Forfatteren får beskjed om å komme hjem; faren hans ligger på det siste. Bjånesøy har alltid fryktet døden, men nå bestemmer han seg for at han skal våge å nærme seg fenomenet. Han får komme til Lovisenberg Lindring og Livshjelp, møte leger, sykepleiere og pasienter. Pasienter som er kommet til livets siste fase. På institusjonen er et av målene å gi liv til dagene, ikke dagene til liv. Det handler om en verdig avslutning, der man kan få lindring for mentale og fysiske smerter.
Boka veksler mellom historiene til ulike pasienter på Lovisenberg, og de siste dagene forfatterens far lever.
I likhet med forfatteren frykter også jeg døden; det er det endelige i det, som er så ufattelig trist. At man aldri mer skal få se igjen den som har dødd. Man gjør seg jo noen erfaringer rundt død etter hvert som man lever. Noen erfaringer bidrar til at døden kan kjennes enda mer skremmende, mens andre erfaringer er bedre - de bidrar heller til at døden kan forstås som en befrier. Eller et naturlig punktum etter et langt liv, som kanskje etter hvert har gått over til å bli mer slit og møye enn egentlig livsglede.
Sitat side 8: «Pappa har vært der hele livet mitt, og er et av de menneskene jeg kjenner aller best. At han skal dø er trist, men det er på ingen måte et ran at han blir tatt fra oss nå. Likevel er det en dør til egen oppvekst og historie som skal lukkes for godt.»
Her tenker jeg forfatteren har formulert noe av det sorgen og savnet innebærer når gamle dør; det er ikke et brutalt sjokk, det er forventet, likevel er det et smertefullt tap.
Dette synes jeg er en fin og klok bok, som gir meg trøst og oppleves angstdempende.
PS: Bjånesøy skriver side 211 at "Mens jeg har dere her" (2019) var Tor Åge Bringsværds siste bok. Bringsværd ga faktisk ut flere bøker etter denne, produktiv som han var helt til det siste. Han døde i fjor, i 2025.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar