Vi er i Finnmark, cirka 1950. Samuel, eller Sammol som han heter på samisk, forlater hjemmet der han til nå har bodd med mor, far og hunden Seibbo, for å begynne på skolen. Skolen ligger så langt hjemmefra at han må bo skolens internat.
Det er en helt ubegripelig fæl virkelighet han nå har havnet i; de andre guttene på lesesalen er etter ham og plager ham, rektor og de ansatte på internatet forstår ikke samisk og tukter ham til å snakke norsk, noe Samuel ikke har lært enda. Det eneste lille lyspunktet er lærer Pedersen, som har lært seg litt samisk for å hjelpe de nye elevene som strever med å bli forstått og forstå; en ganske rettferdig og fornuftig lærer som også tar ungene med ut i skolegården så de kan drive med gymnastikk innimellom all teori og pugging.
Så forsvinner lærer Pedersen plutselig, og en ny kvinnelig lærer dukker opp. Det er nå det virkelig begynner å bli ille for Sammol...
Denne barneboka tar for seg et stykke av landets historie vi ikke er særlig stolte av; samene ble undertrykt og sett ned på, og de samiske barna skulle fornorskes. Gjennom å lese Samuels historie blir vi opprørt og forferdet; barn som leser boka vil kunne leve seg inn i hans vansker og føle med ham, bli sint og lei seg på hans vegne for slik uhørt og urettferdig behandling.
Skal jeg være litt kritisk, så synes jeg kanskje Samuels skjebne er i overkant dyster; det er jo ikke måte på hva slags prøvelser han skal igjennom. Men enkeltskjebner kan ha vært akkurat så forferdelige; boka sier ingenting om den for eksempel bygger på virkelige personer og sanne hendelser. Og det finnes tross alt lyspunkter i boka.
Engasjerende, lærerikt og tankevekkende for både jenter og gutter i alderen ca 8-9 år og oppover.
