«Mellom himmelen og her» av Cassandra Brunstedt

Oversatt av Kari Wille Rekdal
Gyldendal 2026

Majlis har akkurat gått av med pensjon, og hun skal dø om åtte måneder. Dette vet hun fordi hun har bestilt time i Sveits, til aktiv dødshjelp. Det er ikke det at hun absolutt VIL dø; datteren Ronja venter barn, og Majlis har selvfølgelig veldig lyst til å leve lenge og få ta del i mest mulig av barnebarnets liv. Men hun har ALS og hun vil ikke ligge og lide eller være andre til last, slik hun opplevde at ektemannen Åke lå og pintes til han til slutt døde av kreft.

Hvordan skal Majlis klare å fortelle datteren om hvordan det står til med henne? Og hvordan vil datteren ta det, når hun får høre at Majlis har bestemt seg for å dø? Hvordan vil de siste månedene av livet bli for Majlis og hennes nærmeste; hun ønsker å bistå og være til hjelp for Ronja, men hun forventer også rask forverring, for slik er denne sykdommen.

Dette høres ikke akkurat ut som en feelgood-roman, men fortalt i en lett og smått humoristisk tone er den både underholdende, tankevekkende og rørende.

«Den siste vakten : nær døden. Og andre historier om livet» av Kjartan Brügger Bjånesøy

Megafon 2025

Forfatteren får beskjed om å komme hjem; faren hans ligger på det siste. Bjånesøy har alltid fryktet døden, men nå bestemmer han seg for at han skal våge å nærme seg fenomenet. Han får komme til Lovisenberg Lindring og Livshjelp, møte leger, sykepleiere og pasienter. Pasienter som er kommet til livets siste fase. På institusjonen er et av målene å gi liv til dagene, ikke dagene til liv. Det handler om en verdig avslutning, der man kan få lindring for mentale og fysiske smerter.
Boka veksler mellom historiene til ulike pasienter på Lovisenberg, og de siste dagene forfatterens far lever.

I likhet med forfatteren frykter også jeg døden; det er det endelige i det, som er så ufattelig trist. At man aldri mer skal få se igjen den som har dødd. Man gjør seg jo noen erfaringer rundt død etter hvert som man lever. Noen erfaringer bidrar til at døden kan kjennes enda mer skremmende, mens andre erfaringer er bedre - de bidrar heller til at døden kan forstås som en befrier. Eller et naturlig punktum etter et langt liv, som kanskje etter hvert har gått over til å bli mer slit og møye enn egentlig livsglede.

Sitat side 8: «Pappa har vært der hele livet mitt, og er et av de menneskene jeg kjenner aller best. At han skal dø er trist, men det er på ingen måte et ran at han blir tatt fra oss nå. Likevel er det en dør til egen oppvekst og historie som skal lukkes for godt.»
Her tenker jeg forfatteren har formulert noe av det sorgen og savnet innebærer når gamle dør; det er ikke et brutalt sjokk, det er forventet, likevel er det et smertefullt tap.

Dette synes jeg er en fin og klok bok, som gir meg trøst og oppleves angstdempende.

PS: Bjånesøy skriver side 211 at "Mens jeg har dere her" (2019) var Tor Åge Bringsværds siste bok. Bringsværd ga faktisk ut flere bøker etter denne, produktiv som han var helt til det siste. Han døde i fjor, i 2025.

«Morsdager : essay» av Sverre Bjertnæs

Aschehoug 2025

Sverres mor ligger for døden. Sverre, broren og faren våker over henne. Det tar sju dager før døden inntreffer. Bjertnæs beskriver tanker og følelser fra disse dagene, da tiden kjennes seig og pinefull, samtidig som søvnmangel bidrar til at følelse av tid går i oppløsning. Det glir om og i hverandre. Minner og refleksjoner over død og liv, observasjoner av de små endringene i moras fysiske tilstand, omgivelsene på sykehjemmet hun er på.

Tidligere av samme forfatter har jeg lest Mine bilder (2021) Bjertnæs formulerer seg godt; som kunstner har han nok et øye for detaljer, lys, stemning, komposisjon som han drar nytte av når han skriver.

Som kunstner er han nok også vant til å finne gode titler på verkene sine. Morsdager. Alt en slik tittel rommer. Spesielt når man vet at mors betyr død på latin.

«Odysseen» av Birger Emanuelsen

Bonnier norsk forlag 2025

Den mannlige hovedpersonen (bokas jeg) tar med faren sin til familiens hytte ytterst i havgapet, det begynner å bli ganske sent på høsten. Faren er dement, og det har - før faren ble for syk - blitt gjort avtaler dem imellom om at de skulle til hytta når faren begynte å bli skikkelig dårlig.
Her lever de et enkelt, men aktivt liv, veldig mye ute i frisk luft. Jeg-forteller tar faren med på turer ut i båt, for å bade eller fiske, de klatrer i fjell, går på mange gamle og kjente steder og stier.
Hva husker faren? Er alt han opplever nå, som å oppleve det på nytt? Hvor bra er dette for ham?
Mannens søster har ordnet med en privat helsetjeneste som kommer på besøk og ser til farens fysiske forfatning. Tilbakemeldingene han får fra helsetjenesten sammen med kritikk fra søstera får ham litt i tvil om det han gjør er rett. Men det må jo være riktig, for det er riktig å holde det man har lovet.
Mannen har med seg Homers Odysseen som han leser høyt fra for faren.

Engasjerende og rørende om forhold mellom far og sønn, om alderdom, sykdom og døden som venter.

«Dødsverk» av Kjersti Anfinnsen

Kolon forlag 2025

Vi møter igjen Birgitte fra De siste kjærtegn (2019) og Øyeblikk for evigheten (2021). Livet går mot slutten, hun bor på privat sykehjem der hun har betalt for enerom. Hun er blind og veldig svak, er med andre ord fullstendig pleietrengende. Et lite bluss av indre liv finnes der fortsatt, og hun får noen ganger besøk, noen fysiske og ekte, mens andre forekommer i fantasien.

Dette er dystert og mørkt, bare noen få glimt av humor. Romanen er kort - 105 sider - og er bygd av små kapitler eller episoder. Selv om den kan være fort lest, er den ikke nødvendigvis fort fordøyd.
Som bilde på et gammelt og sykt menneskes siste dager, tror jeg det er troverdig i all sin tristhet. Livet er snevret inn til små bevisste glimt, og ønsket om å få slippe ut av den visne kroppen er snart den klareste tanken.