med i tankene, for å bearbeide, for å forstå?
«Han stempler kulde inn i henne. Hun ligger på gulvet, og hver gang han trenger inn i henne, fryser hun litt mer, som om hun lå i et vinterlandskap, som om han var en vind som risper henne i huden. Hun kjenner ikke det han gjør med kroppen hennes, men hun kjenner at hun fryser. Og lurer på om hun er som is å ta på. Lydene som kommer fra ham, kan like gjerne skyldes smerte som nytelse. Han anstrenger seg, jobber med henne, med situasjonen han har satt dem i. Hun tenker at han er ulykkelig, at han forsøker å presse ulykken inn i henne, etterlate den der.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar