Helene besøker Anita som i lang tid har isolert seg ute på landet, i sommerhuset sitt. De har noe felles, siden begge har blitt utsatt for overgrep - dog av ulik alvorlighetsgrad - av sjefen som heter Claus. Helene har vært anonym kilde for anklagene mot Claus, mens Anita har frontet saken til gagns. Men begge gruer seg til Claus skal gjøre comeback på TV; de vet han kommer til å nevne saken, hevde sin uskyld og gå til angrep på kvinnene som anmeldte ham. Og siden Anita har stått fram med navn og ansikt, og har fått gjennomgå fra mobben tidligere også, er det hun som er mest skvetten. Selv bilene som passerer på veien utenfor, gjør henne redd for at folk er kommet for å ta henne.
Handlingen i romanen er lagt til disse få dagene som Helene og Anita tilbringer sammen, og med tilbakeblikk til det som har skjedd tidligere.
Hvordan er egentlig livet for varslerne etter at de har våget å stå fram og anklage en overgriper? Romanen viser hvor lett det er å begynne å tvile på seg selv, føle skyld, synes synd på overgriperen når man ser alt han mister og må gjennomgå, til en viss grad forstå og tilgi overgriperen for uretten som er gjort.
Og hvor går egentlig grensen for ønsket og uønsket oppmerksomhet? Man kan føle på en dobbelthet, man ønsker å bli sett og innbyr til det, men ikke på alle mulige måter og ikke fra hvilke menn som helst.
Et tett kammerdrama hvor vi som leser også kan begynne å lure på hva som er sant og hvem som har handlet mest feil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar