«Eg er V-vida» av Tone E. Solheim

Samlaget 2024

Rett før Vida (13 år) skal byrje i 9. klasse, blir ho kjent med ein gut i nabolaget. Han heiter Viktor, er veldig hyggeleg og grei. Vida stammar, noko som plagar henne ein heil del, men han gjer ikkje noko poeng ut av det. Sjølv har han CP (Cerebral parese), har litt vanskar med å gå, (han går som om han har stein i skoen) og den høgre armen er ganske ubrukeleg (dinosaurarm). Han brukar humor når han presenterer seg, og slik får han til at dei han møter ler MED han og ikkje AV han.
Vida har grudd seg til å byrje på skulen att etter sommarferien, for bestevenninna har flytta. Så kven kan ho henge med då? Og kven kan forsvare henne når ertekrokane i klassen set i gang? For det kjem dei garantert til å gjere!
Som det står side 19: «[...] Viktor har dinosaurarm og stein i skoen, og eg klarar knapt å seie eit einaste ord. Vi kjem ikkje eingong til å overleve veka.»
Ja, for det viser seg at Viktor byrjar i hennar klasse. Det er i alle fall eit lyspunkt i alt det mørke.

Språket flyt fint, og med driv i handlinga og islett av humor, blir dette lettlest og engasjerande lesnad.
Men eg får ikkje heilt til å tru på at desse ungdommane er 9. klassingar. Eg kan ikkje heilt setje fingeren på kva som gjer det, men eg får ei kjensle av at dette handlar om ungar som er LITT yngre. Hadde dei gått på 7. eller 8. trinn, ville det vore meir truverdig.

Så er eg litt i stuss over engelsklæraren, som viser Scarie movie for Vida si klasse. Dette er ein film med 15 års aldersgrense. Sjølv om foreldre ofte lar ungane sine sjå filmar dei er for unge til, kan ikkje lærarar gjere det, utan å ha godkjenning frå foreldra. Kanskje engelsklæraren har innhenta denne godkjenninga, berre at det er utelate i boka?

«Berre hopp!» av Åshild Moldskred

Samlaget 2021

Etter ei uheldig episode er Ingeborg vorte uven med Pernille - dei som var bestisar og brukte henge saman støtt. Pernille er så tøff og sterk; om einkvan plaga Ingeborg vart dei fort sett på plass av henne! Men no er Pernille i staden saman med Marte, og dei to ertar Ingeborg for å vera hemma. Ingeborg har nemleg nedsett hørsel og brukar høreapparat. Ingeborg har det følgjeleg ikkje bra på skulen, men storebror Emil har råda henne til å bli tøffare og ikkje bry seg om kva andre seier eller tenkjer. Då synest han det er lurt å gjeva seg sjølv oppgåver som på sikt vil gjera ein tøffare, som for eksempel å utføra vriene ting ein eigentleg ikkje torer i skaterampa.

Om vener, mobbing, klassefellesskap og kva ein kan gjere for å bli trygg på seg sjølv. Eg trur mange kan kjenne seg att i Ingeborg sine opplevingar. Om ein fyrst kjem på kant med einkvan som vil ta det ut i form av erting og mobbing, så er det lett å finne noko å stikke i, anten offeret har ei funksjonhemming eller ikkje. Og kva gjer ein då?

For ungar i alderen ca 8 til 12 år.

«Lappjævel!» av Kathrine Nedrejord

Utgitt av Aschehoug 2020

Vi er i Finnmark, cirka 1950. Samuel, eller Sammol som han heter på samisk, forlater hjemmet der han til nå har bodd med mor, far og hunden Seibbo, for å begynne på skolen. Skolen ligger så langt hjemmefra at han må bo skolens internat.
Det er en helt ubegripelig fæl virkelighet han nå har havnet i; de andre guttene på lesesalen er etter ham og plager ham, rektor og de ansatte på internatet forstår ikke samisk og tukter ham til å snakke norsk, noe Samuel ikke har lært enda. Det eneste lille lyspunktet er lærer Pedersen, som har lært seg litt samisk for å hjelpe de nye elevene som strever med å bli forstått og forstå; en ganske rettferdig og fornuftig lærer som også tar ungene med ut i skolegården så de kan drive med gymnastikk innimellom all teori og pugging.
Så forsvinner lærer Pedersen plutselig, og en ny kvinnelig lærer dukker opp. Det er nå det virkelig begynner å bli ille for Sammol...

Denne barneboka tar for seg et stykke av landets historie vi ikke er særlig stolte av; samene ble undertrykt og sett ned på, og de samiske barna skulle fornorskes. Gjennom å lese Samuels historie blir vi opprørt og forferdet; barn som leser boka vil kunne leve seg inn i hans vansker og føle med ham, bli sint og lei seg på hans vegne for slik uhørt og urettferdig behandling.

Skal jeg være litt kritisk, så synes jeg kanskje Samuels skjebne er i overkant dyster; det er jo ikke måte på hva slags prøvelser han skal igjennom. Men enkeltskjebner kan ha vært akkurat så forferdelige; boka sier ingenting om den for eksempel bygger på virkelige personer og sanne hendelser. Og det finnes tross alt lyspunkter i boka.

Engasjerende, lærerikt og tankevekkende for både jenter og gutter i alderen ca 8-9 år og oppover.

«Hør'a, dagbok! : dagen Nansi gjøret dagbokskriving heftig igjen!» av Amina Sewali

Utgitt av Aschehoug 2020

12 år gamle Nansi bor på Tøyen, men har bodd i Norge i to år, bare. Derfor er hun ganske dårlig i norsk, så læreren har funnet på at Nansi skal skrive dagbok for å øve seg; kanskje kan norsken bli LITT bedre av det, i alle fall.
Nansi synes dette dagbokpåfunnet er kætt, men har mye å skrive om, skal det vise seg. Hun drømmer om å bli Norges beste rapper, men før hun kommer dit er det litt av hvert annet man skal bryne seg på. Som å forhindre at klassens bøller får tyrannisere Ask, den nye gutten i klassen.

Dette er herlig humoristisk og hjertevarmt. Unge lesere - som jo boka er beregnet på - vil kanskje synes det er tungt å lese, siden teksten er full av stavefeil og krøll i grammatikken, men alt er til å forstå om man legger godviljen til, og etter hvert skjønner man mønsteret og lesingen går lettere. Hvor vidt det var lurt å legge så mye feil i teksten, kan man sikkert diskutere. Men jeg synes det er med på å bygge karakteren og sjarmere leseren, så jeg synes det fungerer.

For jenter og gutter i alderen ca 8 til 12.

«Minus 14» av Espen Dekko

Utgitt av Gyldendal 2019

Tobias (14, snart 15) bor på et ganske lite sted der det er snø og kaldt om vinteren, og hvor det ikke er all verdens å finne på. Han bor sammen med mora si; faren ser han dessverre veldig lite til.
Han har et par skikkelig gode kamerater som han spiller i band med. Og han kjenner Magnus - storebroren til Adrian som går i klassen til Tobias. Det er egentlig litt rart at Magnus er så grei, for Adrian er en ordentlig drittsekk. Han og et par disipler plager Tobias. Det hjelper liksom ikke at Tobias har det bra med venner og til og med får kjæreste, når Adrian og disiplene stadig dynker og banker ham, og det uten at det er noen grunn til at de går etter akkurat ham. Plagingen er for lengst passert "uskyldig mobbing", og etter hvert tas volden til nye høyder...

Espen Dekko er født i 1968 og Minus 14 er hans andre roman. Det er en sterk og engasjerende historie, i et språk som flyter godt. Tobias virker troverdig; faktisk trodde jeg forfatteren måtte være ganske ung, men så er han altså født i -68.

For gutter og jenter i alderen 12-13 og oppover.

«Lars er lol» av Iben Akerlie

Utgitt av Aschehoug 2016

Amanda har gledet seg til å begynne på skolen igjen etter sommerferien. Hun skal endelig få se Adam igjen, gutten i klassen som hun har vært hemmelig forelsket i en stund. Og hun skal - i likhet med alle i klassen - få bli fadder for en søt førsteklassing.
Men ingenting blir som hun har sett for seg: Adam ydmyker henne med å dynke henne med Farris i skolegården så alle ser det, og Amanda skal ikke få en fadderunge fra førsteklasse; i stedet skal hun være fadder for Lars, den nye gutten i klassen som har Downs syndrom! Hvordan i all verden skal dette gå?...

Jeg tror ikke det står noe sted i boka hvor gammel Amanda er, men det er naturlig å anta at det er sjuendeklassinger som skal være faddere for førsteklassingene, og da er Amanda tolv år. Jeg synes dette med ungenes/ungdommenes alder blir litt utydelig; det er Amanda selv som forteller i boka, (med en eplekjekk stemme som minner ganske mye om Pym Pettersons), og hun uttrykker seg - etter min mening - tidvis altfor modent til at jeg tror hun bare er tolv år.
Det er også noe med de to jentene i klassen som filmer med mobil i skoletiden og legger ut på blogg - de virker så slue og beregnende at jeg tror ikke helt på dem heller. Jeg vet jo at man i tolvårsalderen er et sted på vei over fra barndom og over mot ungdom, og man opptrer ustadig og vinglete; barn det ene øyeblikket, mer voksen det neste. Likevel er det noe som skurrer.
Jeg stusser over at disse to jentene har greid å filme og knipse så lenge og så til de grader, uten å ha blitt tatt for det. Jeg reagerer også på reaksjonen fra skolens side da mobberne endelig blir avslørt. Greit nok at Amanda var delaktig, men hun var langtfra hjernen bak, noe som ble helt tydelig for læreren deres. Da virker det merkelig at jentene som startet det hele slapp så lett unna. Men OK: Verden kan noen ganger være akkurat så urettferdig.

Selv om jeg sikkert virker veldig kritisk nå, så synes jeg på ingen måte at dette er en dårlig bok. Lars er godt portrettert; ham tror jeg på. De andre personene, til og med Amanda, blir kanskje mer typer enn personligheter?
Boka er lettlest og engasjerende, og mobbingens mekanismer er et tydelig tema; boka kan helt sikkert fungere som utgangspunkt for viktige og meningsfulle diskusjoner. Eller boka kan ganske enkelt fungere som en god litterær opplevelse for gutter og jenter 9-13 år.
Boka er forfatterens debut, og en debut hun kan være fornøyd med. Innvendingene jeg har kommet med, er det like gjerne forlaget som kan ta til seg.

«Bare la meg være i fred» av Bergljot K. Nordal

Utgitt av Aschehoug 2016

Max har flyttet til et nytt sted med foreldrene sine; denne gangen håper de at Max ikke skal komme skjevt ut, slik han dessverre gjorde der de bodde før. Det som kan virke litt lovende i starten, snur fort; guttene i klassa som virket hyggelige, er ikke så hyggelige likevel når Max ikke kan eller vil gjøre alt de sier han skal. Max øyner dog et lite håp om å bli spart, for i klassen går også Trond, og det er åpenbart at han er et mobbeoffer. Men er det riktig av Max å la mobberne plage Trond, bare for å slippe unna selv?

En tankevekkende roman om viktige tema. Om betydningen av å få lov, men også å våge å være annerledes, om mobbing, og om hvorfor man - hvis man vil hjelpe noen - må hjelpe på premissene til den man hjelper.

Omslaget burde vært mer fargerikt og vist mer av hva boka handler om; dette er jeg redd er for blast og vil forsvinne i mengden.

For gutter og jenter fra ca 13 år.