Linn er bare tolv år gammel da onkelen hennes - gift med moras søster - utsetter henne for et seksuelt overgrep. Mora får noe senere vite om det da hun leser Linns dagbok. Da mora forteller henne at hun vet, reagerer Linn med sinne, ber mor holde tett om dette, hun må for all del ikke fortelle om det til noen! For Linn vil ikke at tante og onkel skal bli skilt, da blir jo guttungen deres skilsmissebarn! Senere tenker Linn annerledes om saken, for tenk om onkel forgriper seg også på sitt eget barn! Det må ikke skje!
Mora sier hun vil konfrontere onkel med det hun vet, og tenker at det skal forhindre ham fra å gjøre noe mer. Men hun gjør ikke som hun har sagt, og alt bare passerer.
Så får tante og onkel ei datter, Eline. Og det kjennes maktpåliggende for Linn å forhindre at onkel kan gjøre henne noe. Derfor velger hun å anmelde onkel. Han blir dømt, må betale erstatning i tillegg til å dekke saksomkostninger, og må sitte i fengsel. Men da han kommer ut fra fengselet, er det ingen automatikk i at han skal fratas retten til samvær med barna sine. Da skjer også det som Linn har fryktet mest av alt - Eline blir utsatt for overgrep. Dette får Linn vite først lenge etter at det har skjedd, og hun føler skyld for at hun ikke klarte å stoppe onkelen. Linn og Eline har mye å samtale om. Begge har fått hjelp fra psykolog til å håndtere vonde tanker og følelser de har slitt med etter overgrepet. Men samtalene dem imellom gir også lindring. Og de beslutter at de vil gå ut offentlig med historien sin (denne boka), i håp om å forhindre at liknende ting skjer med andre barn.
I denne sakprosaboka blir også Linns tante og mor spurt om hvorfor de ikke gjorde mer for å stoppe det som foregikk; de visste jo begge om det. Linns mor erkjenner at hun ikke gjorde nok, og gjorde feil da hun valgte å etterkomme Linns ønske om ikke å fortelle noe videre. Linn var bare et barn, og skal ikke være den som sitter med ansvaret eller bestemmer hva som er riktig å gjøre.
Vond, men lærerik lesning.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar